Schwachs «Erindringer af mit Liv» inn på UNESCO-liste

Schwachs liv i Arendal

De ni årene Schwach levde og arbeidet i Arendal var blomstringstiden for hans litterære produksjon og offentlige omdømme. Arendal omtales som hans «Vandrings kjæreste Tumleplads», og årene 1821 til 1830 utgjør rammene for om lag en tredjedel av selvbiografien.

I kraft av sin stilling som sakfører, med praksis i området fra Kragerø til Mandal og bygdene innenfor, kom Schwach i nær kontakt med svært ulike miljøer. Men fremfor alt var han en sentral person i byens livlige kulturelle og selskapelige liv. Schwachs sosiale bakgrunn, hans personlighet og usedvanlige talent gjorde at han kunne ferdes uanstrengt i de borgerlige miljøene i den rike sørlandsbyen – miljøer han siden dokumenterte i sine erindringer.

Schwachs fortellinger fra livet i Arendal på 1820-tallet er dermed en unik kilde til byens historie.

Mer informasjon om Schwach finnes her:
Norsk biografisk leksikon
Wikipedia
Avtrykk

Han skrev sine rå og ufiltrerte erindringer vel vitende om at de aldri ville kunne publiseres. Det ble de likevel. Nå blir originalmanuskriptet tatt inn i varmen som del av den norske dokumentarven.

Conrad Nicolai Schwach må med rette betegnes som en av de mest særpregede stemmene fra det litterære livet i Norge tidlig på 1800-tallet. Fra og med desember 2016 vil originalmanuskriptet til Schwachs banebrytende erindringer regnes som del av Norges dokumentarv, den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. KUBEN er stolt av å ha dette manuskriptet som del av sine samlinger. 

Når Schwach i konkurranse med 26 andre nominasjoner fra hele Norge er en av de få som har sluppet gjennom nåløyet, betyr det at erindringene for fremtiden skal gjøre selskap med en fornem samling ikoniske kilder til norsk historie, slik som originalmanuskriptet til Grunnloven, de eldste fragmentene av Frostatingsloven, Griegsamlingen eller vaktjournalen fra Oscarsborg 9. april 1945. 

Nærgående og nådeløs

I dette selskapet er Schwach et enestående, uerstattelig og ganske annerledes monument til norsk historie. Verkets unike karakter har, slik Arild Stubhaug viser i sin Schwach-biografi, nær sammenheng med forfatterens livsløp. 

Schwach var i 1820-årene, før Wergeland og Welhaven inntok den litterære scenen, kjent som landets største poet. Hans store ry var skapt gjennom en rekke dikt og småstykker som kommenterte offentlige og private hendelser. Overalt synes han veldreide strofer å ha intensivert feststemningen, og hans kommentarer bidro til at publikum fikk et nærere forhold til dagens begivenheter. I sine erindringer, skrevet etter at hans rennommé som poet var falt i grus, skildrer han denne tiden på en annen måte: Der han tidligere kastet et flatterende lys, er han nå nærgående og nådeløs. 

Det usminkede bildet han tegner av av den norske eliten i tiårene etter 1814 representerer et viktig korreks til de filtrene av dannelse og selvrepresentasjon som ellers gjør seg gjeldende i denne typen kilder. Uten å skjele til datidens herskende smak og kutymer utleverer han både seg selv og menneskene omkring seg, på en såpass enestående måte at det aldri kunne komme på tale å få verket utgitt i forfatterens egen samtid. Verden måtte vente helt til 1977 på den første stensilerte utgaven, mangfoldiggjort i hele fem eksemplarer. 

Sentralt plassert

Den totale mangelen på filter er utvilsomt noe av det som særpreger Schwach sammenlignet med andre kilder fra hans tid. Men det unike ligger vel så mye i plasseringen. Med en tidslinje som strekker seg fra ca. 1790 til 1830 er Schwach i stand til å presentere et usedvanlig detaljert bilde av en viktig overgangsperiode i norsk historie, beriket ved iakttagelsesevnen til en av sin tids største litterære talenter. 

Det tidsbildet Schwach presenterer er imidlertid spesielt interessant med tanke på den informasjonen man får om mennesker og miljøer som preget tiden. Gjennom studiene i København var Schwach del av den norske intelligensiaen, et fortettet mljø av høyt utdannede mennesker som mer enn noen andre kom til å sette avtrykk etter seg i tiårene etter unionsoppløsningen. Med et register på nærmere 1000 navngitte personer gir verket et svært dekkende bilde av den dannede offentlighet i de kretser og områder Schwach frekventerte. 

Ut av glemselen

Med sin åpne åpne, nærmest journalistiske holdning til skriveprosjektet, er Schwach urovekkende moderne, og i sin nådeløse utlevering av mennesker og miljøer kan han kanskje best sammenlignes med vår tids skandalejournalist. Han forholder seg nok til de genrespesifikke rammene som ble praktisert i samtidens memoarer, men virkemidlene tøyes så langt at han havner i en kategori for seg selv. 

Egentlig er det et under at verket i det hele tatt har overlevd opp til vår tid. Lenge vandret manuskriptet sine egne veier, inntil det i 1963 dukket opp ved J.W Cappelens Antikvariat i Oslo. Før den tid skal det visstnok ha vært i privat eie i Halden. Ettersom vel 1/3 av innholdet omhandler Schwacs liv i Arendal tok antikvariatet kontakt med det gamle Aust-Agder-Arkivet, nåværende KUBEN, som kjøpte manuskriptet for kr. 5000. 

Det endelige gjennombruddet kom først i 1992, da erindringene takket være Arild Stubhaug ble utgitt i bokform. 

Manuskriptets egenverdi

Ved å ta initiativ til at Schwachs manuskript skulle anerkjennes som del av Norges dokumentarv ønsker KUBEN å løfte frem «Erindringer af mit Liv» som kilde til sin tid. Som del av dokumentarven vil verket synliggjøres både som forskningsobjekt og med tanke på sine kunstneriske og litterære kvaliteter. 

Som supplement til denne formelle anerkjennelsen, ønsker KUBEN å profilere Schwachs originale arbeid ved at manuskriptet gjøres tilgjengelig i digital form. Anerkjennelsen av manuskriptet som selvstendig objekt er i dette tilfellet spesielt relevant, ettersom selvbiografien på grunn av sin karakter og sitt innhold var dømt til å forbli upublisert i nærmere 130 år. Verkets håndskrevne, visuelle uttrykk er en viktig del av dets kunstneriske og historiske verdi. 

En digitalisert versjon av håndskriftet finner du her

Schwachs liv i Arendal

De ni årene Schwach levde og arbeidet i Arendal var blomstringstiden for hans litterære produksjon og offentlige omdømme. Arendal omtales som hans «Vandrings kjæreste Tumleplads», og årene 1821 til 1830 utgjør rammene for om lag en tredjedel av selvbiografien.

I kraft av sin stilling som sakfører, med praksis i området fra Kragerø til Mandal og bygdene innenfor, kom Schwach i nær kontakt med svært ulike miljøer. Men fremfor alt var han en sentral person i byens livlige kulturelle og selskapelige liv. Schwachs sosiale bakgrunn, hans personlighet og usedvanlige talent gjorde at han kunne ferdes uanstrengt i de borgerlige miljøene i den rike sørlandsbyen – miljøer han siden dokumenterte i sine erindringer.

Schwachs fortellinger fra livet i Arendal på 1820-tallet er dermed en unik kilde til byens historie.

Mer informasjon om Schwach finnes her:
Norsk biografisk leksikon
Wikipedia
Avtrykk