|
Amtmannen i Nedenes (Aust-Agder fylke) var en av hovedtalerne da industristedet Eydehavn ble åpnet 12. juli 1913. Han uttrykte seg slik:
Naar jeg ser, hvorledes store Industrianlæg kan komme i gang bare ved Hjælp av Traade, som forbinder dem med Fossefall langt borte, saa forstaar jeg ikke dette fuldt ut. Men saa meget forstaar jeg, at det er en ny Tid som kommer, det er den forhaapningsfulde Morgenrøde av en ny Dag med nye Livsvildkaar og ny arbeidsglæde.
Amtmann Sven Aarrestad var ikke alene om å undre seg. Nå kunne vi skape store industristeder ved hjelp av ”Traade” som overførte kraft fra fossene våre. Samtida kalte perioden fra 1905 fram mot første verdenskrig for ”Den nye arbeidsdagen”. Historikerne har betegnet perioden som den andre industrielle revolusjon, med elektrisiteten som den viktigste forutsetningen. Fossekraft ble vår viktigste naturressurs. Den omformet industrien og skapte forventninger til at ny teknologi kunne skape ny storindustri og nye arbeidsplasser. Slik var det på Eydehavn, og slik var det ellers i landet.
Nå ser vi en innmarsj av ingeniører, fossespekulanter, gründere, entreprenører og kapitaleierne i norsk næringsutvikling.
Forventningene til fossekrafta var ikke bare knyttet til storindustri. Samfunnsnyttig utnytting av elektrisk kraft ga også muligheter for å gjøre hverdagen lettere for folk flest. Elektrisk lys erstattet de gamle parafinlampene, og ved utbygging av ledningsnettet vokste småindustrien fram.
Både rikspolitikk og lokalpolitikk var dermed preget av spørsmålet om hvem som skulle få hand om fossekraften, og hvordan ressursen skulle utnyttes og forvaltes.
Bøylefoss 1912. Befaring av vannmengdene som skal gi kraft til nye bedrifter på Staksnes (Eydehavn). Direktør Moyat (i midten) og dr. Marx (til venstre).
Elektrisitetens første år, tida fram til 1905
I 1879 oppfant Thomas Alva Edison den elektriske glødelampen. Hovedprinsippet bak den nye oppfinnelsen var at strømmen ble ledet gjennom en tråd inne i en lufttom glasspære. Motstanden i tråden fikk den til å gløde og avgi lys. Tråden var først laget av kull, senere av metall. Glødelampene ble raskt tatt i bruk, både innendørs og som gatebelysning. I 1882 ble Edisons lampe tatt i bruk i New York. Bare tre måneder etter ble oppfinnelsen lansert i Norge. Laugstol bruk ved Skien var vårt første elektrisitetsverk. Skiensfolk ble fristet til ”elektrisk belysning i hus og forretningslokaler” fra anlegget som produserte strøm nok til 120 glødelamper. Likevel ble det fabrikkeier Rosendahl i Fana ved Bergen som først fikk installert elektrisk belysning i hjemmet sitt i 1885 etter Edisons prinsipp. Hammerfest var den første norske byen som fikk gatebelysning. Midtvinters 1891 ble lyset skrudd på, til stor glede for byens innbyggere. En stolt kommuneadministrasjon hadde etablert det første kommunale elektrisitetsverket av betydning. Ved århundreskiftet hadde rundt en tiendepart av norske husstander fått elektrisk lys.
