Larvik-grevens arendalsgruver

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 11. april 1992

Torbjørnsbu-gruvene, som Arendal kommune nylig har vedtatt å gå til innkjøp av, var i gammel tid en del av det store eiendomskomplekset til grevene av Laurvigen. Mesteparten av grevenes eiendommer befant seg i Vestfold, men fordi grevskapet også innbefattet Fritzø jernverk, hadde grevene sikret seg flere gruveeiendommer i nærheten av Arendal.

Hele Bråstad- og Torbjørnsbu-området ble regnet som en del av grevenes føydalgods. Det innebar at de som bodde på disse gårdene var grevenes undersåtter.

Bråstad gård tilhørte Fritzø verk allerede før grevskapet ble opprettet; Torbjørnsbu ble kjøpt av grev Gyldenløve – den første Larvik-greven – i 1694. I tillegg til dette hadde verket enerett til gruvedrift på Klodeborg og Lerestvedt. I 1788 skaffet man seg full eiendomsrett på Lerestvedt også.

Fjernstyring

Grevskapets arendalsgruver ble i likhet med selve Larvik grevskap «fjernstyrt» fra København. Grevene tilhørte nemlig toppskiktet innen den danske adelen og tilbrakte mesteparten av tida i nærheten av kongens hoff og hovedstadens fornøyelsesliv.

I Norge hadde man et forholdsvis velsmurt apparat som tok seg av den daglige driften i grevenes fravær. Men viktige avgjørelser, både i forbindelse med jernverket og gruvedriften, ble tatt av grevene selv. Det kunne derfor hende at en gruvearbeider på Bråstad eller Torbjørnsbu måtte henvende seg direkte til greven i Danmark, dersom han var misfornøyd med en avgjørelse som de lokale representantene hadde tatt.

Det var ytterst sjelden at Larvik-grevene var å se i Norge. Men da Christian Conrad Danneskiold Laurvig i 1762 arvet grevetittelen etter sin bror, var faktisk noe av det første han gjorde å avlegge arendalsdistriktet et besøk.

Fullmektig på Torbjørnsbu

I Arendal hadde grevskapet ansatt en fullmektig, som hadde ansvaret for den daglige driften ved arendalsgruvene. Han holdt til på Torbjørnsbu og sto i ukentlig kontakt med grevskapsadministrasjonen i Larvik, enten pr. post eller via de mange malmfartøyene som gikk i trafikk mellom arendalsgruvene og jernverkene på østlandet.

I begynnelsen av juni 1763 fikk fullmektigen, Henrich Connis, beskjed om å gjøre de nødvendige forberedelser i forbindelse med at greven nå hadde bestemt seg for å ta sine jernmalmgruver ved Arendal i nærmere øyensyn.

Vi kan gå ut ifra at meldingen må ha skapt en viss oppstandelse, både på Torbjørnsbu gård og ellers i distriktet. Grev Christian Conrad Danneskiold Laurvig var ikke en hvilken som helst bedriftsleder. Ikke bare hadde han all makt i grevskapet og på sine gruveeiendommer. Han var også en av de mest innflytelsesrike personene i Danmark-Norge på denne tida. Han var admiral i marinen og sto på god fot med kongehuset (allerede året etter arendalsbesøket falt han i unåde og ble forvist til Norge, men det er en annen historie).

Vegring

Straks Connis hadde fått beskjed om grevens planer, gikk han i gang med å skaffe husrom til de høye herrene og deres tjenere. De fornemste borgerne ble spurt om de ville stille husene sine til disposisjon, men det gikk de ikke uten videre med på. De unnskyldte seg bl. a. med at de ikke var i stand til å ta imot «saadan en Høy Herre».

Men ifølge Connis var dette bare «en smuk exausse» (unnskyldning); de rikeste Arendalsborgere hadde nok ingen problemer med å ta imot greven og hans følge på en standsmessig måte, hvis det var det de ville.

Connis kommenterte borgerskapets vegring på denne måten: «Det er besværligt nok for Reysende, at faa skikkelig Logemente, men fast umuelig for Høye Standspersoner, med mindre de have noget der at befale, eller Stædets Borgerskab kand vente nogen Faveur af Dem».

Det er tydelig at arendalsborgerne ønsket å markere sin uavhengighet i forhold til den danske adelen. Men det kan også ha vært andre grunner til at de vegret seg. Greven var nemlig svært beryktet for sitt utsvevende liv. (Det var det som førte til hans forvisning i 1764).

Supplikker

Greven og hans følge kom til Arendal 23/6 og var der ei knapp uke. Det er ikke så veldig mye som er kjent om hva de foretok seg, bortsett fra å inspisere gruvene og eiendommene og samtale med distriktets borgere og embedsmenn.

Men det fins bevart en rekke såkalte «supplikker» fra dette grevebesøket, og disse kan til gjengjeld fortelle oss en del om den daglige virksomheten ved Fritzø verks arendalsgruver på denne tida.

