Kontakt English Kontakt oss English Nyhetsbrev
Tekststørrelse-ikon
PC: Hold Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hold Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Friis og de norrøne lovene

Av Kristoffer Vadum, Kyrre Thorsnes og Stephan Fiedler, Aust-Agder museum og arkiv. 
Agderposten, 14. februar 2014.

På Agder er han mest kjent for å knuse helgener. I akademiske kretser er han bedre kjent for sine historisk-topografiske skrifter og som oversetter av kongesagaene. I dette jubileumsåret ønsker vi imidlertid å rette søkelyset mot den juridiske siden av Peder Claussøn Friis' litterære virksomhet.

Anledningen for å bringe Peder Claussøn Friis på banen akkurat nå er at vi står overfor noe som kan anses som et dobbeltjubileum. Det er to hundre år siden grunnloven ble vedtatt. Men det er også fire hundre år siden Friis døde.

Peder Claussøn Friis fremstår som en av de sentrale skikkelsene i norsk lærdomshistorie i århundret etter reformasjonen. Fra prestegården i Valle i Sør-Audnedal publiserte han en rekke verk som kom til å få stor betydning for fremveksten av en norsk identitet i kommende generasjoner. Det gjelder spesielt oversettelsen av kongesagaene, Norske Kongers Chronica, samt de ulike pionerarbeidene om norsk natur og folkeliv på hans tid.

Friis' litterære virksomhet må sees i sammenheng med de lærdomskulturelle strømningene i Europa på 1400- og 1500-tallet, den såkalte humanismen. Men samtidig hadde Friis bakgrunn i en praktisk lærdomstradisjon, i sammenheng med at de norrøne lovene var gjeldende rett i Norge frem til 1604. Som ung mann lærte han norrønt av lagmannen Jon Simonssøn på Holum. Og da forfatterskapet for alvor skjøt fart, skjedde det gjennom en oversettelse av Magnus Lagabøtes Landslov.

Når det i forbindelse med 1814-jubileet snart foreligger en oversettelse av grunnloven til moderne norsk, gis en anledning til å se på bakgrunnen for de dansk-norske oversettelsene på 1500-tallet.

Språkforvirring
Da Norge havnet i union med Danmark i senmiddelalderen, fortsatte de gamle norrøne lovene å være gjeldende rett i landet. Helt frem til en revidert dansk oversettelse av Landsloven ble trykket i Christian IVs Norske lov av 1604, måtte lovene leses på norrønt. I motsetning til sagaene gikk det norrøne lovsystemet altså ikke i glemmeboka, men var noe rettslærde stadig var nødt til å forholde seg til. Ettersom lovene måtte leses på originalspråket, kom norske lagmenn til å videreføre kunnskap om norrøn lovterminologi lenge etter at talespråket hadde endret seg. Dette ble imidlertid et problem da språkutviklingen nådde et stadium som ligner på dagens dialekter. I tiden like før reformasjonen må lovene ha fremstått som ubegripelige for alle andre enn en liten gruppe eksperter. Ifølge Laurents Hanssøn var det rundt 1550 få i Norge som kunne lese de gamle håndskriftene og langt færre som kunne forstå dem. At lagmennene fortsatte å utferdige rettsdokumenter etter gammelt norsk mønster, ble særlig problematisk etter hvert som danske embetsmenn tok over flere poster i statsforvaltningen etter reformasjonen. Det meldte seg dermed et behov for å få lovene oversatt. 

