Fra hvalfanger til krigsseiler

Bilde 5
M/T «Thorshammer» i konvoi i Nordatlanteren vinteren 1941/42. Foto: RA/PA-1209/Uf-118.  
Bilde 6
Et noenlunde bilde av hvalfangstflåtens reiseruter i årene før krigen. Fra boka «Hval og hvalfangst», Oslo 1943.  
Bilde 3
Edvard Trevland. Fotografi tatt mellom 1935–1945. Foto: Edvard Trevland.  
Bilde 1
Mannskapsliste fra hvalkokeriet «Sir James Clark Ross», sesongen 1939–1940. RA/S-3273/H/L0009.  
Bilde 2
Hyrekontrakt fra «Sir James Clark Ross», sesongen 1944–1945. RA/S-2138/Fp/L0176.  
Bilde 4
«Sir James Clark Ross» kommer inn Sandefjords-fjorden i juni 1945. Fotografi fra Thorøya mot Trangsholmene. Foto: Lars Holskjær/Forlagshuset i Vestfold.  
Bilde 5
M/T «Thorshammer» i konvoi i Nordatlanteren vinteren 1941/42. Foto: RA/PA-1209/Uf-118.  
«I et historisk lys» - HIFOs historikerspalte i Agderposten

De siste årene har Agderposten gitt fagfolk i og utenfor de lokale museums- og arkivinstitusjonene spalteplass til å skrive om aktuelle saker i et historisk lys. Spalten er et samarbeid mellom HIFO-Agder og Aust-Agder museum og arkiv. Artikler som har stått på trykk i avisa publiseres i neste omgang på KUBENs nettsider.

Av Simen Zernichow. Koordinator i Krigsseilerregisteret og historiker. Agderposten, 6. oktober 2018.

Hvalfangerne er en av de største gruppene av sjøfolk som nå registreres i Krigsseilerregisteret. Likevel er dette en ukjent del av krigshistorien. De aller fleste norske hvalfangerne var fra Vestfold, men noen kom også fra Sørlandet.

Norge har en lang historie knyttet til fangst av sjøpattedyr – sel, hval og hvalross. I Sørishavet ble store rikdommer hentet hjem, primært av redere i Vestfold. Fangsten stod fremdeles sterkt i Norge i tiden før 2. verdenskrig. I krigsårene ble det imidlertid fanget langt mindre hval enn normalt.

Arbeidet på hvalfangstbåt var krevende og besto av 84-timers arbeidsuke. Hvalfangerne reiste ut og skjøt hvalen, som siden ble slept inn til kokeriene. Tiden som ble investert, ble altså omgjort til fat med olje.

Livet på kokeriet var et samfunn i miniatyr, og det kunne være noen hundre mennesker der om gangen. Det fantes alt fra pølsemakere, kokere, flensere og leger om bord. De fleste hadde arbeid som lignet det man finner på en fabrikk. Hvalen gikk fra ledd til ledd og alle som arbeidet hadde sine faste oppgaver. Det var 70-timers arbeidsuke på kokeri; slitsomt arbeid og de jobbet i et tøft klima der de kunne oppleve å måtte vasse i spekk og blod.

Krigsutbruddet

Norge var i mellomkrigstiden en stormakt innen pelagisk hvalfangst. Av verdens 40 hvalkokerier hørte 13 hjemme i Norge. Da Norge ble invadert 9. april 1940, var 11 hvalkokerier og 105 fangstbåter på vei hjem fra feltet ved Antarktis (Sørishavet). De store oljemengdene som kokeriene hadde ombord, endte dermed hos de Allierte i stedet for i Nazi-Tyskland. Britiske Ministry of Food kjøpte det meste. Som med handelsflåten gikk hvalfangstflåten inn i Nortraship og havnet dermed under kontroll av den norske London-regjeringen. Det ble innført arbeidsplikt for nordmenn i utlandet. Sjøfolkene hadde dermed ikke noe valg; de måtte seile. De 6300 nordmenn som var engasjert i hvalfangsten på norske eller utenlandske kokerier eller fangstbåter, ville ikke få mulighet til å komme hjem til Norge før krigen var over. Det ble fem lange år.

