Bark Cato av Arendal
Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 27. november 1995
I 1993 ble de meget sparsomme restene av et skipsvrak funnet ved landsbyen Le Vauclin på østkysten av øya Martinique, en fransk koloni på De små Antiller i Vestindia, av en gruppe franske marinarkeologer. Stort sett var det lasten, en haug med kull, som antydet at man hadde med et skipsvrak å gjøre, men det ble gjort et funn som skulle vise seg å knytte det til Arendal.
Funnet bestod av en meget godt bevart messingkikkert med inskripsjonen «Bark Cato af Arendal». Det hører med til historien at ordet «bark» ble feiltolket til «bart». Således sendte gruppas leder, pensjonert kaptein Max Guérout, brev til Bergens Sjøfartsmuseum som var den eneste norske adresse man hadde, og ba om hjelp til å identifisere hva man trodde var kikkertens produsent
Bergens Sjøfartsmuseum hadde ingen problemer med å avdekke hvilken skute det måtte dreie seg om. Opplysninger fra Veritasregisteret samt kopi av maleri av Cato fra «De hvite segl» ble sendt med anbefaling om å ta kontakt med Aust-Agder-Museet for nærmere opplysninger. Da så museet i sin tur fikk en henvendelse, ble brevet brakt inn til naboen på Langsæ, Aust-Agder-Arkivet.
Flere detaljer
I dette brevet fikk vi flere detaljer. Opplysningene fra Veritas bekreftet det som var blitt funnet av selve skipet: Furu til hud og eik til spant, dessuten kobberforhudning. Av andre funn nevnes deler av en oljelampe, flasker, et blekkhus, forskjellige fragmenter av keramikk og porselen med stempler, et knivhåndtak. Hvem av mannskapet som musiserte kan vi spekulere på, siden et av funnene var fire deler av en tverrfløyte.
Ut fra stemplene på noe av porselenet kunne funnet dateres til mellom 1883 og 1900, og fra Bergens Sjøfartsmuseum hadde man fått vite at Cato forsvant fra Veritasregisteret i 1895. Derfor antydes det i brevet at forliset fant sted ca. 1895.
Nå ønsket kaptein Guérout flere opplysninger om Cato, så som byggested, eiere og eventuelle forsikringsselskap. Samtidig lovet han oss mer informasjon dersom vi var interessert.
Catos historie
Bark Cato ble bygget ved Salve Johnsens verft innerst i Vikkilen i Grimstad tolldistrikt i 1869. Eiere var H. C. Johnsen m. fl. i Arendal. Denne formuleringen viser at det her var dannet et partsrederi med H. C. Johnsen som såkalt korresponderende reder. Han hadde ansvaret for driften av skuta, men trengte nødvendigvis ikke å være den dominerende innskyteren av kapital. H. C. Johnsen hadde dette vervet så lenge fartøyet eksisterte.
Førere var P. E. Johnsen (1870–1876), S. Kittelsen (1876–1878), J. Krøger (1878–1889) og fra 1889 J. Johannesen. Som ny ble Cato målt til 172,5 kommerselester. Siden ble den ommålt flere ganger, sist i 1889 til 343,21 netto registertonn. Kjenningssignal var HWBJ.
Bark Catos siste reise
Vi kjenner ikke til hvilken fart bark Cato var engasjert i de 24 årene den pløyde havene. Imidlertid har vi ved hjelp av Vestlandske Tidendes skipsetteretninger til en viss grad kunnet rekonstruere deler av Catos siste reise.
27. juli 1893 blir Cato med J. Johannesen som fører, utekspedert fra Arendal bestemt for Newport. Det sies ingenting om den avgikk med last eller i ballast. Newport ligger i Bristolkanalen, og er en av Englands utskipningshavner for kull. Cato ankommer fra Arendal mandag 16. august. Turen har med andre ord tatt tre uker, en ikke akkurat hurtig seilas. Vestlandske Tidende gir ikke noen antydninger om hvor Cato gikk fra Newport, men mange av skutene som gikk fra Newport, hadde havner i det Karibiske hav som mål. Her kunne en mulig returfrakt være sukker, eller ballast til Mexicogolfen for å gå inn i den såkalte logwoodtraden.
Neste melding i Vestlandske Tidende angående Cato kommer fredag 24. november og lyder: «Martinique. Bark Cato af Arendal totalt forlist. Alle Mand er indbjerget hertil». I nasjonalitetsbevisprotokollen for Arendal tollsted er innført: «Ifølge meddel. fra Indredeptement. er Bark «Cato» forlist ved (uleselig navn) 16de Novbr. 1893.
Hva kan ha hendt?
Arkeologene som fant Cato har laget en tegning over funnstedet. Den viser at kullasten, som omtrent er det eneste som vitner om at et fartøy en gang har ligget her, er lokalisert like ved en kai. Med andre ord; bark Cato må ha forlist mens den lå i havn! Hva kan ha fått et fartøy til å forlise ved kai? Det første som faller en inn er en tropisk orkan. Landsbyen Le Vauclin ligger på østkysten av Martinique, rett ut mot Atlanterhavet, og november måned er midt i orkansesongen. Vi har alle sett på TV hvilke skader slike orkaner kan anrette.
Vi kunne ha funnet svaret på gåten her i våre egne magasiner. Aust-Agder-Arkivet har arkivene til Agders Assuranceforening i Grimstad. Cato var forsikret der. I forbindelse med behandling av søknad om utbetaling av forsikringssum foreligger det gjerne en såkalt dispasje, en forlisberetning. Men dessverre viser det seg at Agders Assuranceforening bare har vært reassurandør. Det er Protector i Arendal som er hovedassurandør. I Agders årsrapport for 1893 nevnes det at selskapet har betalt ut 3750 kroner i forbindelse med bark Catos forlis i Vestindia i november. Av Agders hovedbok går det frem at hele forsikringssummen er på 27500 kroner.
Så her ender historien om bark Cato, et fartøy vi vet veldig lite om, men som på en forunderlig måte har dukket frem fra glemselen. Hvem sa at om 100 år er allting glemt? Takket være marinarkeologien kan vi i dette tilfelle si snarere tvert imot. Kaptein Max Guérout og hans team ønsker å få så god dokumentasjon på vraket som mulig. Skulle noen av denne spaltes lesere ha opplysninger om Cato, dens eiere og skippere, hører vi gjerne fra dere.
Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1718, Agders Gjensidige Assuranceforening; PA-2421, Vestlandske Tidende.