Skabb, radesyke og fødsler: Helsestellet i Aust-Agder på 1840-tallet

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 30. januar 1988

«Det hænder ofte at fattige med de meest acute tilfælde må savne lægehjælp fordi de ikke kunne erholde fri medicin, førend de have indhentet attest fra sognepræsten eller vel endog fra den samlede fattigcommission.» 

Dette sosialpolitiske hjertesukket stammer fra en medicinalberetning som distriktslege Skjelderup i Arendal laget i 1842 om helsetilstanden i hans distrikt. Han var opptatt av at folk ikke burde hindres i å oppsøke lege når det var nødvendig, selv om de eventuelt hadde dårlig råd. En selvsagt tanke idag, men ikke bestandig, noe som går fram av den historien Skjelderup forteller for å illustrere sitt poeng.

«Værre end det nær kunde gået en fattig arbeidsmands datter i Tromøe sogn, gåer det dog almindeligviis ikke. Pigen brak nemlig armen ved at blive kastet om av en hund, tilhørende en kjøbmand her i byen. Faderen henvendte sig først til medhjælperen, som anmodede datteren om at møde for fattigcommissionen, der skulde afholdes om 3 dage; men da den syge, ikke kunde udholde at gåe uforbunden sålænge, kom hun til mig, som i forventning av refusion behandlede hende med igler, og pålagde den fornødne bandage. Fattigcommissionen fandt imidlertid grunde for, at hundens eier burde besørge hendes helbredelse, i hvilken anledning den tilskrev ham; men da han var uvillig hertil, ansåes sagen for afgjort, og pigens arm vilde måskee den dag i dag have været uforbundet og uhelbredet, hvis jeg ikke både foreløbig og senere havde påtaget mig såvel omkostningerne som møien ved curen.»

Som vi skjønner: Ikke bare de fattige, men også en distriktslege kunne ha sitt å stri med. Skjelderup hadde ansvaret for det som ble kalt Vestre Nedenes legedistrikt, men i tillegg var han også direktør for amtssykehuset i Arendal som ble satt i drift i 1840. Amtssykehuset var i utgangspunktet særlig beregnet på folk som led av radesyke, en variant av syfilis. Denne sykdommen var veldig utbredt på Agder i en periode fra 1710 til 1850.

Radesyken fantes både langs kysten og i de innerste fjellbygdene. Men når det gjelder utbredelsen av kjønnssykdommer generelt, er det klart at sjøfarten må ha spilt en stor rolle. «Om høsten efter sjøfolkenes hjemkomst pleie naturligviis de fleste tilfælde af venerisk syge at vise sig», forteller Skjelderup i sin medicinalberetning.

Tyfus og fnatt

Distriktslegene laget hver eneste år en beretning av denne type, og selv om ikke alle er like fulle av historier, gir de et godt bilde av hvilke helsemessige problemer folk måtte leve med i gamle dager. I tillegg til radesyke er tyfus et annet stikkord som ofte dukker opp i beretningene fra Nedenes (Aust-Agder) fra denne tida. Det forteller at epidemier og smittsomme sykdommer hadde en sentral plass i folks daglige liv.

Men også andre plager av mindre dramatisk karakter kunne ha stor betydning. La oss ta et eksempel: Fnatt.

Den gangen var «fnat» rett og slett et annet ord for skabb. Og det er ikke vanskelig å forestille seg at man kunne få fnatt av å ha fnatt i den betydningen av ordet. Særlig når man tar i betraktning at ikke alle hadde tid/råd/mulighet til å gjennomgå en skikkelig kur for å bli kvitt plagene, men levde med dem livet ut.

Distriktslege Leegaard i Bygland oppga «fnat» som «den almindeligste sygdom her» i sin medicinalberetning for 1841. Han hadde ansvaret for det som ble kalt Vestre Råbygdelaget, dvs. den vestre delen av de indre bygdene i Nedenes amt.

Påstanden blir bekreftet av en rapport som ble laget i 1832 om «ondartede hudsykdomme» i det vestlige Norge. Her heter det at fnatt er «særdeles meget utbredt i visse districter; især i Bergens stift og i fjeldbygderne i Christiansands stift, som følge af indvånernes ureenlige levemåde i disse egne». Dette med den «ureenlige levemåden» er en sak som kan diskuteres. Eilert Sundt hevdet på 1860-tallet at renslighetsstellet på landsbygda var langt bedre enn sitt rykte. Men uansett: Det er liten tvil om at bekjempelsen av skabb forutsatte gode hygieniske forhold. Leegaard ga sin helhjertede støtte til en plan om å opprette egne «fnatsygehus» rundt omkring i distriktene. Det skulle bygges små tømmerhus, hvor de som var plaget av sykdommen skulle isoleres mens de gjennomgikk en effektiv kur bestående av tjære og grønnsåpe.

