Til den siste hvile på 1., 2. og 3. klasse
Torbjørn Låg, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 30. mars 1985
Skikker og tradisjoner i forbindelse med dødsfall og begravelser i henfarne tider er noe en vet forholdsvis lite om. På en måte er dette merkelig. Høytiden i forbindelse med gravleggingen har hatt, og har fremdeles, en sentral plass i vår kultur. På annen måte er det ikke så merkelig, fordi en i vår tid har hatt en tydelig tendens til å unngå å snakke om alt som har med døden å gjøre. Men enkelte ganger har en kilder som kaster lys over dette også.
I Arendal eksisterte fra 1740 et likbærerlaug. Det kjenner en hovedsakelig gjennom én eneste kilde: Protokoll over «Døde, af Liigbære-Lauget henbårne».
Lauget ble stiftet den 30. januar 1740. Da undertegnet de 27 borgerne, som av byfogd H. A. Thaulow var forordnet til likbærere, protokollen med vedtektene. Som andre laug hadde det en oldermann; en slags formann eller eldstemann. Den første hette Jens Larsen. Lauget ble oppløst i 1882. Likbærerne måtte selv holde utstyr, som besto av sørgekappe, bukser og vest, hatt med tilbehør; nedhengende slett slør av god sort flor, sorte sko med tilhørende sorte stålspenner, sorte hansker når det skulle brukes flor og kappe og hvite hansker til slett flor. Videre skulle de ha pudret parykk eller hår, ren kraveklut og «halvfermer». En var nøye med å holde utstyret i orden.
Om en av laugets medlemmer møtte til begravelse med mangler ved kledesdrakten, måtte han betale 16 shilling til en spesiell kasse som lauget hadde.
Ved begravelser hadde de den gang en bedemann som ordnet med det praktiske. Det var denne som henvendte seg til oldermannen og ba om likbærere. De avtalte hvor mange det skulle være, tidspunktet de skulle møte i sørgehuset osv. Oldermannen utpekte så de som skulle bære etter laugsmanntallets orden, slik at det gikk på omgang.
Bærernes oppgave var da å bære liket fram, sette det ned og kaste jord på. Etter jordpåkastelsen skulle likbærerne ta plass i kirken på benken bak likfølget, og overvære hele tjenesten. Når den var slutt, skulle de gå ut på kirkegulvet parvis, og gå foran likfølget tilbake til sørgehuset. Det må ha vært høytid over et større likfølge i de dager.
Allerede 4 dager etter stiftelsen forlangte mons. Falenkam, på herr Samuel Stubs vegne, 12 bærere i sorte klær, med slett slør om hatten og hvite hansker, for 2 ort pr. bærer. De skulle innfinne seg i Jon Larsens hus for å bære den salige manns salige hustru til graven.
Både av utstyret likbærerne skulle ha ved denne anledningen og av betalingen, ser vi at enkefru Larsen tilhørte den midlere borgerstand. Det var forskjell både på det utstyret likbærerne hadde og på betalingen, alt etter hvilket sosialt lag den avdøde hadde tilhørt. Var det en person av adelen eller av den fornemste borgerstand, så hadde bærerne sørgekappe, hengeslør og sorte hansker, og taksten var 2 ort og 16 shilling for hver bærer. For et lik av den midlere borgerstand var taksten 2 ort. Det var uten sørgekappe, med «slett slør» om hatten og med hvite hansker. Tilhørte avdøde den ringere borgerstand, så var betalingen 1 ort og 8 shilling. Da har vedtektene ingen bestemmelser om bærernes utstyr.
Etter hvert ble takstene endret i takt med inflasjonen, og ordlyden i protokollen blir knappere. Men de sosiale forskjeller holdt seg øyensynlig. Den 30. januar 1812 blir f.eks. fru Holfeldt båret til sitt siste hvilested for 56 riksdaler. Den 4. september er ett «Hospital Lig bortbåret for 4 riksdaler.» Dette bringer unektelig tankene hen på Alexander Kiellands skildring av konsul Garmans og Mariannes begravelse i «Garman og Worse».
Samtiden reagerte kanskje ikke så mye på dette. Det er først med den økende sosiale bevissthet i andre halvdel av 1800-tallet at en begynner å tenke som Kielland.
Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1534b, Frantz Stockingers samling.