De «fattige fisker folck» på Merdø

Bilde 4
Vest i silkeatlask med broderi fra ca. 1840. Fisker og los Lars Andersen i uthavna Merdø hadde en rikholdig garderobe. Han hadde bl.a. flere vester, også av silkekvaliteter og også parykk, som var vanlig på 1700-tallet. AAM.00415. Foto: KUBEN.  
Bilde 2 3
Fiskegarn fra Ottersland øvre, 1880-1920, og fiskehov av selvgrodd trevirke fra Torjusholmen. Lars Andersen var i sin tid usedvanlig godt utstyrt med det meste, også med både båter og fiskeredskaper. Han hadde fiskebakker med kroker i forskjellige størrelser, flere garn til de forskjellige fiskeslagene, flere fiskesnører, hov, teiner og også en gammel vad (not). AAM.33288 og AAM.14544. Foto: KUBEN.  
Bilde 5
«Hodevannsegg» eller luktevannshus i sølv med portrettmedaljong i enden, laget av Michel Svendsen, Refsnes i Øyestad, 1780-1800. Mønsteret er drevet og består av blomster- og rokokkoornamenter og en liggende havmann. Luktevannshus til parfyme kom i bruk blant kvinner i Norge fra 1700, og også Inger Poulsdatter ute på Merdø eide et hodevannsegg i sølv. AAM.02331. Foto: KUBEN.  
Bilde 6
Fiskebrygga i Arendal i 1868. Hit, til «Foss’ brygge» (til venstre i bildet), kom Lars Andersen seilende i båten sin for å selge fisk en sommerdag i 1792, 76 år tidligere. Han ble da angrepet og slått i hodet da han forsøkte å forsvare to kvinner fra Tromøy fra en brysom og voldelig mann. PA-2701, Fürsts album, bilde 52. Foto: KUBEN  
Bilde 1
Her på vestre Merdø utenfor Arendal, på eiendommen som senere fikk navnet Kamperhof, bodde ekteparet Lars Andersen og Inger Poulsdatter på siste halvdel av 1700-tallet. Kamperhof er det store huset med langveggen mot sjøen som ligger delvis bak gavlhuset Kamperhaug helt til venstre. Foto: Odd Austarheim.  
Bilde 4
Vest i silkeatlask med broderi fra ca. 1840. Fisker og los Lars Andersen i uthavna Merdø hadde en rikholdig garderobe. Han hadde bl.a. flere vester, også av silkekvaliteter og også parykk, som var vanlig på 1700-tallet. AAM.00415. Foto: KUBEN.  
I et historisk lys - HIFOs historikerspalte i Agderposten

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Den norske historiske forening (HIFO), Agderposten og Aust-Agder museum og arkiv. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.

Av Hilde L. Austarheim, konservator NMF/etnolog ved KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Agderposten, 31. mai 2019.

I 1802 ble et ektepar på Merdø betegnet som «fattige fisker folck» som bare eide et lite hus, litt jord og det mest nødvendige. Men var dette virkelig en riktig betegnelse når boet senere flommet over av luksusgjenstander i gull og sølv og klær i silkekvaliteter?

På den vestre eiendommen på Merdø bodde ekteparet Lars Andersen og Inger Poulsdatter i siste halvdel av 1700-tallet. Da de ikke hadde livsarvinger, satte de opp et felles testamente i 1802 som sikret den lengstlevende rett til å sitte i uskiftet bo. Testamentet ble underskrevet av begge to «med paaholden Pen».

Det var Lars Groos, sognepresten i Tromøy, som førte dette i pennen. Testamentet måtte ha kongelig godkjennelse, og i denne forbindelse er det at Groos omtaler ekteparet som «fattige fisker folck» som bare eier et lite hus «og nogle nødvendige Løsøre Effecter» og en «Plet af Jord». Han drister seg derfor til å anbefale at «Confirmationen paa det imellem dem oprettede Testamente maatte skiænkes dem uden Betaling.»

Andre kilder vitner om helt andre forhold. Skiftet etter ekteparet i 1806 hadde en nettoformue på hele 1056 riksdaler. Dette var et uvanlig stort bo på Merdø, som viser at fiskerekteparet var langt over middels velstående.

Velutstyrt fisker og los

I folketellingen fra 1801 var både Lars Andersen og Inger Poulsdatter 54 år gamle, og Lars er omtalt som jordløs husmann og fisker. Her var ingen barn eller andre medlemmer i husholdet. I skiftet omtales Lars Andersen som los.