Utbyggingen av elektrisk kraft tok relativt lang tid. Grunnen var problemer med å overføre kraft over store strekninger. Dermed kunne ikke fossekraft automatisk selges der hvor de store befolkningskonsentrasjonene var. Vestlandske Tidende i Arendal hadde våren 1886 en fyldig reportasje om elektrisitetens muligheter og markedet for elektrisk kraft. Det var nå grunnlag for optimisme fordi den franske elektrikeren Marcel Desprez hadde gjennomført eksperimenter med overføring av elektrisk kraft via tråder til jernbanen i Paris, og med godt resultat. I første omgang hadde han greid å overføre kraften 8 km med et energitap på 54 %. Ved neste forsøk var avstanden økt til 50 km og tapet redusert til 50 %. Baron Rotschild var blitt interessert og hadde stilt 800 000 fr. til disposisjon for videre forsøk. Avisa skriver videre: Kan det lykkes at formindske Tabet i Kraft ved Overførselen, saa vil ogsaa de ofte fremsatte Hypotheser om Bjergenes Vandfald realiseres, saa at de bringes til at skabe Mængder af Elektrcitet, som gjennom Traade vil kunne ledes til fabrikker.
Fabrikker og industri måtte som følge av disse problemene, ligge nær fossefall, og helst like ved utskipingshavn. Utenlandske investorer fant fort ut at utbygging av norsk fossekraft var interessant. Her var store fossefall like ved isfrie havner som hadde lett tilgang til det europeiske markedet. Norsk arbeidskraft var billig, men aller viktigst for de utenlandske investorene var det at Norge hadde et stabilt politisk styre, særlig etter 1905.
Ironisk nok var det tre svenske industri- og finansfolk som var døråpnere for utenlandsk storkapital. Nils Persson, Knut Tillberg og brødrene Knut og Marcus Wallenberg var involvert i fossekjøp, kraftutbygging og industrietablering i Rjukan og Notodden, Tyssedal og Odda, Glomfjord, Mo i Rana, Orkdalsøra, Løkken Verk, Sulitjelma, Alta og Sør-Varanger. Knut og Marcus Wallenberg var knyttet til Enskilda Banken i Stockholm, som igjen hadde kontakter til det internasjonale finansmiljøet.
Utenlandsk kapital, oppkjøp av norske fosser
Oppkjøp av billig norsk fossekraft i tida rundt 1905 var et hektisk kappløp. De første fossene ble kjøpt uten at en hadde klare planer om bruken. For eksempel kjøpte svenskene Knut Tillberg og brødrene Wallenberg med deres investeringsbank fossefall ved Vamma i nedre Glomma i 1902 og Rjukanfossen i 1903. Dette ble gjort i samarbeid med industrigründeren Sam Eyde og ingeniøren Fredrik Hiort, uten at det på forhånd var avklart hvordan denne fossekraften skulle anvendes. Rjukanfossen var tidligere solgt fra grunneierne i årene 1893-1899 til en banksjef og en ingeniør fra Kristiania som spekulerte i videresalg. Kraft for industri ble det først etter at norske og svenske gründere hadde framskaffet lysbuemetoden eller Birkeland-Eyde-metoden. Slik kunne en utvinne nitrogenet i lufta til salpetersyre og kunstig gjødsel. Da dette ble industrielt lønnsomt, stiftet Eyde og Birkeland selskapet Elektrokemisk og startet forsøksfabrikk på Notodden i 1905 sammen med de svenske kapitalinteressene. Nå ble også fransk kapital knyttet til prosjektet. Dette var grunnlaget for at Norsk Hydro ble etablert i 1905. Tysk kjemisk storindustri ble koplet sammen med dette fransk-skandinaviske salpeterprosjektet i 1906. Hydro dannet da to selskap som skulle bygge ut fossekraften og reise ny industri ved Rjukan. Det samme svensk-norske gründerselskapet sto også bak oppkjøp og utbygging av Tyssefallene i årene 1906-1908. Industrigründeren Ragnvald Blakstad overtok Tyssefallene i 1910 og sto for det meste av industriell utbygging, og industristedet Odda vokste fram. I Glomfjord kjøpte den svenske finansmannen Tillberg vannfall i 1912 gjennom Glomfjord Aktieselskap, etter at en lensmann og en klokker først hadde kjøpt opp Fykanfossen for 120 kroner i 1898.