En «supplikk» er et bønne- eller klageskrift. På 16- og 1700-tallet var dette den mest vanlige måten å henvende seg til kongen eller andre høye herrer på, dersom man var misfornøyd med et eller annet eller ønsket å oppnå noe. Under grevebesøket var det flere arbeidere og andre som sto i forbindelse med gruvevirksomheten som benyttet seg av muligheten til å overlevere sine bønner/klager direkte til greven.

Torbjørnsbu-gruvene

Flere av supplikkene angikk virksomheten ved Torbjørnsbu-gruvene.

Gruvearbeiderne ba om forhøyelse i lønna. Begrunnelsen var delvis allmenn: Dyrtida og de høye skattene. Men arbeiderne på Torbjørnsbu hadde et tilleggsproblem: Fordi det meste av driften her foregikk oppe i dagen (altså ikke nede i gruveganger), måtte arbeidet innstilles i deler av vinterhalvåret og da fikk de naturlig nok ingen betaling. Arbeiderne ønsket kompensasjon for dette avbruddet.

På egen hånd ba en av arbeiderne om tillatelse til å overta en av husmannsplassene på Torbjørnsbu, som nettopp var blitt ledig. På disse plassene kunne gruvearbeiderne ha ei ku og kanskje en liten åkerlapp, noe som gjorde det lettere å overleve på den skrale lønna.

Fire bønder fra Østre Moland, som var med på malmkjørselen fra Torbjørnsbu til Strømsbu, ba om at de måtte få betalingen umiddelbart etter at jobben var utført. Det vanlige var at det kunne drøye veldig lenge før pengene kom, noe som stadig skapte misnøye blant bøndene, ikke minst fordi de var tvunget til å utføre dette arbeidet.

Malmskippere

Også malmskipperne var representert blant supplikantene.

Mathias Jensen fra Bomsholmen, som hadde vært i grevens tjeneste i femten år, ba om å få innvilget samme betaling for transporten i år som forrige år. Det var særlig betalingsmåten som var viktig. Skipperen ønsket å få utbetalt mest mulig kontant; greven ville helst betale mest mulig i form av jernvarer. Dette var en evig drakamp for alle som var involvert i gruvedriften.

To skippere fra Krøgenes, Hans Jødesen og Torjus Jensen, ba om et lån på fire hundre riksdaler til å kjøpe ei skute. Skipperne ville i så fall forplikte seg til å frakte malm fra Arendal til Fritzø helt til lånet var tilbakebetalt. En del av avtalen ville være at skuta ble pantsatt til Larvik grevskap.

Enker og skipstømmermenn

Ellers inneholdt supplikkene litt av hvert.

Tre enker på Bråstad ba om å få ettergitt den gjelda mennene deres hadde opparbeidet seg mens de var gruvearbeidere i grevens tjeneste. Arbeiderne kjøpte mat og nødvendighetsartikler fra grevskapets faste leverandører og på den måten kunne de komme i gjeldsavhengighet i forhold til greven. –  

Enkene ba dessuten om lov til å hugge brenneved i Lindåsen.

Ommund Olsen på Torbjørnsbu ba om tillatelse til å skjenke øl i huset sitt, som lå sånn til at bøndene passerte det når de var på vei til eller fra Arendal. Dette var et gammelt stridsspørsmål. Connis hadde i lang tid prøvd å få nedlagt de ulovlige skjenkestedene som fantes på Torbjørnsbu og Kloppene, ikke minst fordi arbeiderne lot seg friste til å hente øl her i arbeidstida.

Tre brødre, som alle var skipstømmermenn, ba om å få slippe å utføre det gruvearbeidet de var blitt pålagt som leilendinger på Bråstad. Siden greven var grunneier og attpåtil føydalherre på Bråstad, kunne han tvinge leilendingene til å arbeide i gruvene i perioder hvor det var vanskelig å skaffe arbeidskraft på den normale måten. De som nektet, ble truet med utkastelse.

En underavdeling

Resultatet av den siste henvendelsen ble et slags kompromiss. Under møtet med greven ble det avtalt at to av brødrene skulle arbeide som tømmermenn under byggingen av et av grevens skip i Sandefjord. Den tredje broren måtte finne seg i å fortsette arbeidet ved Torbjørnsbu-gruvene.

Disse supplikkene forteller litt om hva slags betydning det hadde for arendalsfolk flest at grevskapet hadde en «underavdeling» i distriktet. På den ene sida var man prisgitt avgjørelser som ble foretatt langt unna – i Larvik eller København, og det var høye og mektige herrer som tok disse avgjørelsene. På den andre sida åpnet det seg muligheter gjennom kontakten med grevskapet, både når det gjaldt sysselsetting og næringsvirksomhet.

Det er ikke bare skipsfartskonjunkturene som har vært bestemmende i arendalsdistriktets historie!