Lovoversettelsene
Arbeidet med å få utført en dansk oversettelse av Landsloven skulle bli en langvarig prosess. Fra slutten av 1520-tallet ble det arbeidet med en oversettelse og revisjon av loven. Under ledelse av den tidligere Oslolagmannen Anders Sæbjørnsson ble Landsloven for første gang oversatt i år 1532‒36. Selv om denne lovboka ble spredt i et relativt stort antall fra midten av 1500-tallet, ble den ansett som såpass upålitelig at mange lagmenn fortsatte å forholde seg til den norrøne versjonen. På 1570- og 90-tallet ble det tatt initiativ til flere nye oversettelser. Parallelt med dette ble det også igangsatt en rekke private prosjekter. Både Gulatingsloven, Borgartingsloven, Frostatingsloven, Jons Kristenrett, Bergens bylov, Nidaros bylov og Hirdskrå ble oversatt, en del av dem flere ganger. Alt i alt var aktiviteten rundt middelalderlovene langt mer omfattende enn de spredte oversettelsene av sagatekster fra samme periode. Da Peder Claussøn Friis i årene 1595‒97 arbeidet med sin oversettelse av Landsloven på oppfordring fra stattholderen Axel Gyldenstierne, kunne han følgelig flyte på en bølge av tidligere oversettelsesaktivitet. Og selv om prosjektet av ukjente grunner ble skrinlagt i 1597, og heller ikke fikk noen innvirkning på Christian IVs Norske Lov fra 1604, regnes oversettelsen for å være en av de bedre som ble foretatt. Slik sett hadde Friis avlagt en solid svenneprøve for sitt senere arbeid med norrøne tekster.

Utvidet effekt
Det er rimelig å anta at den energiske oversetteraktiviteten ga ringvirkninger for studiet av norrøne tekster i sin alminnelighet. I motsetning til innholdet i sagaer og liknende fortellende kilder, kan en normativ tekst ikke oversettes fritt. Det er nødvendig å finne frem til presise begreper og formuleringer som kan gjengi innholdet i originalen så riktig som mulig. Nettopp det faktum at så mange av oversettelsene ble forkastet, vitner om at det var i ferd med å utvikles en kritisk forståelse av hvordan norrøne tekster skulle oversettes. I Friis' tilfelle er dette spesielt plausibelt. Det var etter at han hadde oversatt Landsloven at han ga seg i kast med kongesagaene, også dette på oppfordring fra Axel Gyldenstierne. Dette var ikke den første oversettelsen i sitt slag, men det var den oversettelsen som kom til å bli lest av nordmenn frem til Jacob Aall utga sin oversettelse av kongesagaene i 1838‒39. Som med de øvrige sagaoversettelsene fra 1500-tallet, kunne Friis dra nytte av den kompetansen han hadde ervervet seg gjennom arbeidet med lovene.

Miljø på Agder?
Til forskjell fra mange av de andre oversetterne arbeidet Friis med sine prosjekter i noe som må anses som en utkant av landet, langt fra de humanistiske kjerneområdene i Oslo og Bergen. I utgangspunktet har han kunnet suge næring fra læremesteren Jon Simonssøn, som var den første som oversatte deler av Snorres kongesagaer og hadde inngående kjennskap til de norrøne lovene. Men i lys av den betydning de gamle norske lovene hadde for studiet av norrøne tekster er det nærliggende å spørre om det var andre som dyrket lignende interesser på Agder. Vi har undersøkt dette ved å kartlegge hvilke norrøne lovhåndskrifter som sirkulerte i landsdelen på 1500- og 1600-tallet. En gjennomgang av ulike håndskriftkataloger viser at det tidvis har befunnet seg 16 lovhåndskrifter på Agder, men de fleste av disse er oversettelser fra 1500-tallet. Kun i noen få tilfeller er det snakk om norrøne tekster, og i disse tilfellene aner man at Friis spøker i bakgrunnen.

Samuel Jørgensen
Et håndskrift ved Den Arnamagnæanske samling i København (AM 95 b 4°) inneholder en notis om at det har tilhørt Samuel Jørgensen, kapellan i Mandal 1608‒13 og sogneprest samme sted 1613‒50. Samuel Jørgensen var sønn av Stavangerbiskop Jørgen Erikssøn, Friis' nærmeste overordnede, og de har rimeligvis kjent hverandre. En av lovoversettelsene som stammer fra Friis' egen skrivestue (AM 102 4°), bærer innskriften «Samuel Stavangrius Norvegus» og det er fristende å tenke seg at dette er samme person. I disse tilfellene er håndskriftene også innom andre personer som kan knyttes til Agder, deriblant den noe beryktede Søren Knudsen Nestvedt, senere kapellan i Holt, som var perifert inngiftet i familien til Samuel Jørgensen. Han må rimeligvis ha fått boka før ekteskapet ble inngått, ettersom rettsprotokollene fra domkapitlet viser at han kort tid etter kalte ektefellen en «dieffuel» og truet med å kutte strupen hennes «fra dett ene øre til dett andett.»

