Fra ministerstol til malerbukser

Hjelmtveits innsats for de norske flyktningbarna

Av Ragnhild Bie, knoservator ved Vest-Agder-museet. Agderposten 27. september 2025.

Han var kirke- og undervisningsminister i eksilregjeringen, men sommeren 1942 sto Nils Hjelmtveit fra Eydehavn på den skotske landsbygda med malerkost og rake. Målet var å gi 70 norske flyktningbarn en god skole, et trygt hjem og en liten bit av Norge.

Drumtochty Castle, et gammelt, skotsk slott sør for Aberdeen, er kanskje ikke et sted man forventet at en norsk kirke- og undervisningsminister brukte sommerferien sin til å jobbe dugnad. Men Nils Hjelmtveit var kanskje ikke som alle andre kirke- og undervisningsministere. En prinsippfast mann, praktisk anlagt, med blikk for de svake og med sterk gjennomføringsevne, hadde han som tidligere ordfører styrt Stokken kommune med en tydelig og rettferdig hånd. I den tidligere økonomisk skakkjørte kommunen innførte han skattesystemer aldri før sett i Norge, og fikk snudd situasjonen til å bli et skoleeksempel på hva god økonomisk styring har å si for et lokalsamfunn.

 Det var skolemann Hjelmtveit var. Født på Vestlandet, deretter lærerskole på Stord, så skulle tilfeldighetene ha det til at han endte opp i Eydehavn som lærer. Det var der han fikk napp i jobbsøknader etter endt skolegang. Etter få år var han skolebestyrer, deretter ordfører, før renommeet førte ham til Stortinget, først som stortingsrepresentant, så som kirke- og undervisningsminister for Arbeiderpartiet fra 1935. I 1940 flyktet han landet, sammen med kongen og deler av den øvrige regjeringen, og var med på å opprette et offisielt Norge i eksil. I år har valgkampen vært preget av formueskatt og maktposisjoner. Da kan det være verdt å minnes en statsråd som satte malerkosten i sving for å sikre barn en skole.

Nordmenn i eksil
Det var ikke bare det offisielle Norge som var i eksil. Det ble snart klart at noe måtte gjøres med de om lag 100 norske flyktningbarna i skolepliktig alder som i 1942 også hadde kommet til Storbritannia. Barn og deres skolegang har ikke alltid hovedprioritet i krigstider, men Hjelmtveit mente fast at det var jo for dem man kjempet, det var barna som var fremtiden. Barna hadde opplevd mye for sine unge år. Invasjon og okkupasjon, fått hverdagen snudd opp ned, erfart krigshandlinger i sine lokalmiljø, og flere av dem hadde mistet mennesker som sto dem nært.

Barna kom fra hele Norge. Mange var blitt evakuert fra Måløy, Svalbard og Lofoten, andre hadde flyktet på ganske spektakulært vis i små fiskebåter i den såkalte Englandsfarten, og noen hadde kommet med fly fra Stockholm. Der sto de i et fremmed land, uten å kjenne språket eller kulturen, gjerne uten særlig andre eiendeler enn det de sto og gikk i. For mange var tilværelsen i Storbritannia alt annet enn idyll, selv om de slapp unna okkupasjonen. Flyktningfamilier ble ofte innkvartert i små leiligheter, gjerne flere familier sammen, i store byer som London og Glasgow. De større byene var svært utsatt for hyppige og harde bombeangrep. I perioder måtte flyktningene søke tilflukt i bomberom nesten hver natt, der de gjerne sang og spilte musikk for å overdøve lyden av bomberegnet rundt dem. Trangboddheten gjorde også sitt til at tuberkulosen herjet blant flyktningene og mange ble alvorlig syke, og noen døde. Barna ble stående med manglende eller helt fraværende skolegang, noe som var uheldig både for deres egen fremtid, så vel som for det Norge som skulle gjenoppbygges etter krigen. Det var allerede opprettet noen små, norske dagskoler i Glasgow, Buckie og London, samt noen få gikk også på britiske skoler med svært varierende hell.

Nils Hjelmtveit innså at her kunne man løse flere problemer på en gang. Ved opprettelsen av en internatskole på landsbygda, ville man for det første få barna vekk fra de verste krigshandlingene og bomberegnene. For det andre ville man kunne skjerme dem bedre fra tuberkulosen, og gjøre leilighetene i storbyene mindre trangbodde, og dermed lettere skjerme øvrige familiemedlemmer fra sykdommen. Barna ville også få frisk luft og god tumleplass rundt seg. For det tredje ville man kunne sikre dem en god, norsk utdanning, med norsk personale, bygget på den norske læreplanen barna allerede var vant til, og som var ganske annerledes fra den britiske. Planen var hele tiden at eksiloppholdet skulle være midlertidig, med mål om at barna skulle dra hjem til Norge igjen så fort krigen var over. Det var dermed ikke behov for eller ønskelig å innlemme dem mer enn nødvendig i det britiske samfunnet. Hjelmtveit tok fatt på oppgaven med å finne et passende sted for en internatskole, og valget falt til slutt på Drumtochty Castle, et gammelt slott et godt stykke sørvest for Aberdeen i Skottland, som regjeringen ved hjelp av British Council fikk kjøpt til en rimelig pris.

