Banner

A/S Arendal Smelteverk - bedriftshistorie

Document Actions
A/S Arendal Smelteverk ble etablert i 1912 som den første storkunde av kraft fra Arendalsvassdraget. Etableringen var et resultat av Sam Eydes gründervirksomhet, elektrisk kraft, overflodskapital, naturlige forutsetninger og tilgang på arbeidskraft.

tekst: Bård Raustøl

Innhold:

- Kraftutbygging legger grunnlaget
- SIKA
- Tysk-norsk samarbeid
- 1. verdenskrig – konjunkturene endres.
- Mellomkrigstid
- Ny ledelse

- 1930-årene
- Andre verdenskrig
- Sabotasjeaksjonen på Arendal Smelteverk i 1943
- Etterkrigsårene
- Fram mot i dag
- Miljøforurensning
- Arendal Smelteverk er historie
- Liiteratur

Konstituerende generalforsamling for A/S Arendal Smelteverk ble holdt på Kristiania Børs 16. mars 1912. Selskapet skulle produsere silisiumkarbid og kunstig korund. I formålsparagrafen stod det at: ”A/S Arendal Smelteverk er et paa aktier grundet selskab, hvis formål er fremstilling av produkter gjennem elektrisk smelting og hva dermed står i forbindelse.”
 
            Bedriften har satt sitt preg på industribygda Eydehavn helt fram til i i dag. Selskapet hadde en tung start, men utviklet seg etter hvert til å bli en av landsdelens største og viktigste industribedrifter.

Aksjebrev. Se også utsnitt av den første aktieprotokollen

Kraftutbygging legger grunnlaget

Fra slutten av 1800-tallet ble elektrisitet den viktigste energikilde for industriell drift. Også i Arendalsområdet så man hvilke muligheter som lå i den nye energi, og Aktieselskabet Arendals Fossekompani ble stiftet i 1896 og selskapet kjøpte opp to av de største fossene i Arendalsvassdraget, Bøylefoss og Flatenfoss. Til sammen hadde fossene en kapasitet til å produsere 30-40 000 HK. Noen konkrete planer om utbygging av fossene forelå derimot ikke før Sam Eyde og hans selskap Elektrokemisk i 1907 overtok aksjemajoriteten i Fossekompaniet. Eyde ønsket å bruke kraften fra fallene til etablering av en jernverksindustri ved sin barndomsby Arendal. I 1911 startet utbyggingen ved Bøylefoss og samtidig ble en større industritomt kjøpt på Vindholmen ved Tromøysund. Meningen var å anlegge et jernverk for smelting av jern med koks, blant annet etter erfaringer fra ett av Eydes forsøksjernverk i Hardanger. Eksperimentene på Vestlandet lyktes imidlertid ikke og jernverksplanene ved Tromøysund ble skrinlagt. Kraften fra Bøylefoss måtte brukes til noe annet.

SIKA

På slutten av 1800-tallet ble det funnet nye slipestoffer til bruk i den økende produksjon av jern- og stålprodukter verden over. I 1891 framla amerikaneren Edward G. Acheson den første kunstige siliciumkarbid. Han ga produktet navnet carborundum, senere mer kjent som siliciumkarbid, også kalt SIKA. Tre år senere, i 1894, fant den tyske kjemikeren Ernst Moyat fram til en ny metode for fremstilling av mineralet korund. Både siliciumkarbid og korund ble fremstilt ved hjelp av elektriske motstandsovner og smelteovner.
 
SIKA er et syntetisk produkt fremstilt av råmaterialene krystallkvarts, kvartssand og petrolkoks. Disse blir blandet i store ovner formet som lange trau der krystallisasjonen av Sika skjer ved en temperatur mellom 1600 og 2500 grader. Etter smelting blir SIKAen knust, renset og klassifisert. Ovnene brenner 36 timer, kjøles, tømmes og brukes på nytt. 4-5 ovner er nødvendig for kontinuerlig drift. Produksjonen krever store mengder elektrisk kraft.
 
SIKAens største egenskap ligger i hardheten. Kun borcarbid og diamant er hardere enn SIKA. I tillegg er stoffet motstandsdyktig mot kjemikalier og har også gode egenskaper til å lede varme. Som slipemiddel er materialet uovertruffent. 
 