Mjåvatn-håndskriftet
Mest interessant i vår sammenheng er imidlertid en lovbok fra middelalderen som midt på 1600-tallet befant seg på gården Mjåvatn i Froland og som nå oppbevares ved Gamle kongelige samling i København (GKS 3261 4°). En innskrift på blad 47 vitner om at håndskriftet har vært ettertraktet: «Anno 1665 dend 25 Maij med stor Nød bekom dene Bog paa Miøe waten i Froland Sogn Mathias Huidtt egen h.» Mathias Hvid er kjent som sorenskriver på Agdesiden 1662‒65, og må ha skaffet seg håndskriftet noen måneder før han fratrådte embetet. Det er vanskelig å forstå dette som uttrykk for noe annet enn en rent antikvarisk interesse, ettersom Christian IVs Norske lov for lengst hadde gjort de norrøne lovtekstene foreldet. Ut fra opplysningen om at Hvid fikk tak i boka «med stor Nød» kan man gå ut fra at bonden som eide håndskriftet nødig ville gi det fra seg, og at sorenskriveren svært gjerne ville ha det.

Ødeleggelsen
Samlet gir håndskriftene svært få indikasjoner på at det fantes noe utvidet lærd miljø rundt Friis på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet. Tvert imot gis det klare hentydninger til at folk i regionen hadde helt andre holdninger til den norrøne kulturarven. Bare noen få tiår etter at Friis døde, ble et av hans middelalderhåndskrifter skåret opp og brukt som innbindingsmateriale for en langt yngre bok på en gård i nærområdet. Dette er representativt for en økende tendens. Utover på 1600-tallet ble et betydelig antall håndskrifter fra middelalderen ødelagt over hele Norge, og man må regne med at dette også har rammet en del håndskrifter som hørte hjemme på Agder. Rester kan i enkelte tilfeller gjenfinnes som innbindingsmateriale i offentlige regnskapsprotokoller, men i mange sammenhenger har håndskriftene blitt brukt til formål som førte til at de gikk tapt for alltid. Engelske kilder vitner om at pergament ble anvendt til opptenning, som pussefiller, ja til og med dopapir. Fra svenske kilder vet vi at håndskrifter ble brukt som lademateriale og rekyldempere for kanoner og mortere.

Redningen for håndskriftene fra middelalderen, og dermed også for studiet av norrøne tekster i ettertiden, var at bøkene ble sendt til lærdomssentra utenfor landet, der folk visste å sette pris på dem. Dette gjaldt også de håndskriftene Friis selv eide eller produserte. Først i langt senere tid har Agder fått arkivinstitusjoner som vet å ta vare på den skriftlige kulturarven fra både fjern og nær fortid.

Kilder
E. Gunnes, Peder Claussøn og hans samtid, i H. Try (red.), Peder Claussøn Friis: samtid og miljø på Agder, Kristiansand 1986.
G. Storm (red.), Norges gamle Love indtil 1387, bd. IV, Christiania 1885.
V. Skard, Norsk Språkhistorie, Oslo 1967‒1972.



Portrett av Peder Claussøn Friis, utført av Peter Reimers (1570-1626). Valle kirke, Vigeland.


Det norrøne talemålet levde videre i lovspråket. Rettsdokument utstedt av agderlagmannen Jon Simonssøn 22. desember 1564. PA-2566, Aust-Agder-Brev, AA 223. Trykket i DN XXI 1120.


Som ung mann lærte Friis norrønt av lagmannen Jon Simonssøn på Holum. Kanskje så lagmannssetet omtrent ut som dette. Illustrasjon av storgård ved Mandalselva på 1600-tallet. Riksarkivet, gjengitt fra Agders historie 1641-1723.


Mjåvatn-håndskriftet, GKS 3261 4°, bl. 47r. Øverst i høyre hjørne står Mathias Hvids notis: «Anno 1665 dend 25 Maij med stor Nød bekom dene Bog paa Miøe waten i Froland Sogn Mathias Huidtt egen h.»


I et historisk lys

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Aust-Agder museum og arkiv, Den norske historiske forening og ulike aviser på Agder. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.