Nordmenn som befant seg utenlands var hovedsakelig sjømenn og hvalfangere. Mange hvalfangere vervet seg til de norske styrkene, og ved finansiering fra Nortraships inntekter ble baser etablert i Storbritannia, Canada og USA. Mange av de norske hvalfangstbåtene ble etter hvert disponert av de allierte som minesveipere og eskortefartøy. Norske myndigheter ga tillatelse til at flere hvalfangere kunne tjenestegjøre i Royal Navy ettersom det var behov for erfarne sjøfolk. Hvalfangere gikk også inn i den norske marinen og tjenestegjorde på norske marinefartøy. Utover i krigen ble handelsskip utstyrt med kanoner, og de norske myndighetene la også til rette for militær opplæring av sjøfolk som skyttere. Sjøfolk med bakgrunn i hvalfangst var særlig aktuelle for denne tjenesten, og fikk en dobbel tilhørighet til både norsk marine og Nortraship.

Hvalkokeri i krig

De norske hvalkokeriene og hvalbåtene ble utsatt for de samme farene under krigen som handelsskipene, slik som torpedering, minesprengning, kapring og flyangrep. Den fysiske faren, og følelsen av hjelpeløshet, ble en påkjenning for mange sjøfolk. Nortraships Hvalkomite arbeidet intenst for å få kokeriene ut av den farlige atlanterhavsfarten, og på fangst. De flytende kokeriene var essensielle om det skulle drives hvalfangst etter krigen. Kokeriene var særlig utsatt med tanke på deres praktiske anvendelighet og verdifulle last. Mange av de flytende hvalkokeriene ble i krigstid benyttet for å frakte krigsmateriell eller som tankbåter.

Sørlendingenes bidrag

Det var ikke så mange sørlendinger som arbeidet i hvalfangsten, men gjennom arbeidet med Krigsseilerregisteret har vi avdekket flere og presenterer noen her. Ole Christensen Folkvord fra Vestre Moland var en av dem. Etter utbruddet av 2. verdenskrig dro han til Durban i Sør-Afrika. Han var ute i hvalfangstsesongen 1939–1940 på det flytende hvalkokeriet «Uniwaleco», som tilhørte The Union Whaling Company. Gjennom Krigsseilerregisteret kan vi lese at han mønstret av i desember 1940, men jobbet som tømmermann for selskapet frem til 1942. Deretter reiste han til Storbritannia i 1943 og fikk opplæring som skytter i Den norske marine. Han tjenestegjorde som matros og skytter på handelsskipet «Bollsta» frem til desember 1943, da han døde som følge av skader han fikk under bombeangrep på skipet i Bari havn i Italia.

En som fortsatte å seile på det flytende kokeriet «Uniwaleco», var Theodor August Larsen fra Kristiansand. Han ble værende på kokeriet til det ble torpedert 7. mars 1942. Han overlevde, men tre andre nordmenn døde i krigsforliset. Larsen fortsatte å seile i den norske handelsflåten frem til krigens slutt.

Gunnar Terjesen fra Risør var ute i hvalfangstsesongen 1939–1940 som flenser på det norske flytende hvalkokeriet «Thorshammer». Han seilte frem til juni 1941 og hadde etter det noen måneders opphold før han fortsatte å seile med «Thorshammer» frem til oktober 1942. Hans historie etter dette er ikke kjent.

Peder Gotfred Gunnersen kom fra Flosta. Han seilte ut fra Bergen i oktober 1939 på det flytende hvalkokeriet «Terje Viken» og var ute som matros sesongen 1939–1940. Han mønstret av mai 1940, og fortsatte å seile på norske handelsskip. «Terje Viken» ble imidlertid torpedert og senket 7. mars 1941. I august 1944 mønstret han på hvalfangstskuta «Thorgaut», senere tilknyttet det norske flytende hvalkokeriet «Sir James Clark Ross». Han seilte i 1944–1945 i samme ekspedisjon som en krigsseiler fra Vestfold, som fortsatt lever i dag.

