Julens egentlige budskap

Dette Mariabildet fra Jesu fødsel henger nederst i altertavlen i Vestre Moland kirke. Foto fra Agderposten.  

Dette Mariabildet fra Jesu fødsel henger nederst i altertavlen i Vestre Moland kirke. Foto fra Agderposten.  

Av Georg Kristoffer Fjalsett, frilanshistoriker og musiker. Agderposten 6. desember 2013.

Mange vil fortelle oss hva julen egentlig handler om. Historisk sett er det en svært kompleks høytidsfeiring der både barnedrap, landflyktighet og østlig mystikk inngår. Med andre ord et godt stykke unna det vi populært oppfatter julen som.

Politikere og prester forsøker hver advent å formidle julens egentlige budskap. Det kan være så mangt; samvær og hygge, ro og fred, familie og barn, og annet man måtte finne på i farta.  Julen er også høytid for provoserende avisartikler fra både ateister og apologeter, som villig diskrediterer hverandre. De vil gjerne også fortelle oss hva julen egentlig handler om, eller ikke handler om. De tar fram sitt skarpeste skyts og fyrer løs mot hverandre i kommentarfelt og på debattsider. Julen 2012 ble et høydepunkt for devaluering av høytidens kristne innhold da Human-Etisk Forbunds forlag Humanist ga ut en julesangbok der teksten til ”Deilig er jorden” var skrevet om. Første verset lyder slik:

Deilig er jorden.
I sin rike velde
gir den oss livet på ny hver dag.
Undrende hører vi
morgenen våkne.
Alt trekker jordens åndedrag.

En topp var på en måte nådd: en julesang blottet for religiøst innhold. En kontradiksjon det er vanskelig å finne maken til. Det viser også at julen historisk, etymologisk og kulturelt sett er veldig sammensatt. I de følgende avsnittene vil jeg, med en historikers blikk, presentere noen av de mest debatterte religiøse aspektene ved julen. Vi begynner i år 1.

År 1
Det er ikke tilfeldig at julaften og nyttårsaften kommer så tett i slutten av desember. Heller ikke at solen snur bare noen dager før julaften. Og nei, det er ikke fordi vi er ment å skulle ha juleferie i nesten to uker. Det er mer sammensatt enn som så. Allerede her ser vi kompleksiteten i julefeiringen. Behovet for å markere at solen snur er åpenbart – det går mot lysere tider, noe som har enorm betydning for jordbruk og husdyrhold. Astronomisk sett er det egentlig jorden som roterer rundt seg selv i bane rundt solen. Feiringen av dette kalles blant en del fritenkere, ateister og agnostikere for solsnu. Bortsett fra at det på ingen måte er solen som snur, gir denne feiringen altså mye mening.

I det norrøne Norge ble denne begivenheten feiret med en fest man kalte for jól. Jól ble etter kristendommens inntog erklært som en hedensk tradisjon. Man klarte allikevel aldri å kvitte seg med navnet på høytiden, slik de for eksempel gjorde på de britiske øyer. Christmas er et mye mer betegnende ord for hva kirken faktisk mener å feire. I og med at det ikke har blitt feiret jól i større grad her til lands på mange hundre år, men snarere at Kristus ble født, skulle man anta at Kristmesse ville blitt foretrukket. Muligens viser dette kirkens behov for å «kapre» en av de hedenske tradisjonene. Dette er i så fall en veldig vanlig aksjon fra institusjoner som presenterer en ny religion: behold navn og innpakning, men gjør om innholdet. Dette vises tydelig i det faktum at Jesus med stor sannsynlighet ikke ble født i desember.

Det er vanskelig å vite når Jesus ble født, men Lukas gir noen hint i sitt evangelium. Han forteller at det skjedde i den perioden da den romerske keiseren Augustus påla alle innbyggere i Romerriket å føres inn i et slags folkeregister. Denne folketellingen ble holdt i år 6 eller 7. Men Herodes, som er en essensiell figur i Lukas´ fortelling, døde år 4 f.Kr. Kvirinius ble for øvrig først stattholder i provinsen Syria år 6 e.Kr. Det er med andre ord noe som ikke stemmer. Man kan si mye om det historiefaglige rundt Lukas-evangeliet, men jeg nøyer meg med å slå fast at Jesus etter all sannsynlighet ikke ble født i år 1. En munk på 500-tallet ved navn Dionysius Exiguus lagde en tabell, med utgangspunkt i Kristi fødsel, for en ny kalender og tidsregning, den tidsregning vi bruker i dag. På grunn av en liten regnefeil er de fleste, inkludert pave Benedikt XVI, i dag enige om at Jesus må ha blitt født før år 1. Altså enda lenger før den angivelige folketellingen. Det kan ha vært flere folketellinger, men problemene med Lukas-evangeliet er sterkt til stede. Derfor er det vanskelig å si spesifikt hvilket år Jesus ble født. Det skal nevnes at de andre evangeliene ikke nevner folketellingen i det hele tatt.

Som julekvelden på historikeren
En annen viktig informasjon Lukas gir oss, er at gjeterne var ute på natten for å vokte over sauene sine. Kritikerne av teorien om at Jesus ble født i desember, bruker argumentet med at det ikke kan ha vært vanlig å ha sauene ute om natten i desember måned i området rundt Betlehem. Det er altså ikke naturlig at gjeterne skulle ha oppholdt seg ute om natten. Det har på bakgrunn av dette blitt hevdet at en mer sannsynlig dato for fødselen vil være et sted mellom mars og september. Å finne noen bestemt dato er uansett umulig gitt mangelen på informasjon om dette i kildene. Det er dog spennende at den nevnte Dionysius markerer 25. mars som startdatoen for år 1 i sin kalender.

