Kontakt English Kontakt oss English Nyhetsbrev
Tekststørrelse-ikon
PC: Hold Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hold Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Forhatt bygning på Sørlandet

Av Georg Kristoffer Fjalsett er lærer og historiker, formidler ved Stiftelsen Arkivet. Agderposten, 29. januar 2016.

Den 9. april åpnes en helt ny utstilling på «Arkivet». Skrekkens hus. Torturens høyborg. Et sted som varslet grusomhet og smerte over hele Sørlandet i årene 1942 – 1945.

I dag kjenner de fleste Arkivet som et sted der skoleungdom fra begge Agder-fylkene får lære om den lokale krigshistorien, men også om å forstå grusomhetene og lære av historien. Byggets historie fra innvielse i 1935 og fram til i dag har en veldig spesiell dramaturgi.

Et arkiv for dokumenter, et åsted for overgrep
I 1935 ble statsarkivet på Bellevue, rett over Kristiansands havneområde innviet. Statsarkivar Jakob Friis, som bodde i byggets øverste etasje, så byen falle den 9. april 1940 fra dette utsiktspunktet. Han hadde sørget for å få transportert deler av arkivmaterialet i sikkerhet ut av byen i forkant av 9. april. Mellom 1940-1942 var bygget delvis i bruk som arkiv med lesesal, mens deler ble disponert av Wehrmacht. Fra januar 1942 overtok Gestapo bygget og tok det i bruk som sitt hovedkvarter. Gestapo i Agder hadde vært i aktivitet på Sørlandet allerede fra april 1940 og var offisielt underlagt Gestapo i Stavanger. Dette hemmelige politiet hadde tilholdssted i sentrum av Kristiansand fram til de flyttet til Arkivet.

Bygningen ble under krigen fryktet på grunn av de mange historiene og ryktene som kom fra de som hadde vært innom, mange av dem ble fysisk og psykisk sønderknust etter korte eller lengre opphold der. «Det kom til å stå en aura av uhygge, skrekk og redsel fra den gule bygningen ved Vesterveien på grunn av den voldsomme mishandling og tortur som foregikk mot norske motstandskjempere.» Slik beskriver Kristen Taraldsen Arkivet i sin bok «Arkivet: Torturens høyborg» fra 2003. Rett etter freden i mai 1945 ble gestapistene foreløpig satt i varetekt i cellene de selv hadde innredet i Arkivet. I rettsoppgjørets første runde ble seks av gestapistene stilt for retten og tre av dem ble dømt til døden. I likhet med mange andre gestapister i landet ble de benådet og utvist i løpet av 1950-tallet.

Hvem skulle overta Arkivet?
Etter de kaotiske maidagene i 1945 gikk Arkivet tilbake til å være statsarkiv. Slik var det helt fram til 1997, da et nytt statsarkiv stod klart på Prestheia utenfor byen. I løpet av denne tiden hadde sporene etter Gestapos bruk i stor grad blitt visket vekk fra byggets interiør. Bygget var et åsted for grusomme overgrep, men det ble behandlet som et bruksbygg, et arbeidssted. Videre hører det med til historien at Statsbygg ønsket å selge bygget på det åpne markedet når statsarkiv-funksjonen skulle avvikles. For statens del var heller ikke bygningen som åsted for grusomme handlinger noe som ble vektlagt, ei heller for fylkeskommunen eller kommunen. Det var derimot en gruppe bestående av ildsjeler som tok initiativ til ny bruk av bygget. Første steg var å forhindre at hvem som helst skulle kunne kjøpe det. Deretter fikk de overta bygget. Da dette lyktes startet en lang prosess for å gjøre bygget om til et hus for å fremme de verdier som de mente kunne forhindre at slike overgrep skulle skje igjen. Etter å ha jobbet med denne saken fra 1993 ble Stiftelsen Arkivet stiftet i 1998 og et senter for fredsbyggende arbeid og et informasjonssenter om krigen åpnet 8. mai 2001.

Et åsted blir et minnested
Det interessante med byggets historie fram til i dag er ikke bare de overgrep som fant sted der, men også at disse overgrepene ikke ble minnet i åsteds- og minnestedskontekst før over 50 år etter at de hadde foregått. Særlig ideen om å legge bygningen ut på det åpne markedet er verd å merke seg. Det var tilfeldigheter som gjorde at aksjonistene Kai Erland fra Nodeland og Oddvar Sørli fra Vennesla satte i gang med et arbeid for å overta bygget. De hadde en klar tanke om å formidle krigens grusomheter for å kunne lære av historien. Dette begynte de å jobbe med i 1990, da de to lagde en utstilling om hverdagsglimt fra krigsårene i forbindelse med en 50-årsmarkering for krigsutbruddet. Erfaringene de gjorde seg fra denne utstillingen ledet dem til å opprette Sørlandets Krigsminneforening. De hadde tanker om å skaffe lokaler til sin organisasjon og det var en ren tilfeldighet at planene om å avvikle statsarkivfunksjonen sammenfalt med denne foreningens interessefelt og idealistiske arbeid.