I Arendalsvassdraget var det store kraftreserver. Her ble aksjeselskapet Arendal Fossekompani grunnlagt i 1896 med trelasthandlere og innflyttede arendalsborgere i spissen.
| Disse øynet de store økonomiske verdiene fossekraft kunne få. Blant stifterne var trelasthandler Ragnvald Blakstad, senere kjent som nasjonal fossekraft- og industriutbygger. Målet var å kjøpe opp billige fossefall fra bøndene for så å selge videre med fortjeneste til utbyggere. De beste fossene i Arendalsvassdraget; Bøylefoss, Kjennøyfoss, Kastefoss og Flatenfoss ble kjøpt inn for kr. 158 250,-. Selskapet hadde ingen planer om utbygging, og fram til 1912 var forsøkene på salg av de samme fossene kjernen i virksomheten til Fossekompaniet. |
Bøylefoss kraftstasjon 1913 |
Salget skjedde ikke etter forventningene. Utbudene varierte fra kr. 400 000 til kr. 500 000,-, men ingen kjøpere var interessert i å overta for en slik sum. Det var først da Sam Eyde sammen med Marcus Wallenberg gikk inn i Fossekompaniet at ting begynte å skje. I 1907 overtok Elektrokjemisk aksjemajoriteten i Arendals Fossekompani, og etter dette var løpet lagt fram til industristedet Eydehavn, som ble åpnet i 1913.
Konsesjonslovene
Dette kappløpet mot norsk fossekraft med sterke innslag av utenlandsk kapital, fikk politikerne til å reagere. Debatten gikk dypt etter 1905, det dreide seg om selvråderett og frykt for å selge ut ”arvesølvet”. Venstrepolitikeren Gunnar Knutsen, opprinnelig fra Saltrød ved Arendal, var medlem av representantskapet i Arendals Fossekompani. På Stortinget gjorde han det til sin merkesak å sikre statlig oppkjøp av fosser for å hindre at spekulanter fikk hand om ressursene. Erfaringene med utenlandske oppkjøp fra den første perioden hadde skremt politikerne, og Stortinget vedtok den såkalte ”panikkloven” av 7.04. 1906. Den regulerte adgangen til å erverve vannfall. Det ble innført konsesjonsplikt for alle selskap med begrenset ansvar, dvs. aksjeselskap. Intensjonen i denne loven ble videreført i lov av 12. 06 1906 som gjaldt adgangen til å erverve skog, bergverk eller vannfall. Her ble hjemfallsretten innført.
Oppkjøp av fossefall og den nye storindustrien førte til en rask modernisering av Norge. Industrigründere og fossespekulanter, med f.eks Sam Eyde og svensk kapital i samspill med internasjonal overskuddskapital, hadde fått sitt gjennombrudd i landet. Det var den moderne kapitalismen med en hyppig og komplisert bruk av aksjeselskaper, og en rask voksende storindustri som politikerne fryktet at det nye Norge skulle miste kontrollen over.
”Panikkloven” innførte konsesjonsplikt på aksjeselskapers kjøp av fallrettigheter, men forhindret ikke enkeltpersoner og såkalte konsortier, som var en sammenslutning av enkeltpersoner, å kjøpe. I slike sammenslutninger var både Blakstad og Eyde sentrale i oppkjøp av fossekraft med avtaler med utenlandsk storkapital. Det såkalte Blakstad-konsortiet var i en klasse for seg. Blakstad inngikk avtale med Wallenbergerne og Tillberg i 1906 om at Blakstad skulle ha 1/7 av fortjenesten ved kraftprosjekter finansiert av Wallenberg uten egen innbetaling av Blakstad. Konsortiet kjøpte opp Høgefoss og Tokke i Telemark, Aura og Mardalsfossene på Vestlandet i 1906. Det var ikke konkrete planer for utnyttelsen av fossekraften i 1906. Tokke ble f.eks først utbygd i 1950-årene.
