Polarhelten fra Barbu

190509A
OVERVINTRING: Mannskapet på «Enhjørningen» og «Lamprenen» gjør seg klar til overvintring i Hudson Bay. Løvtrærne og bygningene stemmer dårlig med de faktiske forholdene. Faksimile fra Navigatio septentrionalis.  
190509B
KART OPP NED: Jens Munks kart over reisen. Kartet er snudd opp ned, slik at nord peker nedover. Hudson Bay og vinterhavnen befinner seg lengst til høyre (d.v.s. øst) i bildet. Faksimile fra Navigatio septentrionalis.  
190509C
TO EPISODER: Tresnittet gjengir to ulike episoder fra ekspedisjonen. Øverst ser vi ekspedisjonens møte med inuittene i Nord-Canada, som kunstneren har valgt å avbilde uten klær. Faksimile fra Navigatio septentrionalis.  
190509D
TESTAMENTE: Jens Munks egenhendige testamente, slik det er bevart i dagboka fra ekspedisjonen. FRA FAKSIMILEUTGAVEN AV NAVIGATIO SEPTENTRIONALIS.  
190509E
BARNDOMSHJEM: Slik kan Jens Munks barndomshjem ha sett ut. Bygningene merket med «Barbo Bondegaard» lå omtrent der Barbugårdsjordet ligger i dag. Utsnitt fra kart over arendalsområdet fra 1647. Foto: Statens kartverk.  
190509A
OVERVINTRING: Mannskapet på «Enhjørningen» og «Lamprenen» gjør seg klar til overvintring i Hudson Bay. Løvtrærne og bygningene stemmer dårlig med de faktiske forholdene. Faksimile fra Navigatio septentrionalis.  

Av Kristoffer Vadum, forskningsleder ved Aust-Agder museum og arkiv. Agderposten, 9. mai 2019.

For nøyaktig 400 år siden satte to danske orlogsskip kurs mot en ventende katastrofe. På oppdrag fra Christian IV skulle de finne en nordvestlig sjørute til Stillehavet. Det er en historie om ufattelige menneskelige lidelser, men også om evne til overlevelse mot alle odds. Og alt startet egentlig i Barbu.

Den 9. mai 1619 forlot fregatten «Enhjørningen» og jakten «Lamprenen» København på en seilas som skulle ta dem inn i Hudson-stredet på jakt etter Nordvestpassasjen. Det var verken den første eller siste ekspedisjonen som beveget seg inn i dette farlige farvannet, men den hører til de kapitlene i polarhistorien som taler til oss på et dypt menneskelig plan. Da ett av fartøyene klarte å returnere til Norge året etter, var kun tre av besetningen i live. Én av dem var ekspedisjonens leder, den dansk-norske sjøkapteinen Jens Munk, født og oppvokst i Barbu som yngste sønn av den beryktede lensherren i Nedenes, Erik Munk.

På det tidspunktet ekspedisjonen startet hadde Jens Munk allerede lang fartstid fra ekspedisjoner og sjømilitære oppdrag i nordlige farvann. Også etter reisen til Nordvestpassasjen skulle han få viktige tillitsverv. Når ekspedisjonen i 1619 står så sentralt i erindringen om Jens Munk, har det imidlertid sammenheng med den unike dokumentasjonen som har overlevd opp til vår tid. Kapteinens egen dagbok, som i dag oppbevares ved Det kongelige bibliotek i København, gir et unikt vitnesbyrd om hva slags påkjenninger mannskapet opplevde i isødet. Med tittelen Navigatio septentrionalis (Den nordlige sjøreise) sørget Jens Munk selv for at dagboka ble utgitt i København i 1624.

Fastlåst i isen
Den trykte beretningen i Navigatio septentrionalis, som blant annet finnes i faksimileutgave på KUBEN, gir et levende bilde av hvordan ekspedisjonen gradvis forvillet seg inn i isødet. Planen var at de to skutene skulle oppsøke Hudsonstredet på 62 1/2° nordlig bredde, for deretter å bevege seg gjennom det enorme innhavet Hudson Bay på jakt etter det myteomspunne Anian-stredet. 

Fra et moderne perspektiv er det vanskelig å forestille seg de utfordringene som ventet i det labyrintlignende, islagte arkipelet mellom Vest-Grønland og det kanadiske fastland. Med et hundretalls små og store øyer, gjennomskåret av sund og streder over et område på størrelse med det europeiske kontinentet, forble disse farvannene et ugjennomtrengelig mareritt for sjøfarere helt til Amundsen klarte å seile gjennom Nordvestpassasjen i 1906.

Jens Munk var dessuten på vei inn i en blindgate. Ved innseilingen til Hudson Bay åpner farvannet seg til noe som minner om et større havområde, og en rekke tidligere ekspedisjoner hadde tenkt seg at dette var begynnelsen på en passasje over mot Stillehavet. I virkeligheten dreier det seg om et enormt innhav som ikke fører noe sted. Med dårlige navigasjonsinstrumenter, forsinket av is- og strømforhold, beveget ekspedisjonen seg inn i dette farvannet for sent på året til at de kunne vende tilbake. Isen lukket seg bak dem. De ble dermed nødt til å overvintre.