Gründeren Sam Eyde hadde et stort nettverk innen internasjonal industri og i 1903 var han på reise i Tyskland. Her kom han i kontakt med oppfinneren av kunstig korund, Ernst Moyat, og firmaet der han arbeidet, slipemiddelfabrikanten Mayer & Scmidt AG. Eyde så gode muligheter i å produsere Siliciumkarbid i Norge, blant annet på bakgrunn av de store energikildene fra fossekraften. Til arbeidet med framstilling av stoffet i Norge fikk han med seg Ernst Moyat og dr. Otto Dieffenbach, professor i kjemisk teknologi og elektrokjemi ved høyskolen i Darmstadt. Ved bruk av energien fra Bøylefoss lå alt til rette for bygging av et smelteverk.

Tysk-norsk samarbeid

Den første store oppgaven for Eyde og hans menn var å finne en egnet industritomt. Vindholmen ved Arendal ble sett på som for liten og utbyggerne bestemte seg isteden for å satse på Staksnes lenger øst i Tromøysund. Heller ikke her var landskapet spesielt tilrettelagt for industrivirksomhet. Likevel falt valget på Staknes,  Her var det plass til den andre store planlagte industribedriften, Det Norske Nitridselskap, og det var gode havnemuligheter. Arendal Smelteverk ble som nevnt stiftet 16. mars 1912, og anleggsarbeidene på de nye industritomtene startet opp noen uker senere. Stedet Staksnes skiftet snart karakter, noe Eyde selv beskrev i sin biografi:

Her på de ødslige knausene blev det plutselig et yrende liv, fabrikker og boliger skjøt i været, og snart duret maskinenes mektige sang over sundet.”

(se også fotoalbum fra byggingen av Smelteverket )
Etableringen av Arendal Smelteverk var i starten et tysk-norsk prosjekt. Teknologien og fagkunnskapen var det  tyskerne som sto for. Ernst Moyat ble innsatt som administrerende direktør og teknisk leder og det tyske firmaet R. Weichsel & Co fikk ansvaret for salg av slipestoffene.
 
I eierskapet i bedriften var den norske innflytelsen mer framtredende. Av den totale startkapitalen på 900 000 kroner var 490 000 på norske hender og Eydes selskap, Elektrokjemisk, tegnet aksjer for hele 223 000 kr. Det var enighet om at selskapets første styre kun skulle bestå av nordmenn, og her plasserte Eyde noen av sine nærmeste medarbeidere. C. W. Eger (formann), Gustav Jebsen og sin egen bror Christian. Selv ble Sam Eyde formann i tilsynsrådet, der over halvparten av medlemmene var norske. Også i arbeidsstokken var den norske dominansen stor. De fleste arbeidere ble rekruttert fra byer og bygder i Aust- Agder, men det kom også arbeidere fra andre deler av landet, først og fremst fra Østlandet. I tillegg var flere utlendinger representert blant arbeiderne på smelteverket, spesielt svensker. (Se for øvrig egen artikkel om arbeiderrekruttering m.m., H. Berntsen.)


Arbeidere 1913

 
Produksjon av SIKA var svært kraftkrevende og Smelteverket gjorde tidlig avtale med Arendal Fossekompani om leie av 3000 HK. Da anleggsarbeidene var ferdig, teknologien på plass og arbeidere ansatt, var den ene av to store industribedrifter klar til å starte opp produksjonen. Kraftanlegget på Bøylefoss hadde fått sin første storkunde.
 
