Bro bare på tegnebrettet
Kjell Knudsen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 24. mars 1999
I disse dager for 140 år siden, var ingeniør L. Grung opptatt med å lage en konstruksjonstegning over en bro over Topdalselven (Tovdalselven) ved Mollestad i Birkenes kommune. Denne broen kom aldri lenger enn til tegnebrettet. La oss forfølge saken.
Tegningen er datert 1. april 1869. Bortsett fra broen over elva ved Boen ser dette ut for å være den eldste prosjekterte broforbindelsen i kommunen.
I april 1868 sendte Govert Madsen Mollestad, gårdbruker på Vestre Mollestad i Birkenes, brev til «Nedenæs og Robygdelagets Amt» (Aust-Agder fylke) om en sak som opptok både oppsitterne på vestsiden av Tovdalselven samt beboere på Svalandsheia og Mosfjellsheia, men også skogeiere i både Iveland, Vegusdal og deler av Mykland. Problemet var at kryssingen av Tovdalselven ved Mollestad forårsaket store vansker for tømmertransporten, spesielt fra Iveland og Vegusdal, fordi isen ofte var gått opp når driftene endelig var kommet ned til Mollestad. Riktignok var det fergested ved Mollestad, men fergen var lite tjenlig for tømmertransport. Skogeierne ønsket primært å føre sine drifter langs landeveien til Lillesand. Fløting til Kristiansand var tapsbringende på grunn av forringelse av tømmeret. En annen sak var at kirkegjengere og byfarere også måtte over, og det var ikke alltid lett, spesielt vinterstid.
Brevet ble skrevet i en tid da landet gjennomgikk en forandring fra naturalhusholdning til pengehusholdning som en følge av industriutbygging og modernisering i jordbruket. Økende varetransport stilte større krav til kommunikasjonsmuligheter, ikke minst fra innlandet og ut til kystbyene. Befolkningsvekst og krav om større mobilitet, førte til økte krav om veiutbygging. Denne utviklingen hadde ført til en ny veilov (1851) og at staten fra 1846 hadde opprettet et eget veikontor med en Veidirektør som leder fra 1864. De to første veidirektørene, Wilhelm Christian Bergh (til 1873) og Hans Hagerup Krag, var engasjert i broprosjektet ved Mollestad.
Ingeniører på stedet
Hvorfor ble så brevet skrevet akkurat i 1868? Jo, for på dette tidspunktet ble det arbeidet på to veianlegg i området ved Mollestad. For det første på hovedveien mellom Lillesand og Kristiansand, som gikk over Birkeland og fulgte østsiden av elven. Dessuten hadde man forlengst startet arbeidet med en bygdevei fra Mollestadmoen på vestsiden gjennom Urdalen og opp til Vassbotn ved Oggevann.
Oppsitterne ønsket nå at ingeniørene på hovedveianlegget skulle utføre utredningsarbeidet for en bro på offentlig bekostning mens de likevel var i området, og håpet var at utredningen kunne bli «(...) som en Bærekraft for Næringsveienes Opkomst», som Govert Mollestad visjonært uttrykte det til slutt i brevet, på vegne av seg selv og 32 andre underskrivere. Brevet hadde også positive påtegninger fra fungerende ordfører A. Jørgensen og lensmann O. Fidjeland.
Og de ble virkelig bønnhørt! Forbausende raskt ble saken utredet fra Amtets side og sendt videre til Departementet for det Indre, som Veidirektøren sorterte under, hvor det allerede 22. mai ble sendt svar til amtmannen i Nedenes om «(...) at anstille Undersøgelser angaaende Muligheden af for en Rimelig Penge at anlægge Bro over Topdalselven ved Mollestad (...)»
Nokså nøyaktig ett år etter at Govert Mollestads brev var sendt, hadde amtets veiinspektør, Rittmester Lund, og ingeniør Grung laget henholdsvis utredning og tegning som ble oversendt Veidirektøren.