Døden i vårsola
Fra og med januar 1620 til begynnelsen av juni er kapteinens dagbok forvandlet til en dødens protokoll. Det bevarte manuskriptet er fortsatt blodig etter kapteinens sprukne hender, og anførslene er nesten daglig preget av nye dødsfall.

Underskuddet på C-vitaminer førte til at skjørbuken spredte seg som en farsott blant mannskapet og skulle totalt ta livet av 63 mann. Etter hvert som våren nærmet seg, ble situasjonen verre. Den kraftløse besetningen maktet ikke lenger å begrave kameratene. De døde ble enten lempet over bord eller liggende der de var. Stanken var uutholdelig. Dagboken har en skremmende detaljert beskrivelse av sykdomssituasjonen slik den artet seg 28. mai 1620.

«Udi disse Dage var intet synderligt at skrive om, andet end at vi syv elendige Personer, som endda laa levendes, saa hverandre bedrøveligen an og forventet hver Dag, at Sneen skulde gaa bort. Hvad belanger Sygdommens symptomata og Lejlighed, som vi vare behaftet udi, var det en sælsom og underlig sygdom; thi alle Lemmerne og Ledemodene krympede sig saa jammerlig til sammen, med store Sting udi Lænderne, som man havde stukket tusinde Knive igjennem dennem, og Kroppen var saa blaa og brun, som den der støder sig et blaat Øje og det ganske Legeme aldeles kraftløs. Munden var meget ilde faren og elendig, thi alle Tænderne vare løse, saa vi ingen victualia kunde fortære.»

Vel en uke senere, 4. juni 1620, skrev Jens Munk det han antok kom til å bli hans siste anførsel i dagboken. Deretter nedtegnet han sitt testamente og bød verden god natt.

Mirakuløs hjemreise
Men Jens Munk døde ikke denne junidagen i 1620. Og paradoksalt nok var det kanskje den forferdelige lukten fra de døde om bord på «Enhjørningen» som reddet ham. På en eller annen måte klarte han i hvert fall å ta seg opp på dekk i den mening at dette skulle bli hans siste hvilested. Dagen etter ble han oppdaget av to mann som for lengst skulle være døde. De var blitt igjen på land tre uker tidligere, da en del av besetningen var inne for å sjekke forholdene. Sammen klarte de med mye strev å få kapteinen i land.

Fortellingen om hvordan de tre halvdøde mennene gradvis kom til hektene igjen, er konsist dokumentert i kapteinens dagbok. Den første tiden, forteller han, søkte de ly under en busk og tente ild om dagen. Totalt underernærte brukte de det meste av tiden til å krype rundt på bakken for å grave opp spirer som de kunne suge næring av.

Gradvis tinte landskapet. Med et garn begynte de å fange fisk som de i begynnelsen ikke klarte å spise som annet enn suppe.

Etter at isen trakk seg tilbake klarte de å få den minste skuta, «Lamprenen», løs fra elveleiet. Bare forberedelsene til hjemreisen må ha vært en enorm påkjenning. Under til dels svært vanskelige forhold seilte de deretter fartøyet, som opprinnelig hadde en besetning på 16 mann, tilbake over Atlanterhavet. Den 21. september nådde de kysten av Norge.

Mangelfull anerkjennelse
Det er ingen tvil om at Jens Munk bør regnes som en av våre store polarhelter. Likevel er det ikke en eneste plass, vei eller gatestubb oppkalt etter ham i Norge. Med tanke på de utallige gatenavnene som minnes andre polarhelter, kan en undre seg over at det ikke engang finnes noe slikt i Barbu, der Jens Munk tross alt ble født og tilbragte de første årene av livet sitt.

Enda merkeligere blir dette når en tenker på at faren hans, til tross for sitt notorisk dårlige rykte, nyter en slik heder. Enhver som tar seg bryet med å undersøke dette, vil oppdage at det finnes en Erik Munks vei på Nedenes. En lignende vei finnes også i Skien. At Jens Munk burde ha et minnesmerke i arendalsområdet, synes innlysende. Oppveksten i Barbu, og de minnene som knyttet seg til stedet, var antagelig av stor betydning for det han foretok seg senere i livet.

Det tapte paradis
De første 7 årene av sitt liv tilbrakte Jens Munk i Barbu, der faren etablerte en ny residens for å kunne overvåke det gryende næringslivet i arendalsområdet. Om disse årene vet vi nesten ingen ting. Men det er grunn til å tro at det var gode år, og at de fikk en brutal slutt ved farens plutselige fall i 1585.

