Mannen bak ovnsplate en bilthugger fra København?
Sigrid E. Nilsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 9. juni 1990
Vår nye tusenkroneseddel prydes bl.a. av bildet av en ovnsplate støpt på Baaseland verk i 1668. Utgangspunktet for den støpte ovnsplaten er en tremodell. Av den ble det laget et avtrykk i fuktig støpesand like ved masovnen, slik at det glødende jernet kunne ledes like i formen.
Produksjonen ved de norske jernverkene skulle dekke behovet både på det norske og danske marked. En måtte følge med tiden og moten og oppfange nye stildrag så fort som mulig. Stilpreget på våre jernverksprodukter viser at jernverkene gjennom en lang periode fulgte godt med i alle nye trender.
Jernverkene benyttet seg av bilthuggere (treskjærere) med forankring i laugene. De hadde verksted i byene og leverte alle nødvendige treskjærerarbeider til hjem, kirker og – altså til jernverkene. Fra ca. 1650 leverte for eksempel Christiania-bilthuggeren Christopher Ridder ovnsformer til flere østlandsverker. Noe senere kom bilthuggeren Tosten Ottesen Hoff på markedet. Tosten Hoff ble benyttet av eierne av Nes jernverk i 1730-åra. Nes Verks eiere i denne tiden bodde i Christiania og fant det helt naturlig å benytte et verksted der og å frakte ovnsformene til jernverket.
Mot slutten av jernverkenes storhetstid dukket det opp lokale autodidakter som formskjærere. Ofte benyttet de laugskunstnernes arbeider som forbilde. Ole Nielsen Weierholt er en ypperlig representant for disse selvlærte formskjærere. I siste halvpart av 1700-tallet leverte han ovnsformer til Nes, Froland og Egeland.
Å finne frem til bilthuggernes navn er ofte svært vanskelig.
Det ble ikke vanlig å signere treskjærerarbeider før langt ut på 1700-tallet. Dessverre finnes det heller ikke bevarte regnskaper fra disse tidlige åra. Først på slutten av 1600-tallet finnes det regnskaper for Fritzøe verk og for vårt distrikt startet mer nøyaktige regnskaper for Baaseland verk, da det fikk nye eiere i 1724. Disse oppbevares i dag i Aust-Agder-Arkivet sammen med senere regnskaper fra Egelands og Frolands verker. Men selv i de nøyaktige og ordentlig førte regnskapene fra Baaseland, er det ikke lett å finne formskjærernes navn. Ofte står det bare «til bilthuggeren for en kakelovnsform», eller i heldigste fall «til Tosten bilthugger betalt ...»
På 1600-tallet ble jernverket av og til angitt på produktene ved eierens slektsvåpen og/eller initialer, og det er takket være dette at vi i dag kan si at ovnsplaten avbildet på tusenkroneseddelen er støpt på Baaseland verk.
Barbu jernverk ble flyttet til Baaseland i 1665 og overtatt av magistratpresident Niels Pedersen i Kristiansand, Lauritz Andersen Undal, som var lagmann på Agder og en københavner ved navn Strange Trøner.
Niels Pedersen bodde i Kristiansand. I 1660/70-åra utviste han stor «lobbyvirksomhet» i København, ivrig opptatt med å fremme Kristiansandsdistriktets interesser. Lagmann Lauritz Andersen Undal, som også bodde i Kristiansand, drev stor trelasthandel ved siden av alle sine embedsgjøremål. Både Niels Pedersen og Lauritz Andersen Undal hadde slektstilknytning til Danmark.
Strange Trøner var tredjemann på laget og det er hans initialer og våpenskjold som vi finner på ovnens kortside. Han var etterkommer etter en tysk kandestøper fra Eisleben.
Kandestøperen hadde deltatt i religionskrigene og ble adlet da han ble dimittert. Det er hans slektsvåpen Strange Trøner fører og som er gjengitt på ovnen fra Baaseland.
På skjoldet ser vi nederst en halv rose og 9 kuler. Kulene skulle symbolisere at han i krigen var såret av kuler 9 ganger.
Den tiende kulen traff imidlertid en rose som han hadde satt i hatten sin. Derav den halve rosen nederst på skjoldet.
I 1665 da de tre herrer fikk privilegiebrev på Det baaselandske jernverk, overtok de gammelt utstyr fra Barbu verk.
Driften ved Barbu hadde gått i bølger og det er vel trolig at noe av utstyret var gammeldags og trengte fornyelse og modernisering. Særlig ovnsformene, som skulle gjøre det mulig å selge på det danske marked, måtte være moderne og svare til markedets krav.
På 1600-tallet vokste de nye bydannelsene frem mellom Skien og Stavanger. Mange av handelsborgerne i de nye byene hadde røtter i Danmark, noe våre kirkebøker bærer tydelig bud om. Fra dansk side ble kanskje disse nye byene betraktet som utposter i riket, men meget interessante med tanke på handel og fortjeneste.
Samkvemmet mellom Agdesiden og Danmark var gammelt og naturlig, sjøen var allfarvei og Danmark et naturlig «oppland» for byene langs kysten. Først på 1700-tallet fikk jernverkene enerett på handel med støpejern i det danske marked, mens danskene hadde enerett på kornhandelen på Agdesiden. Det styrket forbindelsen mellom de to delene av riket ytterligere.
De nye jernverkseiere fra Kristiansand var typiske representanter for sin tids handelsborgere. Deres tydelige orientering mot Danmark gjorde det neppe naturlig for noen av dem å henvende seg til Christiania eller en annen norsk by for å finne en kapabel bilthugger. De to som bodde i Kristiansand, og som var så sterkt engasjert på sine områder, har nok funnet det naturlig, både av praktiske og økonomiske grunder, å overlate til tredjemann, Strange Trøner, å finne frem til en dyktig bilthugger. Det faktum at vi finner hans initialer og slektsvåpen på ovnen peker også i den retning. Kanskje kan vi ved et nærmere studium av Strange Trøner og københavnske bilthuggere komme nærmere en løsning på hvem som har skåret treformen til ovnsplaten på vår nye tusenkroneseddel.
Referanser
Arkiv: PA-1907, Egelands Jernverk; DA-1023, Frolands Verk; DA-1085, Næs Jernverk (arkivet ble tilbakeført til Næs Jernverksmuseum, sommeren 2011).