By mot land - mann mot mann: Bondeopprøret i Arendal sommeren 1813
Gustav Sætra, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 23. februar 1984
Årene 1812 og 1813 var preget av mangel på korn og en utstrakt nød. Rundt om i landet ble bøndene samlet ved budstikker. Våren og sommeren 1813 gikk bøndene til opprør. Opprørene hadde et felles trekk, de var rettet mot kjøpmennene i byene. Kjøpmennene ble mistenkt for å ha gjemt bort korn i håp om større profitt på et senere tidspunkt. Et av de mest omfattende opprørene foregikk i Arendal fra 30. juni til 1. juli 1813.
Om morgenen 30. juni var store bondeskarer samlet utenfor byfogdens hus. Bøndene forlangte at kornmagasinet skulle åpnes. Ropene ble stadig høyere. Etter en tid trengte bøndene seg inn i gangen til byfogdens hus med Aslak og Even Halvorsønner Berås i spissen. Hjemme hadde de familier som sultet.
Arendals borgere var gjennom byens privilegier forpliktet til å forsyne opplandet med korn. Nå forlangte bøndene å få kornet utlevert.
Byfogden ba bøndene om å trekke seg ut av huset, så skulle han innkalle byens borgere til rådslagning. Bøndene etterkom anmodningen, bortsett fra Aslak og Even Berås. De ble stående i døra. Rådslagningen i bytingsstua trakk ut. Det ble gitt beskjed om at bøndene ikke ville vente lenger. Snart grep Even Berås en politibetjent i brystet og trengte seg inn i huset. Nå ble det fortgang i forhandlingene i bytingsstua. Bøndene fikk en kunngjøring om at de ville få utdelt korn og tørrfisk i Komediehuset om ettermiddagen.
Om ettermiddagen troppet bøndene opp foran Komediehuset. De gjorde det klart at de ikke ønsket tørrfisk. I stedet ville de ha større kvantum korn. Kjøpmennene Anders Dedekam og Morten Kallevig hadde ansvaret for utdelingen. Begge framholdt at kvotene som var fastsatt ikke kunne endres. Som svar til det ropte Aslak og Even Berås samt Seinum Knutsen Brattøya med knyttnevene i været: «Alle som en Mand, ingen Tørrfisk!» og «ingen Mand af Byen, førend vi haver faaet hvad vi vil have!»
Sammen med Gregers Reiersen Omdal krevde de at hver mann skulle ha full kløv på hesten. Kjøpmennene holdt på sitt. De tre bondelederne ga da beskjed om at dersom de ikke fikk de rasjonene de forlangte, ville de slå kjøpmennene ihjel.
Byfogden fikk meklet mellom partene. Det førte til at kvoten på korn ble økt for Åmlis vedkommende. Utdelingen til Åmli ble så foretatt i rolige former utover ettermiddagen.
Om ettermiddagen 1. juli begynte kornutdelingen igjen, nå for Froland. Resultatet av meklingen fra dagen før innebar at kornkvantumet for hver person i Froland ville bli mindre enn for Åmlis vedkommende. Selv om bøndene i Åmli egentlig skulle reist hjem etter at de hadde fått sine forsyninger dagen i forveien, var de blitt i byen for å vise sin solidaritet med bøndene i Froland.
Igjen var det Aslak og Even Berås som tok ledelsen. De proklamerte snart bøndenes krav: Froland skulle ha samme kvantum som Åmli. Nok en gang nektet Kallevig og Dedekam å etterkomme kravet. Da bøndenes trusler etterhvert tiltok, fant de to kjøpmennene det tryggest å fortrekke fra Komediehuset til byfogdens hus.
Det hjalp lite. Snart var byfogdens hus fylt av bønder. Kjøpmennene Anders og Hans Dedekam fant nå at tida var moden for å trekke i sine borgervæpningsuniformer. Rundt om i byen tok de ærede kjøpmenn til å rasle med sine sabler. Snart lød alarmskudd. Bøndene stormet til lasteplassene og bevæpnet seg med staker og lekter. Igjen ble byfogdens hus stormet. Bøndene truet med å ta byfogden med makt, men de gikk rolig ut igjen på byfogdens ordre. Bare Aslak og Even Berås ble stående i døra sammen med den velkjente bondelederen fra Lofthusreisinga, Vrål Hovatn.
