På en god vei i Amsterdam

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 16. november 1991

5. juni 1792 innfant Christopher Nielsen Østensbo seg på sorenskriverkontoret i Kolbjørnsvik for å informere myndighetene om at sønnen hans, Mons Christophersen, var avgått ved døden to år tidligere. Dødsfallet hadde skjedd under nokså spesielle omstendigheter; Mons hadde befunnet seg ombord i det nederlandske skipet «De Vrouwe Elisabeth» på kysten av Guinea (Vest-Afrika), på reden av «Caplahou», som det står i sorenskriverens protokoll. Kapp Lahou var på 1700-tallet et av de viktigste nederlandske utskipningsstedene for slaver fra Afrika, og det nevnte skipet gjenfinnes i en oversikt over nederlandske skuter som man sikkert vet har deltatt i transporten av slaver til Amerika.

«De Vrouwe Elisabeth» foretok på det aktuelle tidspunktet en typisk trekantreise. Skipet dro fra Holland på vårparten 1790; i april året etter forlot det Afrika-kysten med 280 slaver om bord; ikke før på nyåret 1792 vendte skuta tilbake til Holland – og det er vel da det er blitt gitt melding om Mons Christophersens dødsfall til familien hjemme på Østensbo i Øyestad.

Arbeidssøkere

Mons Christophersen var en av et ukjent antall sørlendinger som kom i kontakt med slavetransporten mellom Vest-Afrika og Amerika. Han var også en av de mange som på 16- og 1700-tallet hadde funnet veien til Nederland for å søke arbeid.

En av de mulighetene som sto åpne for utenlandske arbeidssøkere var hyre om bord på det store antallet skuter som gikk i fart på de nederlandske koloniene, enten i Ost-India (Asia) eller i Vest-India (Amerika). Lønna var lav og dødeligheten stor, så disse jobbene var forholdsvis lite attraktive for nederlenderne selv. Derfor var det et stort antall tyskere, dansker, svensker og nordmenn om bord på ostindia- og vestindiafarerne.

En del av arbeidssøkerne slo seg ned i Nederland, de fleste av dem i Amsterdam som var senter for verdenshandelen på 1600-tallet, og hvor det fortsatt på 1700-tallet foregikk en livlig handels- og sjøfartsvirksomhet. Amsterdam hadde på denne tida et betydelig innslag av utlendinger; på 1600-tallet var en tredjedel av alle som giftet seg i byen født i utlandet; på 1700-tallet en fjerdedel.

Hans Nielsen Skare

En av dem som bosatte seg i Amsterdam het Hans Nielsen og kom fra Skare på Tromøya. Han fikk seg, i likhet med Mons Christophersen, hyre om bord på en vestindiafarer, men i hans tilfelle vet vi ikke om han har deltatt i transporten av slaver.

Hans Nielsen flyttet til Nederland en gang på begynnelsen av 1770-tallet. Han kom fra en typisk skipperbondefamilie fra østerenden av Tromøy. Minst tre av onklene hans førte malm- og danmarksskuter. En annen onkel hadde mange år i forveien reist utenlands – om han heter det i et skifte fra 1770 at han «farer fra Holland», men man vet ikke helt sikkert om han er levende eller død.

Det hendte nok ofte at familien mistet kontakten med dem som dro ut. Men i Hans Nielsens tilfelle finnes det faktisk bevart et «nederlandsbrev» som han sendte fra Amsterdam til broren Niels Nielsen hjemme på Skare. Det er datert 8. oktober 1774 og underskrevet: «Hans Scharrenhoudt»! Hans Nielsen hadde skiftet navn etter at han hadde bosatt seg i det store utlandet. På grunnlag av Skare-navnet hadde han laget seg et svært så nederlandsk-klingende navn.

Styrmann på Vestindiafarer

Bakgrunnen for brevet var at Hans Nielsens far, Niels Andersen, avgikk ved døden våren 1774. I den anledning hadde familien skrevet til Hans og bedt ham komme hjem for å overta gården på Skare, siden han var eldste sønn og odelsarving. Men det var Hans Nielsen – eller rettere sagt Hans Scharrenhoudt – lite interessert i.

Han svarte at han ikke trodde det ville være særlig lønnsomt å drive gården; dessuten var han kommet på «en god Weij ... i Amsterdam». Han var blitt styrmann på en vestindiafarer og aktet å bli i Nederland til sin død. Derfor ga han fullmakt til at broren Niels kunne overta gården når han ble myndig. Han sa også at han ville prøve å ordne det sånn at søsteren, Astri Nielsdatter, kunne komme til Amsterdam, «Naar Gud weil at Ieg Bleiwer Geivet» (= når Gud vil at jeg blir gift).