Hvor kommer så datoen 25. desember fra? De fleste andre land åpner pakkene om morgenen 25. desember og i Norge er dette kjent som 1. juledag, en spesielt hellig og rolig dag. To hedenske guder var i romersk tradisjon feiret på denne dagen. Begge solgudene Sol Invictus og Mithras hadde fødselsdag nettopp denne dagen. Sol Invictus-kulten oppsto ikke før under keiser Antonius Pius (138-161), og er derfor ikke noe eldre enn kristendommen. Sol Invictus-kulten var en naturlig del av det religiøse livet til en keiser. Så også den første kristne keiser, Konstantin 1 (312-337). Mithras-kulten var en opprinnelig iransk-indisk solgud som også opptrådte som frelser. Kulten ble introdusert i Roma med keiser Commodus (180-192). Vi ser her at de to solgudene ble feiret på dager som ligger omkring vintersolverv. Solen er altså viktig for å forstå julens plassering i kalenderen. Om vi for eksempel hadde feiret Jesu fødselsdag i vårmånedene, hadde hvit jul vært en saga blott.

Vise menn og maktsyk hersker
I denne forbindelse er det også verdt å nevne historien om de vise menn. Hele historien om disse mystiske skikkelsene er i og for seg en merkelig historie. De er tilsynelatende astrologer og kommer langveis fra. Denne fortellingen blir på søndagsskolen gjort om til en trivelig fortelling om tre koselige menn som kommer med julegaver til Jesusbarnet. Matteus har ingen formening om hvor mange de var, bare at de bar fram tre gaver. Gavene har sterk symbolikk: gullet henspilte på Jesu kongestand, røkelsen henspilte på Jesu prestefunksjon og myrraen vitnet om hans død. De vise menn ble for øvrig populært framstilt som persiske Mithras-prester i oldkirken.

Vismennene var de som gjorde Herodes oppmerksom på Messias’ fødsel. De skal ha tolket stjernebilder for å ha kommet fram til at en konge hadde blitt født. Etter at Jesus var født, startet en makaber hendelse i Betlehem. Herodes startet en massakre av alle guttebarn under to år i Betlehem og omegn. Dette i frykt for å miste tronen til denne kongen, som etter sigende skulle være født. Antakelig var det ikke snakk om mange guttebarn, siden Betlehem var en liten by i utkanten av riket. Det er vanskelig å skulle finne et tall, men mange estimat går ut på at det dreide seg om mellom 5 og 20 guttebarn. Dette ledet den lille familien på tre på flukt, over grensen til Egypt, der de ble til Herodes var død. Sånn sett handler juletiden om mye annet enn familiehygge og desemberkos. Julens egentlige budskap kan være mangfoldig, og det er i teologien helt riktig å påpeke at Jesus er Guds gave til mennesket. Allikevel er julefortellingen i evangeliene en fortelling om hensynsløse barnedrap, maktbegjær, flukt, mystikk, astronomi, astrologi, frykt for engler og usle kår. Ganske fjernt fra talene ved julegrantenningen.

Alibiet julenissen
Men julenissen er da i alle fall koselig. Og han var vel kristen? Jo da, han var nok det. Utviklingen av Coca-Cola-nissen har gått i flere ledd, før den endte opp som en fyldig hvitskjegget, trivelig bestefartype. Opprinnelsen til skikkelsen er biskop Nikolaus av Myra, en by i Lilleasia. Han skal ha bemerket seg i sin by med å være ekstra vennlig og villig til å gi gaver. I tillegg skal han ha blitt forfulgt for sin tro. Noen hevder attpåtil at han deltok på det berømte kirkemøtet i Nikea i 325. Men vi vet ikke om han har levd. Der vi har kilder på at Jesus levde som er ganske tett på begivenhetene (Paulus’ brev er skrevet allerede fra 50-tallet og evangeliene er fra 70- til 100-tallet), har vi ingen samtidige kilder på Nikolaus av Myra. Historiene om ham stammer fra cirka 600 år e.Kr., altså cirka 300 år etter hans død. Det er derfor vanskelig å si noe om ham for sikkert. Historiene om ham er legendepreget og likner på historier fra andre hellige menn og kvinner. Men minnet om ham er sterkt og Nikolaus har faktisk en egen dag, 6. desember. I Norge kalles dette Nilsmesse. Så til og med julenissen fikk en messe oppkalt etter seg her til lands, mens Jesus måtte nøye seg med «jul». Nilsmesse feires 6. desember og der den feires markerer man gjerne dagen med å gi hverandre gaver. I det protestantiske Europa gikk man bort fra dette og begynte heller å gi hverandre gaver på Kristmes… eh… julaften.

Å fortelle hva julen egentlig handler om er altså ikke en lett sak. Som historikere spisser man gjerne ørene når noen har forklaringen. Jeg har i de foregående avsnittene forsøkt å vise noe av hvilke drivkrefter, problemer og oppsiktsvekkende historier som ligger bak vår norske julefeiring. Nå gjenstår det bare å pynte juletreet og bake sju slag. Jeg får komme tilbake til historien bak disse to fenomenene neste år.

KILDER
R. Skottene, Kristne symboler: en elementær innføring, Oslo 2002.
G. Snyder, Ante Pacem: archaeological evidence of church life before Constantine, rev. utg., Macon 2003.
Pave Benedikt XVI, Jesus of Nazareth: the infancy narratives, New York 2012.