Men det var ikke slik at de først og fremst startet sitt virke på grunn av Arkivet, selv om de begge kjente til hva slags bygg Arkivet hadde vært under krigen. I det kollektive minnet var Arkivet anerkjent og forhatt som åsted. Dette ble fortalt fra krigens foreldregenerasjon til barn på Sørlandet i etterkrigstiden, men å besøke det eller motsette seg at det skulle gå tilbake til å være Statsarkiv fra 1945 synes å ha vært en ikke-eksisterende tanke. Jakob Friis skrev følgende til Riksantikvaren i juni 1945: «Etter hvert er bygningen blitt så forhatt av byens og distriktenes befolkning at de fleste helst så den revet til grunnen».  I dag er det noe helt annet som preger oppfatningen av bygget. Nærmere 4000 niendeklassinger kommer hvert år for å besøke Arkivet og utstillingen i kjelleren.

Fra arbeidssted til minnested og læringssted
Arkivet er ikke bare et åsted, men også et minnested. Det som gir Arkivet legitimitet som minnested er minnesmerkene. Det mest ærverdige av disse er bautasteinen utenfor hovedinngangen. På den står navnene på de 162 sørlendinger som døde i fangenskap under andre verdenskrig. Nedenfor bautaen ligger det steiner med tall på de som satt i fangenskap fra hver sørlandskommune. Videre er den gamle innendørs hovedtrappen dekorert med bronseforgylte plaketter med navnene på disse cirka 3500 sørlendingen som satt i fangenskap i fire dager eller mer mellom 1940-1945. Arkivets legitimitet som minnested ligger både i de fysiske minnesmerkene og den aktiviteten som foregår på bygget til minne om det som en gang skjedde. Åstedet er dermed et minnested i en kognitiv kontekst, minnesmerkene representerer det fysiske.

Det er også viktig å nevne at Arkivet er et minnested for fanger og fangenskap, ikke bare for Arkivet i seg selv og fangene som satt akkurat der. Dette er muligens fordi kunnskapen om fangenskap generelt kan sies å være bedre dokumentert enn hva gjelder fangenes opphold på Arkivet. Den nye utstillingen i Arkivets kjeller er et bidrag både til å fortsette å minnes historien om krigen på Sørlandet, samtidig som den skal gjenspeile ny forskning på feltet og nye trender innen utstilling og formidling.

Behovet for minnesteder øker med avstanden til fortiden. Jo lenger unna vi kommer hendelsene under andre verdenskrig, jo viktigere blir minnestedene.  Tidsvitnene forsvinner, bygg forvitrer og ingen vet nøyaktig hvordan Arkivets interiør så ut da det var i Gestapos hender. Overføringer fra stat, fylkeskommuner og kommuner viser at den funksjonen Arkivet har som minnested og læringssted er verdsatt, både i velvilje og økonomiske midler. Arkivet som minnested er et samlingspunkt ved markeringer som 8. mai og 9. april. Da fyller Arkivet rollen som offentlig bærer- og formidler av minnet. Å tjene samfunnet i den hensikt å tilby et minnested på et autentisk åsted har siden 2001 vært en av stiftelsens viktige oppgaver.

Fortiden i framtiden
Nede i Arkivets kjeller ser man avtrykk av hva som en gang var der, mer enn noe annet sted i bygget. I vegger, gulv og tak kan man skimte merker etter gamle strukturer og ombygging. Når disse ombyggingene har skjedd er vanskelig å si sikkert, bygget ble som sagt tilbakeført til arkiv i 1945. Å bruke et åsted kan være virkningsfullt, smertefullt og kontroversielt. På Arkivet har nærheten til fortidens overgrep vært en viktig del av virksomheten. Statsarkivets gamle bygg hadde aldri vært et senter for historieformidling og fredsbygging hvis det ikke hadde vært Gestapos hovedkvarter for Sør-Norge mellom 1942 og 1945. Selve åstedet skal symbolisere fortiden, mens refleksjonene og undervisningen i etterkant av en omvisning i kjelleren skal hjelpe elever og andre besøkende til å se hvordan man kan unngå at noe slikt som skjedde der kan skje igjen. Det er en stor og viktig oppgave.

Arkivet er i dag både et åsted, minnested og et læringssted. Et åsted for undervisning og refleksjon over det som foregikk der mellom 1942-1945, og et minnested over de som satt i fangenskap, og de som døde i fangenskap. Takket være aksjonsgruppens innsats fra tidlig på 1990-tallet drives det i dag både forskning og formidling der med utgangspunkt i byggets historie og med andre verdenskrigs overgrep som bakteppe. Med den nye utstillingen vil Stiftelsen Arkivets både fortsette og styrke arbeidet med å fortelle historien, øke bevisstheten og fremme kunnskap om overgrep mot menneskeverdet til nye generasjoner i håp om å skape en region som fremmer fred, frihet og menneskeverd stadig sterkere.

Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av artikkelen «Arkivet: åsted, minnested og brukssted» i Stiftelsen Arkivets årsskrift «Nytt Blikk» fra desember 2015.



Statsarkivet nesten ferdigstilt i 1934. Foto: Stiftelsen Arkivet.


Hjemmestyrkene inntar Arkivet i mai 1945. Foto: Stiftelsen Arkivet.


Minnebautaen med steinene nedenfor. Til høyre står en gassbrenner der fredsflammen tennes ved spesielle anledninger. Foto: Stiftelsen Arkivet.


Fredsflammen blir tent 8. mai 2004. Både elever og veteraner tilstede. Foto: Stiftelsen Arkivet.


I et historisk lys

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Aust-Agder museum og arkiv, Den norske historiske forening og ulike aviser på Agder. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.