Trolldomsprosessenes minnekultur i Agder

– en ny fase?

Av Camilla Mørk Røstvik, professor, og Terje Sødal, førstelektor, Institutt for religion, filosofi og historie, Universitetet i Agder. Agderposten 11. september 2026.

Hvordan minnes vi «hekser» etter trolldomsprosessene? I Grimstad finner vi veiskilt, i Salem museer og butikker, i Vardø storslått kunst og arkitektur. Hva sier dette om minnekulturen rundt «hekser» i dag, og hvordan denne har endret seg over tid – også her på Sørlandet?

I et veikryss i boligfeltet Myråsen i Grimstad står et skilt med teksten «Karenveien». Mange norske gater og veier har navnet sitt etter personer, men i de aller fleste tilfeller dreier det seg om folk som oppnådde status og berømmelse i sin levetid. Noen steder har man tatt med både for- og etternavn, andre ganger bare etternavnet, som for eksempel Ibsensvei. Mer uvanlig er det å finne veiskilt med kun et fornavn. Hvem var så denne Karen på veiskiltet i Grimstad?

Karen i Åsen og Nedenesprosessene i 1617
Karen var den ene av tre påståtte «trollkvinner» som ble brent på bål i Nedenes len i februar 1617, trolig i nærheten av kongsgården på Nedenes. Det er svært lite vi vet om henne. Ingen rettsprotokoller eller domsbrev er bevart; på den tida var det ikke engang påbudt å føre noen protokoll i underrettene. Men lensherren, som forvaltet sitt område på vegne av kongen, måtte føre regnskap over lenets inntekter og utgifter. Denne oppgaven ble vanligvis delegert til hans underordnede, fogden. Blant regnskapsposter som tønner til laks og makrell, proviant til kongelige marineskip og mange andre trivielle utgifter, fins oppført, om vi oversetter til moderne språk: «… betalt for en annen trollkvinnes kost, ved navn Karen i Åsen i Landvik sogn, som her på gården [dvs. Nedenes kongsgård] også ble innsatt [i fengselet], den 17. januar 1617 for trolldom, og hadde hun ingenting annet enn hva godtfolk ville gi henne til livsopphold. Hun ble brent den 17. februar, etter fire uker og tre dager i varetekt. Kostpenger pr. uke var 3 ort, som i alt beløp seg til 3 daler, 1 ort, 5 ½ skilling».

Tilsvarende regnskapsposter fins for de to andre kvinnene som ble brent; «Lang-Anne» og Dorte Frisøya, samt for Johanne Bjørnemyr, som unngikk bålet, men i stedet ble dømt til landsforvisning siden hun bare hadde ett vitne mot seg. I den siste utgiftsposten går det fram at skarpretteren – bøddelen – fikk 15 daler for å brenne de tre «trollkvinnene».

Karen i Åsen er ikke det eneste offeret i trolldomsprosessene som har fått en gate eller vei oppkalt etter seg i vår landsdel. I Farsund ligger Barbros gate, oppkalt etter Barbro Osmundsdatter, som ble dømt for trolldom i 1667 og deretter brent på bål. Alle husene i Karenveien har gårds- og bruksnummer under gården Åsen, der Karen bodde for drøyt fire hundre år siden. En tilsvarende stedstilknytning finner vi også i Farsund, ettersom Barbros gate går fra Farsund sentrum over ei bro utover mot Engøy, der henrettelsen ifølge tradisjonen skal ha funnet sted. De to veiskiltene representerer en form for minnekultur, men ellers er det svært få fysiske minner om trolldomsprosessene i vår landsdel. Agder er nr. 5 på lista over landets fylker når det gjelder henrettede for trolldom, etter Finnmark, Vestland, Rogaland og Innlandet. En femteplass vi for øvrig deler med Vestfold og Telemark. Kunstneriske monumenter fins en del andre steder i landet, men ikke hos oss.     