At Lars Andersen var fisker er det ingen tvil om. I skiftet etter ham er det registrert mengder med fiskeredskaper. Han hadde mange fiskebakker med kroker i forskjellige størrelser, og de største hadde en verdi av 3 riksdaler, den samme verdien som en ku! I boet var også flere garn til de forskjellige fiskeslagene; sildegarn, flyndregarn og seiegarn, i tillegg til flere fiskesnører, en hov, en teine og også en gammel vad (not).

Lars Andersen hadde hele fem båter, en båt for enhver anledning, båter til losoppdrag og forskjellig fiske og en gammel pram. Den største losbåten er beskrevet slik: «1 Nye Lods baad 17 fod i Kiølen med Seil, Fok og Klyver 1 par aarer samt Roer 60 rd» (= riksdaler). Han hadde også en del båtutstyr, flere blokker, tauverk, båtshake, dregg og flere stykker ballast av jernmalm. I sjøboden hadde Lars Andersen et godt utvalg av snekkerredskaper, og han hadde også en slipestein og materialer, som takstein og furubord. Skiftet gir oss et inntrykk av en aktiv og hendig mann. Lars Andersen seilte selv inn til Arendal og solgte fisken sin, som vi senere skal høre om.

Hus med et rikholdig innbo

Lars Andersen var ikke fattig, og han var heller ingen jordløs husmann, som det står i folketellingen. Han hadde kjøpt eiendommen og huset med fri grunn og litt jord for 74 riksdaler allerede i 1776. I 1792 kjøpte han i tillegg mer grunn på Merdø for 10 riksdaler. Skiftet fra 1806 viser at eiendommen var blitt forbedret på alle måter i Lars Andersens tid og at han eide en eiendom som var større enn de aller fleste andre eiendommene på Merdø. Om det var arbeidet som los og fisker som hadde gitt Lars Andersen velstanden eller om han og Inger hadde arvet midler, er ukjent.

Det gamle huset var blitt påbygd og besto av storstue, dagligstue, kammers, kjøkken og bryggerhus. I andre etasje var det sal og matloft, og over et «overloft». Huset var bordkledd og det var tekt med tegl. I huset var det to jernovner. Sammen med et nytt hønsehus, sjøboden og bryggeplassen ble eiendommen taksert til 250 riksdaler, en forholdsvis stor eiendom på Merdø. Her var ikke fjøs og kyr, noe som ellers var vanlig på øya.

Huset til Lars og Inger var et velutstyrt, moteriktig hjem med møbler og representative gjenstander som var blitt vanlig i løpet av 1700-tallet. I storstuen hadde de blant annet lenestoler og to speil, og ett av dem var forgylt. Her var også en «trekkiste» av eik med fem skuffer, lås og beslag, en kommode og et skatoll. I dagligstuen hadde de blant annet et speil, en husklokke, en teduk og mye servise, bl.a. til kaffe og te. At Lars Andersen fulgte med på skipstrafikken viser en kikkert og et kompass. En støvkost både her og oppe på salen viser hva tjenestepiken holdt på med, men boet inneholdt også spinnerokk. Ingers søster, Karen Poulsdatter, fikk fem riksdaler for ½ års tjeneste i 1806.

På salen i 2. etasje var et hvitmalt sengested med lerretsforheng og mye sengetøy, blant annet underdyne med fjærfyll og putevar pyntet med sprang, en slags flettet blonde. For vinduene var det gardiner av nettelduk, et fint tøy av nesle eller bomull. I tillegg til kister og enklere møbler, hadde salen også tre spillebord. På veggene hang bilder. Til selskapelig bruk var en temaskin og to kjeler i kobber, flere punsjeboller i porselen med øser, glass for punsj, øl, vin og brennevin og mye servise i tinn og porselen. Her var også en tertepanne og en epleskivepanne i kobber, et vaffeljern og flere typer duker og servietter.

Vurderingsmennene melder pass

Lars Andersen og Inger Poulsdatters bo inneholdt en usedvanlig mengde gjenstander. Her var flere spesielle, verdifulle ting i gull og sølv. En gullring på fire lodd ble oppbevart i et eget futteral. Her var også en sukkerklype og teskjeer og spiseskjeer av sølv. En helt spesiell gjenstand i sølv, som må ha tilhørt Inger, er et hodevannsegg eller luktevannshus inneholdende parfyme, en statusgjenstand for kvinner. Lars hadde han et lommeur til fem riksdaler, et par skospenner til tre riksdaler og et par til én riksdaler og en hattespenne, alt i sølv, til å pynte seg med.