Erik Munk er antagelig en av de mest myteomspunne skikkelsene i Agders historie. Både som lensherre i Nedenes og som krigsherre for den dansk-norske kongemakten, handlet hans livsprosjekt om å gjenvinne familiens tapte adelstittel. De hardhendte metodene han tok i bruk for å nå dette målet sikret ham lenge kongens gunst, og en kort stund også et nytt adelsbrev. Etter hvert som klagene fra lokalbefolkningen strømmet inn, ble han imidlertid en belastning for kongemakten. I 1585 utstedte Frederik II ordre om å la lensherren arrestere. Etter dette så Jens aldri faren igjen.

Begivenhetene i 1585, da faren ble kastet i fengsel, og i 1586, da mor og barn ble forvist fra Barbu, har utvilsomt vært med på å prege de valgene Jens Munk tok senere i livet. I likhet med faren har han hatt ambisjoner om å gjenreise familiens tapte status. Der kunne han dra nytte av Christian IVs drøm om å kontrollere de nordlige stredene til Asia. Sammen kunne de bygge en ny fremtid.

Frillesønnen fra Barbu
I Jens Munks bevissthet har tiden i Barbu kanskje først og fremst vært knyttet til familiens store nederlag. Men det kan også ha vært en av de bedre periodene i livet hans.

Som Kjell-Olav Masdalen påpeker i sin bok om Erik Munk, er farens personlighet vanskelig å få tak på. På den ene side gir kildene inntrykk av en krigersk og handlekraftig person som lett kan forenes med myten om bondeplageren. Men på den annen side modifiseres dette ved Eriks langvarige trofasthet mot Jens Munks mor, bartskjærerdatteren Anna Bartolomeusdatter fra Helsingør – en kvinne Erik riktignok aldri giftet seg med, men som han heller aldri støtte fra seg. Slik Masdalen ser det, er farens forhold til Anna et viktig korreks til det ensidig demoniserte bildet av bondeplageren.

I en tid hvor ekteskapet først og fremst var en forretningsmessig forbindelse mellom to familier, var frilleholdet en arena for kjærlighet. At forbindelsen til Anna kan ha virket ugunstig inn på Eriks ambisjoner om adelsbrev, underbygger dette. Indirekte skimter vi kanskje en tid preget av trygghet og glede.

En pioner for sin tid
Jens Munk er en pioner i dansk-norsk polarhistorie. Og selv om han er mest kjent for sin tragiske reise inn i isødet, får dette sin helt spesielle tiltrekningskraft i lys av det store dramaet som generelt preger det livet han levde. Reisen til Hudson Bay var bare ett av mange eventyr.

Allerede som 12-åring dro Jens Munk han til sjøs, og kom under svært dramatiske omstendigheter til Brasil, der han tilbragte seks år som tjenestegutt for en portugisisk kjøpmann. Etter å ha vendt tilbake til Danmark, slo han inn på en karriere som reisende handelsmann og ble snart involvert i en rekke farefulle ekspedisjoner i Barentshavet. Fra 1611 gikk han i tjeneste for Christian IV og gjorde seg bemerket som en av de dyktigste sjøoffiserene i den dansk-norske orlogsflåten. Han deltok i Kalmarkrigen, rekrutterte baskiske hvalfangere i Spania og fanget i 1615 datidens mest beryktede sjørøver, Jan Mendoza, ved nordkysten av Russland.

Historien om Jens Munks liv beveger seg fra de sørlige til de nordlige breddegrader. De store veiskillene i verdenshistorien ligger ofte skjult rett bak horisonten. Det er et liv så dramatisk at det både virker besnærende og avskrekkende. Men det er også et liv som nærmest krever sin historiske anerkjennelse.

Kilder
Jens Munk: Navigatio septentrionalis. København 1624. Faksimile, Oslo 1960.
Thorkild Hansen: Jens Munk. København 1965.
Kjell-Olav Masdalen: Erik Munk. Kristiansand 2016.

Pdf av oppslaget i Agderposten:

190509B
KART OPP NED: Jens Munks kart over reisen. Kartet er snudd opp ned, slik at nord peker nedover. Hudson Bay og vinterhavnen befinner seg lengst til høyre (d.v.s. øst) i bildet. Faksimile fra Navigatio septentrionalis.  
190509C
TO EPISODER: Tresnittet gjengir to ulike episoder fra ekspedisjonen. Øverst ser vi ekspedisjonens møte med inuittene i Nord-Canada, som kunstneren har valgt å avbilde uten klær. Faksimile fra Navigatio septentrionalis.  
190509D
TESTAMENTE: Jens Munks egenhendige testamente, slik det er bevart i dagboka fra ekspedisjonen. FRA FAKSIMILEUTGAVEN AV NAVIGATIO SEPTENTRIONALIS.  
190509E
BARNDOMSHJEM: Slik kan Jens Munks barndomshjem ha sett ut. Bygningene merket med «Barbo Bondegaard» lå omtrent der Barbugårdsjordet ligger i dag. Utsnitt fra kart over arendalsområdet fra 1647. Foto: Statens kartverk.