Med Fevikruta fra sjø- til landeveistransport
Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 6. november 1998
I boka om Risør og Tvedestrands Bilruter, viser Øyvind Bjorvatn oss hvordan rutebilnæringen i østregionen ble starten for en ny utvikling som åpnet de indre bygdene og forandret levevilkårene for dem som bodde der.
Sentralt ble avsides
Men den nye samferdselspolitikken som amtet la opp til rundt århundreskiftet – med nye kjøreveier og rutebiler – endret også kommunikasjonsmønsteret på kysten. «Sentrale» småsteder, slik som Gjervoldsøy, Hasseltangen/Søm og liknende steder mellom Arendal og Grimstad, skulle etter hvert bli «avsides». Skipsleia, som til alle tider hadde vært hovedferdselsåre, fikk nå konkurranse av landeveistrafikken.
I 1879 var den nye veien over Fevik ferdig. Med hest og trille kunne en nå kjøre fra Arendal over de nybygde broene ved Strømmen og Vippa til Fevik. Veien til Grimstad kom raskt, og i 1888 var også veien over Lia ferdig – med tverrforbindelse Fevik-Lunde.
Lokalbåter
Like etter at den nye veien Arendal-Grimstad var ferdig, startet Ånon Traalum og Petter Jørgensen skysstasjon på Fevik med 2–3 hester hver. Det var særlig til høytidelige begivenheter som bryllup og begravelse at disse kjøretøyene ble leid.
Vanligvis fortsatte folk å ta lokalbåtene «Alfen», «Activ» og «Trafikk» som gikk i rute langs kysten. En kunne også ta båtene «Tripp», «Trapp» og «Ferm» fra Arendal opp Nidelva til Helle, eller til Sjøbua for å gå til fots over Nedenes.
Det var først i 1920-årene at landeveistrafikken for alvor skulle true den tradisjonelle båttrafikken. I 1921 fikk Axel Norén konsesjon for å kjøre bussrute til Fevik, men han ga opp etter noen år for så å få tillatelse til å kjøre strekningen Arendal-Kristiansand.
Trebenker
Men Hilman Hansen fra Fevik tok utfordringen med rutebil på strekningen Arendal-Grimstad. I 1924 fikk han konsesjon, og den nye Fevikruta var en Ford lastebil med tak og «gardiner» på lasteplanet – og trebenker. Takstene var lave, men så var også tonen «om bord» både gemyttlig og omsorgsfull. Var det fullt på setene, godtok folk gjerne at Hilman sa: «HØ – ja – dere får sette dere på melsekkene». Og småunger som ikke tålte de harde dumpene og svingene, og måtte av et ærend – ja – de ventet Hilman gjerne på til de fikk gjort seg ferdig. – Gikk det greit, tulla? lød det.
Det var harde tak for den nye rutebileieren. Butikkene ville gjerne ha full nytte av å få byvarene rett til døra, og de 100 kilos melsekkene var tunge løft. Sigrid Juell, som hadde butikk på Birketveit, ville helst ha melsekken helt opp i byra – og fikk det.
Ny melkebil
I 1929 begynte Arthur Trålum som sjåfør hos Hilman Hansen, i 1931 en annen trålumgutt, Ansgar Nilsen. De var sjåfører i 1937 da Hilman Hansen ble syk og måtte avvikle, og det ble til at de kjøpte «ruta» for 40.000 kroner.
15.000 kroner var lån, men resten måtte de ut på bygda å skaffe, fortalte Ansgar Nilsen da han overleverte Fevikrutas arkiv til Aust-Agder-Arkivet.
Etter at Olav og Thomas Tønnevold stilte opp med 1.000 kroner hver, var det enkelt å få resten. De fikk også med seg Egon Grenlee som sjåfør, han hadde allerede vært et par år hos Hilman. Bilparken talte tre busser, men de var nå så utslitte at de nye eierne bestilte en ny buss. Ny melkebil kjøpte de av Olsen på Helle.
Ved til knott
Da krigen kom, var Fevikruta godt innarbeidet. Tyskerne kommanderte transport til Setesdal under okkupasjonsdagene, Fevikruta fikk kjøre Røde Kors.
Ellers var krigen slitsom for det lille busselskapet. De måtte kjøre på knott for å beholde bussene og hadde en egen mann til å kutte ved til knott. Veden kunne periodevis være vanskelig å skaffe. Og de nye eierne skulle ikke bare ta seg av papirarbeid. Nei, de kjørte sine ruter om dagen og måtte også ta reparasjon av bussene etter at siste buss kom inn. Den gikk klokka 23.00 fra Arendal. Det var stor slitasje med knottkjøring. Dessuten var det ofte umulig å skaffe deler, så mye måtte lages. Det hendte at nettene gikk med, slik at de var nødt til å gå direkte til første buss som gikk klokka 5.15 fra Fevik til Grimstad, og klokka 5.30 fra Grimstad til Arendal.
Bærturer
Men krigen hadde også noen lyse sider. Fevikruta ble «folkets buss». Konkurrenten, «Dampen» kjørte Arendal-Kristiansand, og ville helst ikke ta opp passasjerer underveis. Fevikruta stoppet overalt. Dessuten arrangerte «ruta» bærturer og alle slags hamstreturer oppover i landet. Dette satte folk stor pris på, og da krigen var over ble ikke dette glemt. Nå var Fevikruta bussen for folk mellom Arendal og Grimstad.
Etter krigen ble virksomheten utvidet med eget dieselverksted. På det meste var det 30 mann på 1950-tallet som hadde fast arbeid på Fevikruta. I tillegg kom ferieavløsere. Nå måtte de to eierne ta seg av kontorarbeidet, og de sluttet å kjøre. Sjåfører og mekanikere var det ikke vanskelig å få tak i. I et lite lokalsamfunn var det lett å spørre flinke unggutter om de ville ha arbeid.
Slutt i 1934
Men i 1969 var det stopp for gamle Fevikruta. Papirarbeid og regelverket tok overhånd, og firmaet ble solgt til konkurrenten ADS, senere ATS.
På mange måter var nå ringen sluttet. Arendals Dampskibsselskab hadde sitt utspring i dampskipsfarten langs kysten, med start i 1857. En viktig del av virksomheten var kystbåtene som Fevikruta var med på å konkurrere ut først på 1920-tallet. I 1934 la den siste lokalbåten ut fra Fevik Brygge. I dag er vi helt prisgitt busstrafikken, men kan også registrere at samferdselsmønsteret har trukket trafikken enda lenger bort fra kysten med nye E-18 over Rannekleiv og Temse.
Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: DA-1231, Fevikruta.