Praktur uten signatur

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 22. september 1990

Høsten 1989 spurte en Arendals-familie med slektsrøtter fra Drangedal museet om hjelp til å finne frem til håndverkere som kunne restaurere et 1700-talls gulvur de hadde arvet.

Det var et svært fint og sjeldent verk av engelsk type, men dessverre usignert. På den graverte tallskiven, som også viser dato, er det øverst et halvsirkelformet felt, der begynnerstrofene på seks tyske salmer står inngravert. De svarer til et klokkespill, som med faste mellomrom utover dagen spiller melodien til den salme en viser da peker på teksten til!

Høsten 1990 står uret ferdig restaurert i all sin prakt, med nypusset verk som går «som en klokke», og spiller alle seks melodier klart og rent med spinkle klokketoner. Kassen, som etter stilen å dømme er en del yngre enn verket – den er av flammebjerk i empirestil med innlegninger fra ca. 1825–30 – er omsorgsfullt satt istand og polert. Engelsk ur med tyske vers? Hvordan kan dette ha seg?

Så fikk vi sendende «Nordslesvigske Museer» – årbok for museene i Sønderjyllands amt for 1989. Der har Lars N. Henningsen skrevet en artikkel om «Urmagerfamilien Green og snedker Lorenz Nielsen, Aabenraa-håndværkere i 1700-årene».

Åbenrå eller Apenrade var en ledende sjøfartsby på 1700-tallet. Mange av skipene derfra seilte i farten mellom Østersjøen, Norge og Liverpool, og i 1744 kom den 38 år gamle Liverpool-urmakeren Peter Green (1706–95) med hustru og tre barn til byen, hvor han løste borgerbrev og slo seg ned som urmaker. Sønnene William og Jonathan kom etter hvert inn i håndverket. Familiens kundekrets omfattet etterhånden et kjøpekraftig publikum like fra Bergen og andre steder i Norge, til København, det øvrige Danmark, og hertugdømmene. Green satset på kvalitet fremfor kvantitet. Hans ur var fine, og kostbare. Den dyktige møbelsnekker Lorenz Nielsen leverte etter 1774 gjerne rikt utstyrte kasser til hans gulvur. Ifølge toll-listene gikk det bare fem ur til Norge i alt, nemlig 1768, 1784, 1786 (to) og 1802. De i 80-årene gikk via Flensburg sjøveien til Bergen, det i 1768 førte Åbenråskipperen P. J. Schütt «til Norge» uten nærmere stedsangivelse.

Nå vet vi jo at sjøfolk ikke alltid løper til tollboden for å få deklarert alt de fører med seg, så sjansen for «mørketall» er til stede, også hva angår eksporterte Green-ur til det norske marked.

Hva er det som kan knytte klokken fra Drangedal til Greens verksted i Åbenrå? For det første, at verket tilhører den engelske ur-tradisjon og at det er et arbeid utført av uvanlig høy kvalitet. Det kan dateres etter 1744, året da Peter Green kom til Åbenrå.

For det andre: At spilleverkets salmemelodier er tyske, og tilhører den pietistiske retning som hadde et tyngdepunkt i hertugdømmene, hvor Christiansfeld var Brødremenighetens by. Melodiene har ingen ting med engelske salmer å gjøre. Salmene er identifisert av salme-eksperten Svein Ellingsen, og er disse:

1. Ph. Nicolai: «Wie schön leuchtet der Morgenstern», 1599. = Av høiheten oprunden er, nr. 119 i Landstads reviderte.

2. «Wer nur den lieben Gott lässt walten» av G. Neumark 1641. = Landstad nr. 182, Hvo ene lader Herren råde.

3. «Nun danket alle Gott» av M. Rinckart, 1647. = Landstad nr. 51, Nu la Oss takke Gud.

4. «Kommt her zu mir, spricht Gottes Sohn» fra 1530. = Landstad nr. 653, Kom hit til mig enhver især.

5. «Ach Gott und Herr, wie gross und schwer» av M. Rutilius, 1604. = Landstad nr. 611, Akk Herre Gud, mot dine bud, og Nynorsk salmebok nr. 621, Å Gud du ser kor tung ho er, den skuld.

6. «Wend ab deinen Zorn, lieber Herr, mit Gnaden» av Georg Thymus, 1541. = Landstad nr. 609, Vreden din avvend.

Greens verksted leverte tårnur til en rekke kirker, således også til Brødremenighetens store nye kirke i Christiansfeld 1778, og to år senere leverte han et gulvur til selve menighetens hovedsete i Herrnhut. At han har laget stueur med «spilleverk», altså klokkespill, har vi klare opplysninger om også. Fra et skifte i Drangedal sist i 1700-tallet har vi opptegnet et gulvur med «sangverk», og dette uret er ifølge bygdebokforfatteren, lokalhistorikeren Olav Sannes, identisk med det som spiller de seks tyske salmemelodiene.

I skiftet nevnes at kassen dengang var blåmalt. Rundt 1830 er den nåværende kassen i empirestil anskaffet. Rimeligvis har den blåmalte gamle kassen ikke vært videre flott, noe verk av Lorenz Nielsen har den neppe vært. Hans kasser er av polert tre og usedvanlig rikt utstyrt med fantasifulle detaljer, og ville neppe bli kassert.

Vi lar hypotesen om at Peter Green er mester for urverket med «sangverk» stå, inntil det motsatte lar seg bevise.

Og skulle det i Agder-området være bevart andre ur, signert av Peter, William eller Jonathan Green, «Apenrade», måtte det være interessant både for museet og for eieren av klokken fra Drangedal å bli underrettet. En sammenligning kunne kanskje gi oss mer faste holdepunkter?

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Sønderjyske museer. Årbok for museene i Sønderjyllands amt. (Ref.)



Emneord:

1500 til 1800,
Etter 1800,
Håndverk,
Europa


Med nyoppusset verk går uret «som en klokke» og spiller seks melodier klart og rent med spinkle klokketoner. (Holand-foto)


Gulvuret fra 1700-tallet har en kasse av flammebjerk i empirestil med innlegninger fra ca. 1825–30. Den er nå omsorgsfullt satt i stand og polert. (Holand-foto)


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.