12. juli 1913 ble industristedet omdøpt til Eydehavn ved en høytidelig åpning. Det nye stedet fikk navn etter hjernen og drivkraften bak, Sam Eyde. (Se egen artikkel.)
I slutten av juli startet Smelteverket opp produksjon av slipestoffene korund og siliciumkarbid, markedsført under navnene Durubit og SIKA. Nesten umiddelbart møtte bedriften problemer, først og fremst i form av mangel på kapital. Anleggsarbeidene ble dyrere enn antatt og driftskapitalen var for liten. Det ble derfor tatt opp et lån på 500 000 kr. Dette hjalp noe, men det var mulighetene for avsetning av produktene som voldte bedriften størst problemer. Amerikansk industri hadde en ledende stilling innen bransjen, både med hensyn til produksjon og til salg av slipestoffer. I tillegg viste Europas industri liten interesse for de nye slipestoffene til industribedriften i Eydehavn. Problemene førte til at driftsunderskuddet ved Arendal Smelteverk var 46 000 kroner ved årsskiftet 1913/14.
Selskapets største utfordring ble nå å få fart på salgsapparatet. Direktør Moyat besøkte sammen med R. Weichsel & Co en rekke potensielle kunder på kontinentet. Men Moyat hadde på denne tiden hendene fulle med den tekniske ledelse av fabrikken, og i februar 1914 besluttet styret å ansette Ths. Hammond som merkantil disponent med ansvar for salg. Samtidig ble avtalen med Weichsel & Co oppsagt. Etter intenst markedsføringsarbeid av både Moyat og Hammond vinteren 1914 klarte Arendal Smelteverk å utvide sitt kundenettverk i Europa og også i USA. Dette skulle vise seg å bli en fordel for bedriften når verdenskonjunkturene endret seg som følge av utbruddet av første verdenskrig i 1914.

1. verdenskrig – konjunkturene endres.

Umiddelbart førte krigsutbruddet til problemer for Smelteverket. Mulighetene for eksport ble begrenset og Styret uttalte i møte 3. august 1914:

"Da den internasjonale situasjon har utviklet seg til det verre, og krig er erklært også mellom Tyskland og Russland, kommunikasjonene med Tyskland umuliggjort, den norske marine mobilisert og situasjonen for øvrig faretruende, har man besluttet å stanse driften litt etter litt.

I et nytt møte 5. august besluttet styret å stanse all eksport. Til tross for dette fortsatte driften i innskrenket form og lagerbeholdningen ble solgt på det amerikanske marked. Arbeidernes lønn ble samtidig satt ned til 2/3.
 
Krigen fikk også betydningen for den tyske innflytelsen i selskapet. I 1915 ble de tyske aksjene hjemkjøpt og Moyat sluttet som direktør. Den tidligere merkantile disponenten Ths. Hammond overtok.
 
Problemer med import av bauxitt førte til at korundproduksjonen ble nedlagt og salget av korund til Tyskland stoppet dermed opp. For salg av SIKA var forutsetningene annerledes. Etter de første måneder med krig, kaos og usikkerhet viste det seg snart at etterspørselen etter SIKA ville øke.
 
Årene fra 1915 til 1917 ble gode for avsetning av SIKA. Slipestoffet var mye brukt i rustningsindustrien, og spesielt til Tyskland solgte Smelteverket store mengder SIKA. Det var selgers marked og Arendal Smelteverk kunne øke prisene med 20 % overfor sine tyske kunder. Økonomien bedret seg og våren 1915 kunne selskapet igjen gi arbeiderne full lønn. De gode tidene førte også til at aksjekapitalen ble økt til 1 475 000 kr.  I tillegg til SIKA startet Smelteverket opp produksjon nye produkter. Først av ferrosilicium i 1916, et mye brukt produkt i våpenindustrien. Året etter ble produksjon av elektrodemasse satt i gang, et stoff smelteindustrien tidligere hadde importert. I kjølvannet av krigskonjunkturene produserte smelteverket i årene 1917/18 over 700 tonn av elektrodemasse. Denne typen produksjon ble imidlertid kortvarig i Eydehavn, da hele produksjonen etter verdenskrigens slutt ble konsentrert til Fiskaa Verk utenfor Kristiansand. I tillegg til ferrosilicium og elektrodemasse startet Arendal Smelteverk opp produksjon av rujern i 1917, også det et produkt som var mangelvare under krigen.
Arendal Smelteverk hadde i årene 1916 og 1917 en nettofortjeneste på ca. 1 million kroner. Av dette ble 400 000 gitt i aksjeutbytte i 1917. I tillegg ble det investert store beløp i modernisering av egne produksjonsanlegg, frikjøp av 90 mål tomt fra Fossekompaniet og investering av to skip til transport av fabrikkens varer. Bedriften kjøpte også aksjer i andre fabrikker, blant annet slipeskivefabrikker i Russland og Sverige. Arendal Smelteverk var igjen på rett kurs.

