Bær din hatt som du vil!
Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 5. desember 1992
«Blandt legemsdelerne indtager hovedet en ubestridt førsteplads». Denne ubestridelige observasjon, er formulert av den danske museumsmann Holger Rasmussen i 1979.
Hatter og luer er da også helt siden oldtiden, foruten sin rent praktiske funksjon – å skjerme hodet mot vind og vær, fuktighet og kulde – tillagt symbolsk betydning. Folks tøy, ikke minst hodetøyet, ga signaler som umiddelbart ble oppfattet av omgivelsene.
De lokale folkedraktene over hele Europa var opp mot 1900 så differensiert at man ved å se på drakten straks kunne si fra hvilket distrikt bæreren kom, slik vi hos oss ennå kan skjelne mellom Setesdalsbunad, Åmlibunad, Telemarksbunad eller Hallingbunad. Kvinners hodeplagg ga dessuten beskjed om ugift, gift eller enke!
Også i byene var hodeplagget viktig. For det første signaliserte det bærerens sosialgruppe: Kroppsarbeiderens hodeplagg var skyggeluen, besteborgerens var flosshatten eller skalken, kunstnere og fotografer gikk med bløt, vidbremmet «kunstnerhatt», skipper- og håndverkermadammer brukte blondekappe eller kysehatt, mens fruer i sosialgruppe 1 gikk med motehatt fra Paris.
I sjøfartsdistriktene utenfor byene fulgte man stort sett bymoten. Da min oldefar på Tverdalsøy rundt 1890 fikk dampskip å føre, fant min oldemor ut at hun ikke lenger behøvde å regne seg som «madam», men snarere som «frue»: Hun la vekk kappe og kyse, og kjøpte seg hatt i Arendal!
Selv midtsommers gikk folk for 70–80 år siden alltid med hodeplagg. Seilerne hadde seilerlue, damer og herrer gikk med stråhatt, selv barna gikk alltid med hatt eller lue.
Å blotte hodet var et høflighets- eller ærbødighetstegn, og en måte å hilse på. Dette gjaldt gutter og menn. Militære beholder derimot uniformsluen på, men hilser til den med hånden.
Overfor Gud, Kongen og Døden tar sivile hodeplagget helt av. Går man i kirken, tas hatt eller lue av i våpenhuset. I synagogene derimot, skal man absolutt ha hodeplagget på, så dette skifter med religionene. I katolske og ortodokse kirker må til gjengjeld alle kvinner dekke til hodet, om ikke annet, så symbolsk med et lite kniplingslommetørkle. Opprinnelig henger skikken sammen med kirkefedrenes kvinnefiendtlighet og skrekk for «det sanselige»!
Ombord på seilskutene var flosshatten skipperens og de andre offiserenes stas-hodeplagg inntil marineoffiserenes uniformer smittet over på handelsflåten, og skipperluen med hvitt eller blått trekk kom i bruk rundt 1890.
Når skipperen lot seg ro i land til megler eller konsul, satt han i sine beste landgangsklær, velduftende av Florida-water, «på flagget» akterut i skipsgiggen med sin aller blankeste og høyeste flosshatt på hodet. Rundt 1850 økte flosshattene voldsomt i høyden, og kaltes ikke uten grunn «ovnsrør».
Da seilskutetiden ebbet ut før første verdenskrig og skjærgårdens skipperhus ble solgt til sommergjester, gikk massevis av flosshatter på sjøen. Hos Scott eller Krag fortelles det om sørlandsfiskeren som ble spurt «om han hadde fått noe?» Og svarte: «Nei, men mi fikk 14 flosshatter i garnet idagtidlig!»
Den høye hatt skal ha oppstått som rytterhatt, og hadde m.a.o. samme funksjon som nåtidens rytterhjelm. Moteplagg ble den i 1790-årene, da den etter hvert slo ut både den tresnutete hatten, og den tosnutete «Napoleonshatten».
Ennå rundt 1920 var flosshatt vanlig hverdags-hodeplagg, iallfall for litt eldre herrer i byene. Senere bruktes den kun til formell formiddagshabitt og galla, til slutt kun til bryllup og begravelse. Rundt 1950 forsvant den også fra begravelsene.
Dagligplagget endte altså som seremoniplagg. I Danmark og i Bergen er dessuten flosshatten ennå skorsteinsfeiernes yrkestegn og hodeplagg.
Nøyaktig samme vei gikk det med den tosnutete «Napoleonshatten», sammen med resten av mannsdrakten fra sist på 1700-tallet: Denne munduren med silkestrømper, knebukser, gullgallonert frakk og tosnutet hatt med fjær på, har overlevd som seremonidrakt for hoffunksjonærer, kusker og lakeier, og som galla-uniform for diplomater og ambassadører. Da Arendalsmannen Harald Juell ble legasjonssekretær i London i 1936, måtte han pent anskaffe seg — for egne midler! — full diplomatuniform av denne typen for å kunne delta i middagene i St. James’s Palace og i hageselskapene i Buckingham Palace. Med kårde og tosnutet hatt, gullbrodert kjole og hvite silkestrømper. Utgiften var formidabel: 6.000 kroner, en hel årslønn den gang.
Tradisjonen med fløyel og silke, kniplinger, gull, sterke farger og annen iøynefallende draktstas for menn går helt tilbake til oldtiden. I dag overlever den bare i kirkens, monarkiets, de væpnede styrkers og diplomatiets seremonielle drakter. For rundt 1830 overtok det daglige «grå jakkesett», dressen i ensfarget, nøytralt stoff, herredømmet over mannsdrakten.
Kvinnene fikk være alene om å kle seg spektakulært. Det gjorde de da også til gagns, tenk bare på krinolinene, slepene, de vanvittige korsettene og de enorme hattene! I årene før 1814 vokste damehattene til formater og former som sofaputer og møllehjul, belesset med strutsefjær og annen pynt. Med kvinnens frigjøring endret dette seg raskt. Til slutt.
Etter 1968, forsvant hatten som obligatorisk dagligplagg både for kvinner og menn: Dongeri og lilla skaut overtok.
I 1990-årene er «modernismen» forbi, og vi ser i dag alle mulige motetrender side om side, eller blandet sammen: Brudepar i grand galla lar seg nå fotografere på svabergene i havkanten. Til aftenkjole kan benyttes beksømstøvler og lusekofte. Stilbruddet er blitt den nye stil!
Og hatter av alle typer er igjen på vei «inn». I dag kan enhver bære sin hatt som han/hun vil.
PS. Aust-Agder-Museets hatteutstilling fortsetter til utpå nyåret!