Både Inger og Lars hadde en omfattende garderobe. Inger hadde sju skjørt, to kjoler av fine ull- og bomullsstoffer og to silketrøyer, i tillegg til et rødt silkeliv med sølvforgylte hekter. Hun hadde også mange strømper og tørklær, en sort fløyelshatt og et par «røde, fruentimer skoe». Lars hadde flere ytterfrakker og «kledninger», mange kjoler (langfrakker), trøyer (jakker) og vester, også av silkekvaliteter, og flere skjorter. Av hans mange bukser nevnes også et par blå langbukser. I Lars Andersens eldre år skiftet moten fra knebukser til empirens langbukser. I boet var også to par «Mand folk Skoe», et par gamle tøfler, et par sjøstøvler og en gammel hatt.

Midt i registreringen av innbo og klær i dette innholdsrike boet, måtte vurderingsmennene Niels Jensen og Søren Pedersen, begge fra Merdø, ha avløsning. De var antakelig helt utslitte. De «blev efter forlangende fra forretningen for Lovet, og i deres Stæd Indfandt sig Stian Kiddelsen Colbiørnsvig og Jørgen Larsen Tangen.» Disse tok over med nye krefter og fullførte registreringen.

Til Fiskebrygga i Arendal med hatt og parykk

En julidag i 1792, om ettermiddagen, kom Lars Andersen og los Hans Aslachsen fra Merdø med båtene sine til Fiskebrygga («Foss’ brygge») i Arendal for å selge fisk. I en pram ved siden av var to kvinner fra Revesand som solgte makrell. En mann ved navn Bent Olsen sto på brygga og skjelte ut de to kvinnene og gikk også ned til dem i prammen. Lars Andersen ba Bent Olsen om å gå opp av prammen med det gode, men det ville han ikke. Da tok Lars Andersen øsekaret fra båten sin og øste vann over ham. Bent Olsen kom da opp på brygga og skjelte ut Lars Andersen. I båten hadde Lars en dveil, en kuleformet bunt av garn eller filler, festet til et treskaft, til å vaske dekket med. Denne tok han opp og viftet Bent Olsen om ørene.

Bent Olsen løp da bort til Madam Gregersens bordstabel og tok to bordstumper og slo Lars Andersen «saa Hat og Paryg fløy af Hovudet», og deretter løp han etter ham med en øks og sa han ville se hans hjerteblod. Deretter var Bent Olsen borte en halvtimes tid. Så kom han tilbake med to steiner i hendene og lommene fulle og ba Hans Aslachsen gå ut av veien, noe han nektet. Bent Olsen sa da at han skulle kløyve hjernen hans, i dag eller en annen dag. Da gikk både Lars Andersen og de to faste losene Hans Aslachsen Merdø og Bernt Pedersen Revesand opp av sine båter og gikk til byfogden og ba om at Bent Olsen måtte bli arrestert. De fikk en seddel fra byfogdens fullmektig, som de leverte til politiet. En vekter brakte deretter Bent Olsen til arresten.

Denne historien, som er tatt ut fra rettsdokumentene, gir oss et bilde av livet på Fiskebrygga i Arendal på slutten av 1700-tallet, hvor fiskere, loser og kvinner reiste inn for å selge fisk til folk i Arendal by, og om en spesiell voldsepisode. I vår sammenheng er det interessant å fastslå at fisker og los Lars Andersen var iført parykk da han kom til byen for å selge fisk i 1792.

Flere av losene, som var mindre velstående enn Lars Andersen, eide parykker på 1700-tallet, ifølge deres arveskifter. Parykken var en av byborgernes fremste statusmarkører, men vi ser her at parykker også inngikk i klesrepertoaret utover borgerklassen på 1700-tallet. Parykken gikk av moten fra 1780-årene og da Lars Andersens bo ble gjort opp i 1806 var ingen parykk nevnt i skiftet.

Velstand også i døden

Lars Andersen døde den 2. september 1806, og da var Inger Poulsdatter allerede død. Arvingene var ekteparets søsken og deres barn. Velstanden kom nå til uttrykk i svært påkostede begravelser. Det ble ikke spart på noe. Inger Poulsdatters begravelse kostet 49 riksdaler, og til Lars Andersens begravelse gikk det med 50 riksdaler. Dette er 4-5 ganger mer enn det en vanlig begravelse kostet.