Mellomkrigstid

Freden i 1918 endret konjunkturene på ny og førte til vanskeligheter med avsetning av rujern og ferrosilisium, og produksjonen av disse produktene ble snart innstilt. Bauxitt ble igjen mulig å importere og Smelteverket kunne derfor konsentrere seg om produksjon av Durubit og SIKA, slik de hadde gjort før krigen.
 
Markedet var imidlertid dårlig og  i 1919 sank priser og etterspørsel betydelig, noe som også førte til lav omsetning av SIKA. Konflikter mellom ledelse og arbeidere blusset opp og Smelteverket opplevde også sin første langvarige streik fra 1. april til 5. september 1919. (Se artikkel om fagforeninger m.m., H. Berntsen.)Dette året ble underskuddet på hele 1.8 millioner kroner.
 
I begynnelsen av 1920 opplevde bedriften en kort periode med oppgang. Etterspørselen etter SIKA, ferrosilisium og rujern steg noe, lagrene ble tømt, og ny produksjon satt i gang. Oppgangen var imidlertid kortvarig. Etterkrigskonjunkturen satte nå inn for fullt verden over. Priser og etterspørsel sank dramatisk og internasjonal økonomi ble kastet inn i en langvarig krise. Denne fikk også betydning for Arendal Smelteverk. Årsregnskapet for 1920 viste 3. 75 millioner i underskudd. Kapitalen som etter stor prisstigning i krigsårene var satt til 5 millioner i 1919 ble skrevet ned til 1. 25 millioner.

Arbeidsstokken 1919
Arbeidsstokken ved Arendal Smelteverk 1919.

Ny ledelse

Høsten 1921 overtok Eirik Hammer, som var ansatt som kontorsjef ved Smelteverket samme år, stillingen som administrerende direktør i selskapet etter Ths. Hammond.
Den bedriften Eirik Hammer overtok ledelsen av i 1921 var i en alvorlig krise. Styret var i tvil om driften i det hele tatt kunne fortsette. Situasjonen ble ikke lettere av at selskapets hovedbankforbindelse, Agdesidens Bank brøt sammen, mye på grunn av tapene Smelteverket hadde påført den. Faren for konkurs eller salg av Arendal Smelteverk var overhengende.
 
Ledelsen tok nå tak og bedriften gjennomgikk en finansiell reorganisering i 1923. Det ble vedtatt at ”Selskapets aktiekapital nedskrives fra kr. 1. 250.000.00 til kr. 500.000.00.” Samtidig det ble tegnet nye preferanseaksjer for til sammen 590 000 kroner. Sentrale aksjetegnere var Arendal Fossekompani og tidligere statsminister Gunnar Knudsen.
 
Til tross for investeringene fra norske interesser var det liten tvil om at utenlandsk kapital kunne være til stor nytte for Arendal Smelteverk. Fabrikkens hovedprodukt SIKA, var en vare av høy kvalitet og derfor også interessant for konkurrenter i utlandet. Selskapet var i årene som fulgte flere ganger i kontakt med potensielle investorer og kjøpere, men først i 1928 ble det aktuelt med salg. The Melltone Corporation fra Pittsburgh, USA, et selskap som hadde økonomiske interesser i amerikansk slipeindustri fikk den 5. juli 1928 konsesjon på aksjene i Arendal Smelteverk. Til tross for det amerikanske oppkjøpet innebar konsesjonsbetingelsene at selskapet fremdeles skulle være norsk, ha norsk styre, norske funksjonærer og arbeidere. Amerikansk kapital og norsk ledelse skulle vise seg å bli en god løsning for Arendal Smelteverk. Selskapet var sikret trygg kapital for en lang tid fremover, og mens store deler av industrien sto i stampe i 1930-årene kom Arendal Smelteverk seg gjennom perioden på en bemerkelsesverdig god måte.