(Hans ble gift, men det ser ikke ut til at Astri kom seg av gårde. Ihvertfall giftet hun seg senere med en ungkar fra Uggelsmyr og ble boende på Tromøya resten av livet. Men det var slett ikke uvanlig at også unge kvinner bega seg til Nederland. De fleste av dem ble tjenestejenter eller giftet seg med nordmenn – eller andre lutheranere – som bodde der fra før).

Kaptein

Hans Scharrenhoudt hadde oppnådd det mange av dem som dro til Nederland drømte om; han var blitt styrmann på en vestindiafarer. Og han ble faktisk til slutt kaptein også, noe bare de aller, aller færreste fikk oppleve.

I 1779 er han registrert som skipper på fregattskipet «De Adriaana», som på slutten av dette året hadde vært i hardt vær under en reise fra St. Eustatius i det karibiske hav til Amsterdam. Skuta var blitt skadet under overfarten, men mannskapet bekreftet ved sjøforklaringen at skadene skyldtes ene og alene det forferdelige været, og ikke dårlig sjømannskap fra skipperens side. Lasten om bord var typiske kolonialvarer: Kaffe, sukker, indigo, tobakk, huder, kakao og ingefær.

Året etter er «De Adriaana» igjen på vei til St. Eustatius, og fra 1782 finnes det en mønstringsrulle som forteller at skuta skal gå fra Amsterdam til Frankrike og derfra til Vest-India.

Mannskapet om bord på «De Adriaana» hadde den typiske flernasjonale sammensetningen: Flere kom fra Altona, en fra Hannover, en fra Danzig, en fra København, en fra Drammen osv. Nederst på en av mannskapslistene står det: «Anders Nielsen van Arendaal». Det skulle ikke forundre meg om også han kom fra Skare. Anders oppgis med en nokså lav hyre, så det er sannsynlig at han befant seg nederst på karrierestigen om bord. Men han var kanskje i ferd med å klatre oppover, etter forbilde av og med beskyttelse fra sin landsmann, kapteinen?

Giftemål og borgerskap

For Hans Scharrenhoudts del var det nå på tide å tenke på ekteskap, nå som karrieren var under kontroll. I 1783 giftet han seg med Gesina Catharina Toorop fra Amsterdam. Som brudgommens bosted oppgis Niuewendijk, et område som i dag er en av hovedgatene i Amsterdam sentrum. Det er kanskje ikke tilfeldig at Det Vestindiske Huset ligger like i nærheten – her var det ledelsen for Det Vestindiske Kompaniet holdt til, og herfra ble store deler av virksomheten i de nederlandske koloniene i Amerika kontrollert. Gesina Catharinas far var håndverker og borger av Amsterdam, og dette var en stor fordel for Hans Scharrenhoudt når han selv skulle søke borgerskap. Utlendinger som giftet seg med døtre av amsterdam-borgere, fikk nemlig automatisk borgerskap. Scharrenhoudt var raskt ute med å benytte seg av denne muligheten; i 1784 er han registrert i Amsterdams borgerbok som fullverdig innbygger av verdensbyen. Omtrent samtidig føder Gesina Catharina et barn som får navnet Jan, oppkalt etter hennes far, Jan Toorop.

Til Surinam

Etter dette begynner kildene å bli mere fåmælte om Hans Scharrenhoudts liv og virke, og jeg kan dessverre ikke fortelle når og hvor han endte sine dager. Det siste sporet jeg har funnet etter ham, er en mønstringsrulle fra oktober 1785. Da er han blitt kaptein på et nytt skip, «Mevrouw van Heemskerk», som skal seile til Surinam – den nederlandske kolonien på nordkysten av Sør-Amerika, hvor næringslivet nesten utelukkende var basert på slavearbeidskraft.

Var Hans Scharrenhoudt selv involvert i slavefarten? Man kan ha sine mistanker, siden det var vanlig at vestindiafarere gikk i trekantfart: Med europeiske varer til Afrika, slaver til Amerika og sukker og kaffe på returen til Europa. Det forholdsvis tallrike mannskapet på «Mevrouw van Heemskerk» kan også være et indisium. Men skuta er ikke med på oversikten over nederlandske slaveskip, så dette spørsmålet får stå åpent inntil videre.



Emneord:

1500 til 1800,
Sjøfart og skipsbygging,
Arbeidsliv,
Slaver,
Kyststrøk,
Europa,
Amerika,
Afrika


Amsterdam i andre halvdel av 1700-tallet. Bygningen til høyre er den nye lutherske kirka, som Hans Scharrenhoudt sognet til.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.