En ny type norsk skole vokser frem
Det var mye arbeid som måtte gjøres før slottet var klart til å ta imot de om lag 70 barna som fikk plass på skolen, samt 30 stabsmedlemmer, alt fra lærere til vaktmester og husmødre. Hjelmtveit fikk hendene fulle og var involvert på alle nivå fra første stund. Tidvis trengte bekymrede foreldre flere runder med overtalelse før de gikk med på å sende barna, som var mellom 6 og 15 år gamle, fra seg. I tillegg måtte inventar og skolemateriell samles inn, lærebøker kopieres for hånd og arbeidskraft trylles frem fra det hardt pressede arbeidsmarkedet. Slottet var ikke utformet med tanke på å bli brukt som internatskole. Ombygginger, reparasjoner og restaurering var og nødvendig for å få den ærverdige bygningen passende og sikker nok til å huse barna og staben. Det ble ansatt skotske arbeidere til å utføre dette arbeidet.

Ministeren fulgte med på arbeidet med argusøyne, og syntes fremgangen til de skotske håndverkerne gikk altfor sent. Han ble bekymret for at de ville bli nødt til å utsette åpningen av skolen, og tok derfor et noe uortodokst valg for en minister. Sommeren 1942, sommeren før åpningen, sendte Hjelmtveit ut brev til de kommende stabsmedlemmene og oppfordret dem til å bli med ham til Drumtochty. Han hadde et par uker sommerferie, og de aktet han å bruke til klargjøring av slottet for å sikre at det ble klart i tide. Mange fra staben ble med ham. Sammen brettet de opp ermene, ryddet kratt, skrubbet gulv, malte vegger, tettet tak og innredet rommene. Han skrev selv i sine memoarer at «til sist fikk vi feid ut de skotske arbeiderne», og slottet var endelig klart for innrykk av de norske flyktningbarna som ankom 7. oktober 1942. 2. november 1942 var den offisielle, storslåtte åpningen av skolen. Kong Håkon var fadder og åpnet skolen, verdenspressen var til stede, og Hjelmtveit kunne fornøyd bemerke at «de belgiske og hollandske skolene måtte nøye seg med meget lite publicity».

Rommene på slottet hadde navn fra ulike norske landsdeler, som «Sørlandet» og «Vestlandet», og ble prydet med forstørrede bilder fra landsdelene de bar navn fra. Staben var, med unntak av engelsklæreren, alle norske, og undervisningen foregikk på norsk. Ofte måtte undervisningen foregå på en kreativ måte, gjerne utendørs, da det var mangel på skolebøker og materiell. Maten de spiste var norsk. Alt dette for å beholde den norske identiteten til barna så mye som mulig, for å holde dem klare for hjemkomsten til Norge når tiden var inne.

Hjelmtveit besøkte skolen hyppig, var med på stabsmøter og fulgte opp både barna og deres familier i små og store spørsmål. Han var en sterkt involvert minister, og sørget for at veien til «maktas korridorer» var usedvanlig kort for lærerne, barna og deres familier. Tidligere barn på skolen har i ettertid sagt at de ikke forsto før i voksen alder at den snille mannen de var så glade i faktisk var en minister. Hengivenheten virker å ha gått begge veier. Tidligere rektor på skolen, Jakob Rørvik, kunne rapportere at Hjelmtveit som på daværende tidspunkt nærmet seg 90 år, fortsatt husket navnet på elevene og snakket og spurte etter nytt om dem.

Eventyret om Drumtochty Castle
Drumtochty Castle og dets beboere klarte seg gjennom krigen uten bombeangrep eller andre krigshandlinger. Tuberkulosen var det vanskelig å stoppe, da det stadig kom besøk til slottet fra både britiske og norske velgjørere. Ingen av elevene eller betjeningen omkom under krigen, og selv om hjemlengselen kunne være stor blant barna, var i alle fall deres fysiske helse og sikkerhet mye bedre ivaretatt enn den hadde vært i storbyene.

Hjelmtveit omtalte arbeidet med Drumtochty Castle som noe av det viktigste han gjorde under krigen. Han ville ikke at minnet om det skulle gå i glemmeboken, og begynte derfor å skrive manuskriptet «Eventyret om Drumtochty Castle». Det ble dessverre aldri fullført, men minnene har levd videre hos barna og formet dem for resten av livet. Hjelmtveits arbeid med Drumtochty Castle er en påminnelse om at politikk er mer enn utvalg, vedtak og fine taler. Det handler også om vilje, handling og gjennomføringsevne. Kan hende dagens politikere med hell kunne la seg inspirere av en ivrig og jordnær statsråd som ikke var redd for å ta i et tak, og som visste at fremtiden begynner i klasserommet.

Kilder
Bie, R. (2022). The significance of school in exile. The Norwegian boarding school in Great Britain during the Second World War [Masteroppgave]. Universitetet i Agder.
Hjelmtveit, N. (1969). Vektsår og vargtid. Aschehoug.
Jakob Rørviks arkiv, Vest-Agder-museet IKS.