Mye av bedriftens suksess må tilskrives hovedproduktet, SIKA. Når krisen i mellomkrigstiden var på sitt sterkeste så Smelteverket raskt at det var dette produktet bedriften måtte satse på. I 1923 inngikk smelteverket en 5-årskontrakt med en ekspert på slipestoffer C. J. Brockbank. Under hans ledelse ble drift og produksjon lagt om. En ny transformator ble bygd og produksjonen av Sika hadde i 1925 steget med 100 % samtidig som produktet fikk bedre kvalitet gjennom bruk av dyrere og bedre råmaterialer.
 
I 1925 ble Georg Bull ansatt som teknisk direktør, en stilling han hadde i nesten 30 år. Under ham og Brockbank ble produksjonsmetodene for Sika stadig forbedret, ikke sjelden i konflikt med arbeiderne på Smelteverket (Se artikkel om fagforeninger H. Berntsen.) Samtidig viste det seg at bedriftens andre produkter ikke hadde samme betydning for fabrikkens drift. Rujerns- og elektrodemasseproduksjonen ble nedlagt tidlig i 20-årene, og heller ikke Durubitproduksjonen kom til å vare lenge. Produksjon av Durubit var avhengig av import av bauxit, en import som ofte var vanskelig. I tillegg var korund en betydelig verdensartikkel med konkurrerende produsenter verden over. SIKA var det færre som produserte, og hovedbestanddelen i stoffet var kvarts, noe det fantes mye av i Arendalsområdet. Fra 1928 innstilte Smelteverket produksjonen av Durubit. Ovnshuset ble ombygd til produksjon av siliciumkarbid og fra nå av var SIKA Smelteverkets eneste produkt.

1930-årene

Flyfoto 1936
Flyfoto av Arendal Smeølteverk sommeren 1936

  

 

1930-årene ble preget av innskrenkinger i frihandelen og krise i verdensøkonomien. Problemene det medførte fikk Arendal Smelteverk tidlig erfare. Alt i 1931 ble det slutt på salg til det amerikanske marked. I 1932 lå produksjonen under 50 % av 1930-nivået. Enkelte innskrenkinger i driften ble iverksatt, men Smelteverkets SIKA av høy kvalitet gjorde sitt til at verdenskrisen ble mindre merkbar enn fryktet. Årene 1934 og 1935 ga forholdsvis store overskudd på rundt 700 000 kroner og bedriften kunne dermed tilbakebetale lån. I tillegg ble preferanseaksjene omgjort til vanlige aksjer og den totale kapitalen i 1938 utgjorde dermed 2 725 000 kroner.
 
Også produksjonsmessig kom det viktige endringer i trettiårene. Smelteverket utviklet en egen produksjonsmetode for fremstilling av mikrokorn, et meget finkornig produkt i SIKA-produksjonen. Med dette ble SIKA en enda mer høyverdig vare. Viktige utbygginger og endringer ble også gjort ved havna, spesielt for lossing av petrolkoks, en annen råvare til bruk i produksjonen. I trettiårene gikk Smelteverket over fra lossing med hånd til mekanisk lossing med kran og grabb, noe som ga stor effektiviseringsgevinst i lossearbeidet.
 
Mellomkrigsårene startet altså med at Smelteverket ble kastet inn i en langvarig krise i verdensøkonomien. Perioden ble preget av oppturer og nedturer, og også konflikter mellom ledelse og arbeidstakere. Bedriften gikk i mellomkrigsårene gjennom store endringer både innen eierskap, ledelse og produksjon. Når SIKA i tillegg var et slipestoff av beste merke, kan vi konkludere med at Arendal Smelteverk kom seg gjennom perioden på en tilfredsstillende måte.

Andre verdenskrig

SIKA var et viktig produkt for våpenindustrien, og Arendal Smelteverk kom til å spille en sentral rolle for okkupasjonsmakten. For de allierte var det derimot viktig at produksjonen på et eller annet vis ble stoppet.
 
Krigstilstanden førte til problemer i råvareforsyningen, spesielt for import av petrolkoks. Smelteverket hadde likevel lagre til overs og driften kunne gå sin gang i årene 1940 og 1941. I 1942 innsatte Reichkommisariat en tysk administrator til å lede Arendal Smelteverk. Tyskerne satte produksjonen i høygir, og de allierte så snart viktigheten av å få stoppet SIKA- produksjonen ved fabrikken i Eydehavn.