Byfogd Berg ønsket nå å tale med et par av de mest sindige bøndene fra hvert sokn. Det skjedde, men under samtalene mellom Berg og bøndene prøvde Aslak Berås å brøyte seg veg inn i huset. Han ville også delta i forhandlingene. Byfogden skjøv ham tilbake, idet han ga beskjed om at han ikke ønsket å forhandle med en opprører. Han så derimot gjerne at Aslak Berås var blitt arrestert.
Under dette opptrinnet kom stadshauptmann Leth styrtende til stedet sammen med Anders og Hans Dedekam. Alle var væpnet og iført sine uniformer. Even Berås ble ikke skremt. Han grep stadshauptmannen i brystet og prøvde å trenge seg inn i byfogdens hus pånytt, men snublet i dørstokken. En bonde hoppet over ham og slo til en politibetjent. Deretter grep Even Berås Hans Dedekam og Aslak Berås tok Anders Dedekam. Dedekamene var snart omringet av bønder som slo og sparket under taktfaste rop om «... at de ville slaae hver Borger ihjel og synke dem ned i Vandet.» Etter en tid fikk Dedekamene tilbud om fritt leide hvis de utleverte det kornet kjøpmennene skjulte og gikk på bøndenes parti. Da Dedekamene takket nei til tilbudet, fortsatte voldshandlingene. Så ilet Peder Dedekam til. Han ville redde sine brødre. Det gikk ikke bedre med ham. Bøndene slo ham ned med lekter. Noe senere ble brødrene i sterkt redusert tilstand geleidet til byfogdens hus av Tolv Hillestad.
Der møtte imidlertid bøndene sin overmakt. Borgerkorpset var blitt oppstilt med kanoner og handvåpen. Bøndene ble raskt avvæpnet. Lederne ble arrestert og siden ført til Odderøya festning. I slutten av juli måned ble det opptatt forhør i Arendal. Saken ble innrapportert til Norges stattholder, Kristian Fredrik. Han utnevnte en kommisjon som skulle avhøre nye vitner og avsi dom i saken.
Kommisjonen besto av assessor Lange og sekretær Kiersgaard i Kristiansand Stiftoverrett. Omfattende forhør av de arresterte, de øvrige bøndene, Arendals innbyggere og embetsmennene fulgte. Det er på grunnlag av disse forhørene det har vært mulig å rekonstruere hva som skjedde under opprøret.
Kommisjonens dom falt 16. januar 1815. Tre personer ble dømt til å arbeide i Kristiansand tukthus, Even Berås i seks måneder, Aslak Berås i fire måneder og Gregers Omdal i to måneder. Dessuten skulle de sammen betale saksomkostningene; og de var anselige.
Ole Olsen Sparsås, Christian Pedersen Tofsland og Aslak Olsen Oland var også blitt tiltalt, men de ble frikjent. Kommisjonen forbeholdt seg imidlertid rett til tiltale mot Sveinum Knutsen Brattøya. Han var stevnet, men hadde ikke møtt fram.
Dommen ble senere anket inn for Overkriminalretten i Norge. Overkriminalretten avsa sin kjennelse 28. mai 1817. Ole Olsen Sparsås og Christian Pedersen Tofsland ble nå også dømt til to måneders straff i Kristiansand tukthus. Ellers ble kommisjonens dom stadfestet. Det innebar etter alt å dømme at både Aslak Oland og Sveinum Brattøya gikk fri.
Ved 17. mai-taler i Arendal framheves det at vårt folk var opptatt av kampen for en nasjonal frihet og selvstendighet i 1814. Det er nok riktig at borgerskapet i Arendal var opptatt av dette spørsmålet, men bøndene fra Åmli drømte nok om en helt annen form for frihet og selvstendighet i 1814. En frihet fra de murene de var sperret inne bak og en selvstendighet i sitt handelsforhold til Arendals kjøpmenn. For bøndene gjaldt kampen det sosiale, ikke det nasjonale.
Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-2418, Portrettsamlingen, L0025; PA-2701, John Ditlef Fürsts samling: Fürsts album.
Gjenstand: AAM.B.0783, oljemaleri.