Utredningen slo fast at stedet var vel skikket for bygging av en trebro, en såkalt utkraget mastebro eller bjelkebro. Elvebunnen bestod av singel og sand, strømmen var svak, isen uproblematisk og med fem pæleåk (pilarer) med en innbyrdes avstand på 40 fot, skulle heller ikke tømmerfløtingen kunne hindres.
Den økonomiske kalkylen lød på ca. 1600 spesiedaler (ca. 6400 kroner), som bl. a. forutsatte at skogeierne kunne levere billig tømmer, at de selv sto for arbeidet med assistanse av en kyndig tømmermann som et privat anlegg, at de brukte sine egne redskaper og at utgiftene til administrasjon begrenset seg til 100 spesiedaler. Lund hadde inntrykk av at oppsitterne kunne levere tømmeret billig, men de forpliktet seg ikke; de ville se hvor meget andre interessenter ville yte først.
Ett problem var spesielt. Ingeniør Grung hadde foreslått rekkverkstøtter av vinkeljern plassert på innsiden av rekkverket.
Lund skrev: «(...) I Almindelighed vilde man jo her have andvendt Knæer; men medens saadanne i Skovtrakter inde i Landet leveres for 48 à 72 Skl [skilling] Stykket, forlanges her, hvor alle slags Knæer som Skibsmateriale er meget søgte, 2 Spd [spesiedaler] for Stykket, og under saadanne Forholde maa de af Grung construerede Rækverksstændere være at anbefale». Ideen ble forkastet!
Tvilen melder seg
I april 1871, la Lund frem nytt prisoverslag og ny tegning. Allerede høsten 1869 hadde han fått kalkyle og tegning tilbake fra Veidirektøren med forslag til utbedringer.
Broen hadde konstruksjonsmessige svakheter (se rettingene på tegningen) og materialprisene mente Bergh var altfor lave. Dessuten hadde et annet moment kommet inn i bildet; nemlig hva ville skje dersom tømmerbommen i Flaksvann like ovenfor skulle briste i en storflom?
Resultatet ble at broen måtte forsterkes og avstanden mellom pæleåkene forlenges til 50 fot. Dessuten måtte de kles inne, ikke så mye på grunn bommen, men heller på grunn av mer generelle problemer som lengden på tømmeret og faren for opphopning ved broen under fløtningen.
Lund på sin side virket oppgitt og beklaget at saken hadde tatt lang tid (1 1/2 år), men han hadde uten hell prøvd å forhandle med oppsitterne, som stort sett var skogeiere, om tømmerleveransene. Oppsitternes holdning hadde gitt ham grunn til å tro, at dette var et prosjekt «(...) der er vigtigt for dem selv, men som i altfor ringe Grad synes at kunne interessere Det Offentlige, til at det kan antages at ville give Fremgang uden Opofrelse fra Ansøgernes Side. Det er allerede meget, at Det Offentlige har paataget sig Omkostningerne ved Undersøgelsene. Der er imidlertid intetsomhelst Tilbud gjort fra de Interesseredes Side (...)». I det nye kostnadsoverslaget hadde han av den grunn måttet beregne full pris for tømmeret. Prisen var nå beregnet til 2110 spesiedaler (8440 kroner).
Siste runde
I sitt hjertesukk til Veidirektøren rørte Lund ved sakens kjerne. I løpet av 1870-årene ble likevel private bidrag ytt. De skulle gjelde for hele veianlegget inkludert bro.
Usikkerhet må likevel ha rådd, for da veianlegget sto ferdig i 1879 uten bro, fikk oppsitterne garanti fra kommunen om at de skulle få sine penger tilbake med renter dersom broen ikke skulle bli bygget. Broen var blitt en hodepine for kommunen fordi listen over bidragsytere var forsvunnet. Vedtaket om refusjon av midler står ikke i formannskapsprotokollen, men Govert Mollestad siterte det i et protestbrev til Amtet i 1885, etter at det var kommet forslag om å skrinlegge broen. Dette ble da også vedtatt.
Mollestad bro skulle altså ikke bli den «Bærekraft for Næringsveienes Opkomst» som Govert Mollestad hadde håpet på. Fergedriften fortsatte helt frem til 1912 da broen sto ferdig, men da som et offentlig anlegg.