Sabotasjeaksjonen på Arendal Smelteverk i 1943

Gjennom smelteverkets tidligere tekniske konsulent C. J. Brockbank ble de allierte gjort oppmerksom på bedriftens betydning for produksjon til tysk rustningsindustri, og i november 1943 ble detderfor utført en vellykket sabotasjeaksjon på Arendal Smelteverk som resulterte i at transformatoranlegget ble totalt ødelagt. Arendal Smelteverk var ute av drift resten av krigen, og tyskerne mistet dermed tilgangen på SIKA fra Eydehavn.

 

 

 

Utbrent transformator

Silikose

Selv om faren for allierte bombeangrep var avverget ved sabotasjeaksjonen var det andre ting som vekket bekymring blant Eydehavns befolkning. I 1930 ble silikose påvist blant arbeidere ved andre smelteverk i landet. Silikose er en kronisk lungesykdom som i verste fall kan lede til alvorlig sykdom og invaliditet. I 1941 var det mistanke om sykdommen blant arbeidere ved Arendal Smelteverk og etter omfattende røntgenundersøkelser ble flere tilfeller påvist. 

Etterkrigsårene

I tiårene etter krigen befestet Arendal Smelteverk sin stilling som Europas ledende leverandør av SIKA. Bedriften gjennomgikk store endringer på flere plan, både hva gjaldt organisasjon, eierskap, produksjon og salg.
 
De første etterkrigsårene var imidlertid preget av valutaproblemer og importrestriksjoner i de fleste land, noe som førte til vanskeligheter med avsetningen av SIKA. Ledelsen utrykte bekymring over store reserver av produktet: ”Lagrene er steget med ikke mindre enn kr. 1 060 000,-”.
 
Verdensøkonomien kom snart i gjenge og i 1950 var Smelteverkets omsetning på nytt lik god som i de beste årene før krigen. I årsmeldingen gir ledelsen uttrykk for de gode tidene: ”Vår produksjon har i 1950 holdt sig på et høit nivå praktisk talt gjennom alle årets måneder.”


flyfoto 1953
  
Det var en rivende teknologisk utvikling innen bransjen etter krigen, og rundt 1950 hadde Vest-Tyskland på nytt fått sin slipestoffindustri på beina. Smelteverket merket snart konkurransen fra den tidligere okkupasjonsmakten. Ved storbedriften i Eydehavn var det ennå i bruk ”enkelte verkstedsmaskiner som stammer fra selskapets anleggstid” Teknologisk modernisering, utbygging og rasjonering av driften var absolutt påkrevd for Arendal Smelteverk.
 
Det ble besluttet å bygge om hele raffineringsverket for SIKA og alle verkstedsbygninger måtte samtidig samles under ett tak. Utbyggingsplanene møtte imidlertid skjær i sjøen, først gjennom nye skatteregler, dernest gjennom regjeringens ønske om å bremse investeringene i industrien. Utbyggingen ble utsatt en kort periode, men allerede i 1952 sto det nye raffineringsverket klart. I samband med den økte produksjon var bedriften avhengig av økt tilførsel av råstoffet krystallkvarts. Fram til nå hadde dette blitt utvunnet fra forekomster i Aust-Agder, men reservene var i ferd med å bli tømt, og selskapet så seg stadig om etter andre kvartskilder. Etter omfattende sonderinger falt valget til slutt på en kilde i Nord-Norge:

Da Interessentskapet ikke er villig til å levere mer enn 5000 tonn pr. år i gjennemsnitt, eller i alt 30 000 tonn, vil Arendal Smelteverk, for å sikre seg den mest høyverdige Silika, måtte man finne frem til et grunnlag for en kontrakt med Neslia Gruber, Troms.

Arendal Smelteverk kjøpte eneretten til utvinning av krystallkvarts fra Neslia Kvartsbrudd i Troms fylke i 1955. Her ble det anlagt kai, knuseverk m.m. og alt ved årsskiftet 1955/56 ble den første kvartslast skipet fra Troms til Eydehavn.
 
Driften det første året ble preget av at verdensøkonomien stagnerte som følge av Korea-krisen. Nedgangen ble imidlertid kortvarig og i 1954 var Arendal Smelteverks produksjon igjen oppe på nivået rundt 1950.
 