Trolldomsprosessenes omfang og trollfolkenes kjønn
Karen i Åsen og de to andre kvinnene som ble brent på Nedenes, er tre av i alt 20 kildebelagte egder som ble henrettet etter å ha blitt dømt til døden for trolldom. De første heksebålene vi kjenner til, ble tent i Farsund i 1612. De siste henrettelsene skjedde 9. september 1670 i Kuholmen/Galgeberg-området like utenfor Kristiansand, muligens på det lille fjellet som i flere hundre år har vært kalt Trollkjerringheia. To kvinner ble brent på bål den dagen.

Flesteparten av de som ble stilt for retten med trolldomsanklage, unngikk likevel å havne i flammene. Av de 73 tiltalte vi kjenner til, ble sju dømt til forvisning fra lenet eller landet, en ble dømt fredløs, tre fikk bot, to fikk husarrest og en døde under varetekt. Mens altså 20 personer ble henrettet. Disse tallene viser at om lag halvparten av de tiltalte fikk en eller annen form for straff, mens drøyt fjerdeparten fikk dødsdom. Kvinner utgjorde 75 prosent av de tiltalte, men 90–95 prosent av de henrettede. Blant de som måtte bøte med livet finner vi 18 kvinner, en mann og en person der kjønnet ikke framgår av kilden.

Hva ble de dømt for?
Hva slags gjerninger ble «trollfolkene» dømt for å ha utført? De eldste kildene, deriblant den som forteller om Karen, er helt uegnet til å besvare et slikt spørsmål. Før midten av 1600-tallet må vi ta til takke med å lese at de ble «dømt for trolldom». Fra 1650 og framover endrer kildematerialet karakter. Da arkiverte man i flere tilfeller domsbrev som vedlegg til regnskapet. Slike dokumenter er gjerne meget utfyllende og skrevet over flere sider. De inneholder blant annet fogdenes tiltaler, de tiltaltes egne forklaringer, vitneutsagn, dommernes begrunnelser og til sist domsslutningene. Værmagi og båtforlis er en fellesnevner i de to store trolldomsprosessene som raste i Kristiansand og omegn i 1650 og 1670. Disse førte til om lag halvparten av alle kjente trolldomshenrettelser i landsdelen vår. Man fortalte om magiske ritualer for «å gjøre vind», blant annet å løse opp knuter for «å gjøre storm». Hensikten var å sørge for at båter og skuter med personer man ville til livs, skulle forlise. Diabolisme, eller djevelpakt, er også et karakteristisk trekk ved begge Kristiansandsprosessene. I den første får vi til og med en beskrivelse av et «gjestebud» med djevelen selv til stede, altså en heksesabbat. Ifølge forklaringer fra flere tiltalte, skal de ha fløyet gjennom lufta på koster, gloraker og ulike husdyr, til Grasvannet, der man påstod at begivenheten fant sted. I vår tid er vannet omdøpt til Grashavet; et mer passende farvann å seile i for kaptein Sabeltanns skuter. Noen egder ble dømt for skadeforvoldende magi uten at djevelen er nevnt som medvirkende eller tilstedeværende. Forskning har vist at dette var den vanligste grunnen til domfellelse i landet vårt.

Hvorfor og hvordan minnes?
I århundrene siden trolldomsprosessene har minnekulturen endret seg flere ganger. De tidligste eksemplene kan ses i arkivdokumentasjon over rettsaker, og senere i statlig annerkjennelse og unnskyldninger over handlingene. Etter hvert kom forskere og journalister til disse kildene, og dokumenterte hva som hadde skjedd. I de siste hundre år kom også nye dimensjoner inn i minnene, da spesielt den okkulte dimensjonen sett gjennom spiritualisme og senere Wicca, der «hekser» plutselig ble anerkjent som faktisk magiske personer, noe som på mange vis kompliserer visjonen av hva en «heks» egentlig er. Og i de siste hundre årene har man også sett en enorm kommersiell aktivitet rundt «hekser» og trolldomsprosessene.

Det finnes mange eksempler på steder der trolldomsprosessene minnes tydelig. Massachusetts i USA er kanskje det mest kjente. På slutten av 1600-tallet ble over 200 personer anklaget for trolldom i området, og 19 hengt. I årene siden har spesielt byen Salem blitt et rikt minnested for denne historien, med flere monumenter, museer, guidede turer, temakvelder, og ikke minst utallige butikker. Til og med politiet har en heks som sitt symbol. Av disse grunnene har beboere i Salem, forskere og besøkende både rost og kritisert denne «Disneyfikasjonen» av området.

