Ulvefrykt på kysten
Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 30. august 1993
Det er snart tid for å sanke sauer i utmarka. Blir tapsprosenten stor, vil debatten om felling av rovdyra våre bli enda heftigere enn den allerede er. For i vår tid har vi muligheter til å velge om vi vil opprettholde en rovdyrstamme.
I dag er det stort sett på innlandet ulven herjer. Men vi skal ikke lenger tilbake enn til 1850-åra før ulven også var en naturlig del av kystfaunaen.
Søndeledskrubb
Olav S. Stiansen har fortalt denne historia etter bestefaren sin i et minnestykke i Agderposten: «Vinteren 1855–56 var en uvanlig kald vinter med snø, fjorder og vann lå tilfrosne og snødekte. Den siste snøen var kommet med mildvær, så nå var skaren nesten kjørende. Og med kulda kom skrubben, det slo aldri feil. Den kom nok utover også i milde vintrer, men da gjerne enkeltvis, og da brydde ikke folk seg så mye om den. Så feig som ulven var når den kom alene, kunne gjerne et barn skremme den. Nei, nå kom den i flokkevis, 3–4 opp til 7–8 i følge. Sauefjøsa var ofte dårlig bygd, og dermed utsatt for skrubben. På mange gårder hadde ulven klart å ta seg inn, drepte og halvspiste dyr var det som var igjen. Bestefar kom sjøl over 3 ulver som forsøkte å sprenge døra til sauefjøset på Sandnes. Det var den gang Thiis i Risør eide gården, og sauefjøset lå i utkanten av gården.
Bestefar kom gående ned Nipekjerkleiva da han hørte noen underlige dunk, tre dunk av gangen som nesten gikk i ett. Han gikk etter lyden, og fikk se 3 ulver i full fart med hodet til siden, kaste seg med full tyngde mot sauefjøsdøra. Bestefars tanke var at selv om ulven er feig, så er den iallfall klok og beregnende. Han satte på sprang ned mot fjøset, brølte og skreik det beste han kunne, treiv en gjerdestaur som han slo i tre og skrapte i skaren med. Skrubben luska unna. På Sandnes forsynte de etter dette sauefjøsdøra med skarpe jernpigger. En kveld våkna forpakteren på Sandnes av tramp og breking i sauefjøset. Blod og avrevne hårdotter viste at jernpiggene hadde virka.
Ulveflokk ved Rore
Søren Krogelien fra Fjære har fortalt at i 1852 var bestefaren hans på kveldsbesøk hos broren på Lindtveit i Øyestad. Det var en kald vinterkveld, så bestefaren brukte skøyter for å krysse Bjorevja. Kvelden ble lang, men karene brukte tida til å spikke nagler mens de prata. Det var båtbyggere som treftes. På hjemtur hendte det som var en ungdoms mareritt. En ulveflokk angrep! Det var langt til folk, og sjøl med god fart på skøytene var det ikke råd å holde ulvene unna. Det som ble redningen, var spannet med ferdigspikka nagler. Lyden av ristinga i naglespannet fikk ulveflokken til å holde seg på avstand. Ved Tørvolt kom det folk som hadde hørt bråket og hujinga, og ulveflokken forsvant i mørket.
Ulv på Molandsvannet
I en minnefortelling fra 1912 forteller «gamle Tor» i Vestlandske Tidende at han i 1830 ble overrasket av ulv mens han gikk med posten. Det var vinter, og Tor brukte skøyter for å krysse Molandsvannet. Tor hadde ikke naglespann, men klarte å holde ulven unna ved å gjøre skarpe svinger på skøytene. Ulven måtte bråstoppe i forfølgelsen, og Tor fortalte at han så skrubben «skridde paa enden i ret linje langt forbi. Det blev et kapløb for livet over hele Molandsvandet». På østenden gjaldt det, for nå måtte han på land for å bli kvitt skrubben. Med en ekstra skarp sving klarte han å få nok forsprang slik at han nådde fram til nærmeste gård.
Ulv på Hisøya
Rundt 1850 var den unge jomfru Abildgaard på tur fra Kittelsbukt til Gjervoldsøy ved Hisøy og skrev dagbok fra turen. Hun gikk med kjentmann på elveisen, men ved Vippa måtte hun be Anders Vippa følge seg det siste stykket. Det forrige følget hadde fortalt ulvehistorier og skaket opp jomfruen slik at hun nå tydelig hørte ulvehyl i skogkanten. Vel framme på Gjervoldsøy fortalte hun tanta om det som vel måtte ha vært hundehyl? Men tantes svar var: «Nei – nei det har bestemt været ulve. Johannes har hørt dem hver aften. Jeg takker Gud, som førte dig i god behold hertil. Nå slipper jeg dig ikke før isen er borte og du kan blive rodd til din faders vandtrapp!»
Angrep hestene
Vi hører ofte at hester ble angrepet av ulveflokker. Skysskaffere var selvsagt utsatt for angrep når de skulle frakte embetsfolk på gjennomreise. Rundt 1850 var Fredrik Gerhard Voss sorenskriver i Sand og bodde i Grimstad. Han skal ha fortalt noen livfulle skildringer av embetsreiser på den gamle kongeveien mellom Grimstad og Lillesand. Han ble frakta med slede om vinteren, og i skogtraktene ved Gitmarkkanten hendte det at de ble forfulgt av skrubb.
Vern mot ulv
Gode råd var dyre når en ble overraska av ulv. Selv om en var så heldig å være i besittelse av et gevær, kunne det være uklokt å skyte ulv, trodde man. I en kilde fra 1700-tallet heter det at det var en vanlig oppfatning at mange av ulvene var omskapte hekser. Derfor var det best å unngå å skyte på ulvene fordi man da slapp faren ved å få kulene sendt tilbake mot sine egne hoder eller å få buskapen sin forhekset som hevn. Så i kampen mot ulven brukte en kun bajonetten på denne tida.
Vi har hørt at overfor skarpe lyder rygget ulven tilbake. Hjuringer kunne ha med seg kråkesmeller, en liten treinnretning som ga stygge lyder når en svingte den rundt. Hundene forsøkte en å verne med jernhalsband med skarpe pigger på. Slike henger det fremdeles i uthusa på eldre gårder i distriktet.
På Aust-Agder-Arkivet er det bevart en oppskrift på hvordan en kan forgifte «Creature og Aadseler imod Ulver og Ræver» som ble levert arkivet i 1976. Slike forgifta åtseldyr ble lagt ut på et kontrollert sted når en følte at skrubben trakk for nær gårdshusa.
Hvorfor forsvant?
I Hellands beskrivelse av Nedenes Amt kan vi lese at det var rundt 1860 at ulven ble en sjeldenhet. I femåret 1856–60 ble det skutt 124 ulv i Aust-Agder. Femåret etter var tallet nede i 6 ulv, og i det følgende femår bare 1.
Helland forklarer tilbakegangen med en ulvepest, men gjengir også andre «teorier»: ulven ble skremt av telegraftrådene «idet ulven ikke vil gå under snorer eller tauge». Men det virker ikke som Helland hadde så stor tiltro til den siste teorien, for hvor ble det av alle disse skremte ulvene?
Teorien om ulvepest har blitt stående, og forskerne mener at det trolig var en form for skabb som tok knekken på skrubben.