Men særlig optimistisk på planens vegne var han ikke. Det var kommunene som skulle opprette disse mini-sykehusene. Og det forutsatte bevilgninger. Men «udgift er her værre end sygdom», skrev Leegaard.

Distriktsleger og sunnhetskommisjoner

De første byggesteinene til det offentlige helsevesen vi idag nyter godt av ble lagt på slutten av 1700-tallet/begynnelsen av 1800-tallet. Mens folk med medisinsk kunnskap tidligere først og fremst hadde holdt til i byene, betydde ansettelsen av distriktsleger at også folk på landet (hvor 80–90 % av befolkningen bodde) fikk anledning til å søke lege.

Men vi må samtidig huske på at legene skulle betjene enorme områder, så det var begrenset hva de kunne utrette. Leegaards distrikt i Setesdal omfattet f.eks. 10 kirkesogn, og før hans tid hadde det faktisk vært dobbelt så stort.

Et annet tiltak fra denne tida som peker framover var opprettelsen av sunnhetskommisjoner i hver kommune. De første ble opprettet fra 1831 og utover, i forbindelse med gjentatte koleraepidemier. De hadde ansvaret for at det ble tatt lokale forholdsregler for å hindre smitte. Etterhvert ble disse kommisjonene permanente, og de eksisterer den dag i dag under navnet helseråd, med et adskillig større ansvars- og arbeidsområde.

Skjelderup og Leegaard var altså pionerer når det gjelder utviklingen av et offentlig helsevesen i Norge. Og medicinalberetningene forteller at de gikk til oppgavene sine med stort pågangsmot og reformiver.

Fødselshjelp

Men den som har sett eller lest Jens Bjørneboes skuespill Semmelweis vil vite at ikke alt som legene har funnet på opp igjennom tidene har vært til beste for pasientene.

Semmelweis (1818–65) oppdaget sammenhengen mellom uhygieniske forhold på fødestuene og hyppige dødsfall pga. barselfeber. Men han måtte føre en langvarig kamp for å få de medisinske autoritetene til å innrømme at han hadde rett. I mellomtida fortsatte kvinner og barn å dø i barselseng, fordi legene ikke ville innse at det ofte var dem selv som var smittesprederne. Også jordmødrene bidro ufrivillig til spredning av smitte, fordi de foretok underlivsundersøkelser uten å ta hygieniske forholdsregler.

Før Semmelweis fikk gjennomslag for sitt syn var det altså ikke nødvendigvis noen fordel at legene eller jordmødrene blandet seg opp i fødslene, ihvertfall ikke de ukompliserte. – I denne sammenhengen er det interessant å lese Leegaards beskrivelse av hvordan fødsler foregikk i Setesdal.

Han klager over at det i hele hans distrikt overhodet ikke fins jordmødre eller andre fødselshjelpersker med skikkelig opplæring. Dette skyldes delvis økonomiske hensyn, men han nevner også at setesdølene ikke syns det er noe behov for hjelp utenfra.

«Det er nemlig en sandhed», skriver Leegaard, «at de allerfleste fødlser i disse egne lykkelig fullendes alene ved naturens kræfter, en stor mængde foregå endog med en så forbausende lethed, og have så liden indflydelse på den fødendes almeenbefindende, at man hyppig ser barselkoner allerede den 3die, ja endog den 2den og 1ste dag efter fødselen, at tage fat på deres vanlige forretninger, der ingenlunde ere lette».

Konklusjonen er at det verken er flere komplikasjoner ved fødslene eller flere dødfødte her enn andre steder. Ikke engang enkelte kvinners overdrevne «nydelse af berusende øl og brændevin» ser ut til å skape problemer. Og tilslutt nevner Leegaard at «de allerfleste fødsler foregå i oppreist stilling av legemet, navnlig i den knælende. Mange troe her at barnet umulig kan fødes i rygleiet». (Jfr. beskrivelser av fødsler i «u-land»).

La dette være sagt for balansens skyld: Ikke alt det «primitive» i det gamle samfunnet var helt håpløst. Det spesielle i dette tilfellet er at distriktslegen, full av iver etter å bidra til å forbedre folks helsetilstand, er villig til å innrømme at på noen områder greier folk seg bra uten hans eksperthjelp.

Referanser
Arkiv: Riksarkivet S-1044, Justisdepartementet, Medisinalkontoret M, Medisinalinnberetninger ordnet amtsvis.



Emneord:

Etter 1800,
Arkiv,
Helse og sosial,
Kvinner,
Kyststrøk,
Fjell- og dalbygder


Distriktslege J. Skjelderup (1806–85).


I dette huset, ovenfor Blødekjær i Arendal, holdt Nedenes Amtssykehus til fra 1840 til 1855. I utgangspunktet var sykehuset særlig beregnet på folk som led av radesyke, en variant av syfilis som hadde stor utbredelse på Sørlandet på 17- og 1800-tallet. (Foto: Kjell-Olav Masdalen)


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.