I Norge har vi også flere minnesteder. Heksesteinen i Bergen fungerer som offentlig minnested for alle ofre, skulpturen av Lisbet Nypan i Leinstrand setter søkelys på hennes historie, og Anda-monumentet fokuserer på lokale prosesser. I de siste årene er det Steilneset Minnested i Vardø som har fått mest internasjonal oppmerksomhet. Ferdigstilt i 2011 og åpnet av Dronning Sonja (med offentlig unnskyldning til ofrene), er monumentet både et kunstverk av Louise Bourgeois og en minnehall designet av arkitekten Peter Zumthor. Tekster i minnehallen er skrevet av historiker Liv Helene Willumsen, og guidede turer informerer besøkende om både trolldomsprosessene i Nord-Norge og hvordan disse henger sammen med pågående hekseprosesser og annen vold i verden i dag. 

Med andre ord arter minnekulturen seg forskjellig verden rundt, men preg av informasjonsdeling, kommersialisme, turisme, og kunst er ofte viktige tendenser.

Neste fase
Av alle disse grunnene er det spennende å se på steder som går imot disse tendensene. Som Agder. Her finnes foreløpig ingen kunstneriske monumenter, men som eksempelet Karenveien viser, minnes også vi drapene. Der finnes andre eksempler, som heksefiguren i Kaptein Sabeltann-universet (som ikke har noen tilknytning til historiske kilder), filmen og barneboken om Barbro Osmundsdatter, stedsnavnet Trollkjerringheia (eller «Trolla») i Kristiansand, og flere pågående kunstprosjekter.

I det siste har man også sett tendenser til at Sørlandet går i den mer kommersielle «dark tourism»-retningen når det gjelder sine kriminalhistorier. Sommeren 2026 samlet landsdelens turistindustri seg for å diskutere det nye konseptet «skumle høstdager», som skal inkludere ekte «heksefortellinger» fra området med et blikk på å øke antall besøkende og betalende til regionen. Med dette i mente er det som kanskje utpeker seg spesielt om Agders trolldomsprosess-minnekultur at den har preg av navnesteder, kunst og kapitalisme som andre steder, men på sett og vis har hoppet over å etablere et fast offisielt monument eller minnested over dem som faktisk ble drept her.

Betyr det noe om et fast monument kommer på plass? Det er vanskelig å svare på. Både Salem og Vardø har vært gjennom lignende faser, da beboere og besøkende begynte å interessere seg mer for trolldomsprosessene. Over tid utviklet også disse stedene særegne kulturuttrykk tilknyttet «sine hekser». I Salem ser vi et overdådig akademisk, kapitalistisk og Halloween-orientert uttrykk, mens Vardø har satset på internasjonal kultur, arkitektur og et aktivt forsøk på å knytte historien til samtidsproblemer. Hvordan ser neste fase av minnekulturen rundt denne tematikken ut på Sørlandet? Mens vi venter på svaret kan folk i regionen blant annet besøke Karenveien, Trollkjerringheia og «skumle høstdager».

Kilder    
Lensregnskaper for Nedenes len 1616/1617, utgiftsposter, Nasjonalarkivet, Oslo.
Røstvik, Camilla Mørk, Randi Eidsaa, Ida Fugli, Sigrid Schiøtz Olsen, Terje Sødal, Elmedin Žunić (2026), «Remembering Witches: Missing Memorials and the Reimagining of the Historic Sorcery Trials in Agder». Routledge Open Research 4(13): https://doi.org/10.12688/routledgeopenres.21484.2.
Sødal, Terje (2008), Til Skræk og Exempel. Trolldom, dødsstraff og kriminalitet på Agder ca. 1550–1700, Kristiansand.
Sødal, Terje (2010), Trolldomsprosessene på Agder, i Heimen (tidsskrift for lokal og regional historie) bind 47, nr. 1/2010.