I 1807 ble eiendommen solgt til Lars Andersens bror, Iver Andersen. Etter at sønnen Hans Peter Iversen døde i en losulykke i 1821, ble eiendommen solgt til Torsten Christensen Bolsrud. Sønnen Terje Torstensen overtok eiendommen sammen med sin kone, Anne Marie Toft. Da Terje døde i 1857, startet Anne Marie vertshus, og hun er kalt «Ølsælgerske og Dandseværtinde» i folketellingen i 1865. Dette er omtalt i boka, «Merdø – den gamle uthavna».

Vi kan avslutningsvis slå fast at sogneprestens omtale av Lars Andersen og Inger Poulsdatter som fattige fiskerfolk ikke var helt i samsvar med virkeligheten. De eide blant annet et stort hus med et rikholdig innbo, redskaper, fine klær, gjenstander av gull og sølv og porselen, stor tomt og fem båter. Kanskje visste ikke sognepresten bedre, og kanskje ønsket Lars Andersen å framstille seg selv som fattig for å slippe unødvendige utgifter? Uansett viser dette med all tydelighet at man ikke alltid skal ta enkeltstående kildeutsagn fra denne tiden for «god fisk»!

Kilder
Statsarkivet i Kristiansand: Skifte etter Lars Andersen og Inger Poulsdatter, 3. sept. 1806, Nedenes skifteprotokoll nr. 35.
J.W. Oftedal, Fra det gamle Arendal, Særtrykk av Den Vestlandske Tidende 1911.
Hilde L. Austarheim. Merdø – den gamle uthavna. KUBEN 2015.


MERDØ
Merdøgaard museum er åpent hver helg i juni (unntatt lørdag 15. juni), hver dag i perioden 22. juni – 18. august og helgen 24-25. august. Omvisninger starterhver hele time, kl. 12-16.

Boka «Merdø – den gamle uthavna», kan kjøpes på Merdøgaard museum og på KUBEN. Den handler om «Dandseværtinden» Anne Marie og de andre kvinnene på Merdø, men også om innseilingen, strandsitternes forhold til Arendal, bebyggelsen, forsvar, næringsliv, forlis og redningsdåder.

Bilde 2 3
Fiskegarn fra Ottersland øvre, 1880-1920, og fiskehov av selvgrodd trevirke fra Torjusholmen. Lars Andersen var i sin tid usedvanlig godt utstyrt med det meste, også med både båter og fiskeredskaper. Han hadde fiskebakker med kroker i forskjellige størrelser, flere garn til de forskjellige fiskeslagene, flere fiskesnører, hov, teiner og også en gammel vad (not). AAM.33288 og AAM.14544. Foto: KUBEN.  
Bilde 5
«Hodevannsegg» eller luktevannshus i sølv med portrettmedaljong i enden, laget av Michel Svendsen, Refsnes i Øyestad, 1780-1800. Mønsteret er drevet og består av blomster- og rokokkoornamenter og en liggende havmann. Luktevannshus til parfyme kom i bruk blant kvinner i Norge fra 1700, og også Inger Poulsdatter ute på Merdø eide et hodevannsegg i sølv. AAM.02331. Foto: KUBEN.  
Bilde 6
Fiskebrygga i Arendal i 1868. Hit, til «Foss’ brygge» (til venstre i bildet), kom Lars Andersen seilende i båten sin for å selge fisk en sommerdag i 1792, 76 år tidligere. Han ble da angrepet og slått i hodet da han forsøkte å forsvare to kvinner fra Tromøy fra en brysom og voldelig mann. PA-2701, Fürsts album, bilde 52. Foto: KUBEN  
Bilde 1
Her på vestre Merdø utenfor Arendal, på eiendommen som senere fikk navnet Kamperhof, bodde ekteparet Lars Andersen og Inger Poulsdatter på siste halvdel av 1700-tallet. Kamperhof er det store huset med langveggen mot sjøen som ligger delvis bak gavlhuset Kamperhaug helt til venstre. Foto: Odd Austarheim.  
I et historisk lys - HIFOs historikerspalte i Agderposten

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Den norske historiske forening (HIFO), Agderposten og Aust-Agder museum og arkiv. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.