Fra midten av 1950-tallet skjedde det store endringer i selskapets toppledelse. I 1954 overtok Johan D. Conradi som teknisk sjef etter Georg Bull som nå hadde virket i denne stillingen i nesten tretti år. Conradi hadde bakgrunn som ingeniør ved Smelteverket i flere år.


Fra analysesalen, laboratoriet i 1959. Avbildet: Einar Gullestad, Whorleif Wimme og Ann Hovrind
Fire år senere, i 1958 avtrådte Eirik Hammer som administrerende direktør, en stilling han hadde hatt siden 1921. Assisterende direktør Anton Jenssen overtok. Året etter skjedde den siste store endingen i toppledelsen da C.W. Eger gikk av som styreformann til fordel for tidligere direktør Eirik Hammer. Eger hadde da sittet i styret siden selskapet ble stiftet i 1912!
Arendal Smelteverks ledelse var altså i bedriftens første 30-40 leveår preget av stor kontinuitet. Det var lite utskiftninger i ledelsen, og når disse først kom ble personer med stor kjennskap til drift og ledelse av selskapet satt inn i de ledige stillingene. Om dette har vært medvirkende til bedriftens suksess skal være usagt, men uansett kan vi anta at en slik kontinuitet er en styrke for en bedrift gjennom vanskelige mellomkrigsår og påfølgende okkupasjon.

Fram mot i dag

Den nye ledelse fikk raskt flere utfordringer å hanskes med. Forhandlinger og et europeisk frihandelsområde, skarpere konkurranse, stigende lønnsnivå og kortere arbeidstid gjorde at rasjonaliseringsprosessen ble trappet opp. Først og fremst ble dette gjort gjennom arbeidstidsstudier der målet var å skjerpe effektiviteten i de enkelte ledd i produksjonen. 
 
Samtidig fortsatte utbygging av anleggene, først og fremst et nytt ovnshus og utvidelse av kaianleggene. Ved kraftstasjonen på Bøylefoss var det også omfattende utbygginger og i 1960 inngikk smelteverket kontrakt med Fossekompaniet om levering av ytterligere 6000 kW. Resultatene viste seg umiddelbart og i 1961 var produksjonen på hele 19 000 tonn, den største i selskapets historie så langt. Styret vedtok samme år å forhøye aksjekapitalen til 18 240 000 kroner. Gjennom 1960-tallet styrket Arendal Smelteverk sin posisjon og selskapet leverte etterhvert omtrent 25 % av hele det europeiske markeds forbruk av SIKA.

flyfoto 1967
Flyfoto 1967

Fra slutten av 1960-årene skjer det stadige endringer både innen ledelse og produksjon. Konjunkturene er imidlertid i ferd å endre seg og vi ser de første tegn til den at en nedgang for bedriften er i anmarsj. I 1967 kjøper The Carbondum Company opp aksjemajoriteten i Selskapet. Dette var i en periode da omsetningen for SIKA ikke var den beste. Likevel angir årsmeldingen for 1969 at: ”Salgene av Siliciumkarbid i året utviklet seg bedre enn antatt i programmet”.
 
I begynnelsen av 1970-årene tok salget seg noe opp, men fra 1975 svingte omsetningen av SIKA på nytt:

Avsetningsforholdene for siliciumkarbid SIKA i året 1975 ble vanskeligere enn på flere år på grunn av den ugunstige utvikling i de internasjonale konjunkturer.

I 1980 hadde Arendal Smelteverk 400 ansatte i arbeid og en produksjon på 40 000 tonn årlig. Året etter kom en ny ovnsutvidelse.SIKA hadde imidlertid fått konkurranse av andre, nyere produkter, og for Arendal Smelteverk, men også for resten av bransjen, ble første del av 1980-årene en vanskelig tid. Markedet tok ikke av for det fabrikkene produserte og i 1985 konkluderte ledelsen ved Smelteverket med at ”overkapasiteten i både verdens- og Europasammenheng er således fremdeles betydelig.”
 