En gjenlevende krigsseilers historie

Vestfoldingen som Peder Gotfred Gunnersen kanskje kom i berøring med på denne ekspedisjonen, var Edvard Trevland. Han ble født 2. oktober 1917, er i dag 101 år gammel og bor i Sandefjord. Han dro første gang på hvalfangst til Antarktis som 15-åring. Han mønstret på i Sandefjord 26. september 1939 på hvalkokeriet «Sir James Clark Ross» og var med på hvalfangstekspedisjonen 1939–1940.

«Sir James Clark Ross» gikk inn i Nortraships flåte etter at Norge var blitt invadert. Kokeriet var betydelig større enn mange andre skip. Trevland sier at skipet blant annet «gikk i over ett år langs den amerikanske østkysten og Karibien, tungt lasta med flymaskiner og beltevogner på dekk, drivstoff og gassolje i lasten. 25 000 tonn med olje inkludert bruk av vanntankene. Vi fikk ikke lov til å gå med vanlige sko. De kunne slå gnister. Med sånn last som det der, var det om å gjøre for tyskerne å få tatt oss».

Trevland var med «Sir James Clark Ross» på flere konvoier, blant annet over Atlanterhavet. Han hadde stilling som matros, og var vitne til torpederinger og andre dramatiske episoder. Men skipet ble aldri torpedert.

Freden

Dra freden kom mai 1945, returnerte etter hvert de hvalfangerne som hadde overlevd til Norge. Krigen hadde gått hardt utover hvalfangstflåten, og det var særlig kokeriene som hadde lidd store tap. Mange hjemme hadde mistet noen som sto dem nær. Nortraship ga erstatning til hvalfangstselskapene for bruk og tap av skip under 2. verdenskrig. Selskapene kontraherte nye fartøyer, og etter tre år var flåten gjenoppbygget. Den var da verdens mest moderne.

Edvard Trevland kom hjem til Sandefjord 16. juni 1945. Da hadde han vært påmønstret sammenhengende på det flytende hvalkokeriet «Sir James Clark Ross» siden september 1939. På kaia sto flere hundre og ventet da skipet kom seilende inn. Peder Gotfred Gunnersen fra Flosta, som hadde seilt i samme hvalfangstekspedisjon som Trevland, mønstret av i Cape Town 29. mai 1945. Mens Gunnersen fortsatte å seile på hvalkokeri etter krigen, vendte Edvard Trevland aldri tilbake til sjøen eller hvalfangsten.

Kilder
Drivenes, E. A. og Jølle, H. D. (red.): Norsk Polarhistorie 3: Rikdommene. Oslo 2004.
Holskjær, L.: Kamper uten tall - fra Sandefjords historie. Larvik 2017.
Sem, I. og Aniksdal, C.: "Krigsseilere. Å overleve freden". Oslo 2015.
Artikkel om hvalfangst i 1940-1945 (Arkivverket)
www.krigsseilerregisteret.no.

Bilde 6
Et noenlunde bilde av hvalfangstflåtens reiseruter i årene før krigen. Fra boka «Hval og hvalfangst», Oslo 1943.  
Bilde 3
Edvard Trevland. Fotografi tatt mellom 1935–1945. Foto: Edvard Trevland.  
Bilde 1
Mannskapsliste fra hvalkokeriet «Sir James Clark Ross», sesongen 1939–1940. RA/S-3273/H/L0009.  
Bilde 2
Hyrekontrakt fra «Sir James Clark Ross», sesongen 1944–1945. RA/S-2138/Fp/L0176.  
Bilde 4
«Sir James Clark Ross» kommer inn Sandefjords-fjorden i juni 1945. Fotografi fra Thorøya mot Trangsholmene. Foto: Lars Holskjær/Forlagshuset i Vestfold.  
«I et historisk lys» - HIFOs historikerspalte i Agderposten

De siste årene har Agderposten gitt fagfolk i og utenfor de lokale museums- og arkivinstitusjonene spalteplass til å skrive om aktuelle saker i et historisk lys. Spalten er et samarbeid mellom HIFO-Agder og Aust-Agder museum og arkiv. Artikler som har stått på trykk i avisa publiseres i neste omgang på KUBENs nettsider.