Overføring av kraft og statens ansvar. Kommunal eller privat utbygging
I 1918 var alle landets fylkesmenn samlet på Voss. Det var elektrisk kraft og organisering av utbygging som ble diskutert. Fylkesmann Hans Thomas Knudtzon fra Aust-Agder var blant foredragsholderne. Han var opptatt av statens forhold til elforsyning i distriktene. Dette var et viktig tema etter at første verdenskrig var over. Krigen hadde ført til begrenset tilførsel av kull og parafin, og som en følge av dette hadde presset på utbygging av elektrisitet økt. Knudtzon var særlig opptatt av statens ansvar for å sørge for kraft til vanlige husholdninger og småindustri, noe han mente kunne skape ny vekst i kommunene.
Knudtzons innlegg markerte nye politiske krav til kraftutbygging. Det allmenne behov skulle dekkes, elkraften skulle ikke bare gå til storindustri. Det var nå mulig å overføre elkraft over større strekninger, men det var likevel ikke planmessig bygd ut noe overføringsnett. Møtet på Voss var på befaring til Aktieselskapet Tyssefaldendes kraftverk, der de første aggregatene var satt i drift i 1908 med bl.a. Sam Eyde som utbygger. Ragnvald Blakstad overtok Tyssefaldene i 1910 og foretok ytterlige utbygginger samtidig med at industristedet Odda ble bygd ut.
Men sommeren 1918 orienterte Blakstad fylkesmennene om at det etter hans syn var mangel på nasjonal styring av utbygging og organisering av elektrisk kraft. Han kunne fortelle at 60-70 000 hestekrefter rant unytta i sjøen fra Tyssefallene fordi en ikke hadde noe system for overføring av kraft, selv om teknikken var kommet så langt at dette var godt mulig. I 1917 hadde Blakstad lagt fram en plan for en ”elektrisk hovedvei” om å overføre 150 000 HK gjennom en 300 kilometer lang ledning fra Tyssefallene gjennom Setesdal og Telemark til Kristiania. Prosjektet ble nektet konsesjon. I 1918 hevdet han at en slik kraftoverføring kunne bli ”nerven” i et framtidig hovednett i det sørøstlige Norge. Han tenkte seg at den ”elektriske hovedveien” kunne ta opp kraft fra de enkelte kraftstasjoner, og kraft kunne igjen distribueres fra hovedveien til forbrukerne via sidelinjer, eller ”bygdeveier”, som Blakstad kalte det. Et tilsvarende system tenkte han seg for utbygging i Nord-Norge.
Disse planene fra Blakstad illustrerer hvordan han var forut for sin tid. Ideene foregrep tanken bak ”Samkjøringen”, som først ble realisert lenge etter andre verdenskrig. Men vi ser også at Blakstad så mulighetene for et nytt marked for kraft til husholdninger, jordbruk og småindustri.
I mellomkrigstida ble elektromotorene også utviklet til små billige utgaver. Dette gjorde det enda lettere for småindustrien å gjøre bruk av elektrisk kraft.
I mellomkrigstida ble ledningsnettet utbygd. I 1920 var dette arbeidet kommet så langt at to av tre husholdninger kunne få tilført strøm. I tillegg ble også elektromotorene utviklet til små billige utgaver. Dette gjorde det enda lettere for småindustrien å gjøre bruk av elektrisk kraft.
Det store forbruket av elektrisk kraft gikk lenge til industrien. Elektrometallurgisk og elektrokjemisk industri brukte hele 60 prosent av norsk elektrisk kraft i 1930. Til tross for at husholdningene gjorde bruk av elektrisk kraft svært tidlig i Norge, gikk bare 20 prosent til dette formålet. I 1901 hadde 25 byer med 70 prosent av byhusholdningene strøm. Oslo var den første hovedstaden i Europa som var helt elektrifisert. |