Lillesandsbaserte Norton A/S overtok i 1987 som eier av Arendal Smelteverk med 94,6 % av aksjene. Dermed fikk selskapet èn ledelse som skulle lede to fabrikker plassert noen mil fra hverandre geografisk. Det ble nok ikke noe stort problem, og ledelsen understrekte ett år etter oppkjøpet at løsningen fungerte tilfredsstillende:

Lokalt har samarbeidet med Norton A/S i Lillesand fortsatt. Fra høsten 1988 leder adm. Dir. Per Klykken begge bedriftene.

På samme tid ble effektiviseringstiltak satt inn, og i 1988 var antall ansatte ved Smelteverket redusert til 387. Likevel gikk produksjonen godt, og samme år ble det satt ny produksjonsrekord. Optimismen steg i Eydehavn, og årsmeldingen for 1990 viser blant annet at:

Arendal Smelteverk a.s og Norton A/S i Lillesand opprettholdt i 1990 salg på et høyt nivå, selv om salget for begge bedrifter viste en viss nedgang fra 1989.

Omsetningen dette året var 474 millioner kroner og noe av dette ble brukt til effektivisering av driften av ovnshusene i Eydehavn.

Miljø og forurensning

Arbeider Smelteverket

Arbeidstøy og verneutstyr, hjelm, øreklokker, støvmaske, hansker, kjeledress.

  

Ellers var slutten av 1970-årene preget av en økende miljøbevissthet i samfunnet. Produksjon av SIKA var lite miljøvennlig og Smelteverket måtte etter hvert innse at omfattende miljøtiltak var påkrevd. Hele 100 millioner kroner ble investert i miljøtiltak i perioden 1978 til 1988. Bedriften valgte i årene som fulgte å følge opp påleggene fra offentlige myndigheter:

Det ble i 1990 på anmodning fra SFT, startet en stor undersøkelse av forholdene i Tromøysund […] I konsernet ble der i 1990 brukt 3,5 millioner til miljøformål.

Kartleggingen i Tromøysund var omfattende og det videre arbeid med opprensking av havbunnen har fortsatt i større eller mindre grad fram til i dag.

flyfoto 1990
flyfoto 1990

  

Arendal Smelteverk er historie

Arendal Smelteverks produksjon av SIKA er nå historie. Bedriften ble anlagt av norgeshistoriens fremste gründer, Sam Eyde, i en tid da storindustrien gjorde sitt inntog i landet. Etter enkelte problemer i startfasen etablerte Smelteverket seg raskt til å bli en av de viktigste industribedrifter i landsdelen. Mellomkrigsårene var preget av svingninger i verdenskonjunkturene, men Smelteverket klarte seg gjennom perioden bedre enn de fleste andre industribedrifter. Etter ulike problemer under okkupasjonen fortsatte produksjonen av SIKA av høy kvalitet i etterkrigsårene.1970-80 og 90-årene var preget av svingninger i verdensøkonomien, problemer med produksjon og salg, og flere bytter av eiere av Arendal Smelteverk. Stadige nedskjæringer førte til at færre og færre arbeidere hadde sin daglige arbeidsplass ved den tidligere storbedriften i Eydehavn. I september 2005 ble den siste ovnen slått. I dag er Arendal produksjonssted for kjemisk behandlede produkter, høykvalitets makro og mikro korninger og produksjon av korninger for wiresaw markedet.  ( se powerpoint presentasjon fra bedriften 2005  Saint-Gobain Ceramic Materials )

Litteratur og arkivmateriale           

- Arendal Smelteverks arkiv.

- Birger Dannevig. A/S Arendal Smelteverk 1912 -1962. Arendal 1962.
- Harald Berntsen. Trekk av Stokkens historie ca. 1600-1962. Kragerø 1982.
- Sam Eyde. Mitt liv og mitt livsverk. Oslo 1939.
- Ole Kristian Grimnes. Sam Eyde – den grenseløse gründer. Oslo 2001.
- Kristen Taraldsen. Industrieventyret. Fra jernmalm til høyteknologi. Wigestrand Forlag 1999. - Agderposten. 75-årsbilag.

   
Opprettet av brit
© Aust-Agder kulturhistoriske senter
Sist endret 2006-06-21 10:50

AAKS_logo