Generasjonene og et større «vi»

Av Ingvild Ruhaven og Hilde Kristin Røsstad, Universitetet i Agder. Agderposten 21. juni 2025.

Vi ba femti skoleungdommer fra Agder snakke med sine foreldre og besteforeldre om natur og miljø i et historisk perspektiv, og tror at slike samtaler kan ha stor betydning for både unge og eldre. Aller viktigst er kanskje opplevelsen av et større «vi»?

I første scene av Netflix-dokumentaren «Historier fra en generasjon – med pave Frans» gjør den nylig avdøde paven seg klar til intervju. Han hilser «god kveld», gjør en lydsjekk på «én, to, tre, fire», fester blikket i kamera og sier at «for meg, i disse dager, er det viktig for menneskehetens fremtid at de unge snakker med de gamle». Oppfordringen er utdypet  i boka Laudato Sì – om omsorgen for vårt felles hjem hvor han skriver: «Vi trenger en samtale som forener oss, for miljøutfordringene som vi står overfor, og deres menneskelige røtter, interesserer og berører oss alle.»

For en tid tilbake gjennomførte vi et skoleprosjekt om natur og miljø som sprang uavhengig ut av samme tanke – at det kan skje noe av betydning når generasjonene snakker sammen. Prosjektet var en herlig blanding av idealisme og realisme, som skoleforskning ofte er: Positive lærere lot ivrige forskere låne niendeklassene sine to uker i mai, inneklemt mellom tentamener, fridager og konfirmasjoner. «Nå skal vi lære om miljøhistorie!», sa vi. Med stor entusiasme snakket vi om blant annet jordbruksrevolusjonen, den lille istiden og fremveksten av plast. Men en vesentlig del av prosjektet handlet om nyere og nærere historie: Som hjemmelekse skulle elevene intervjue foreldre- og besteforeldregenerasjonen om natur og miljø. Vi vet ikke hva elevene egentlig tenkte om oppgaven. Vi vet heller ikke hvordan samtalene foregikk – kanskje en kjapp telefon til bestemor før fotballtrening eller en lengre samtale med pappa ved kjøkkenbordet? Men da elevene kom tilbake til skolen, fikk vi innblikk i hva som hadde gjort mest inntrykk på dem. De skrev refleksjonsnotater og tegnet plakater – enkelte med så utførlige overskrifter at det eneste som står er «Inntrykk fra intervj..», og den kunstneriske utformingen varierte fra strektegninger til fargerike tegneserier. Elevenes kreative uttrykk hadde fortjent en separatutstilling!

Historier om miljøkatastrofer
Hvilke historier om natur og miljø gjorde så inntrykk på elevene? Slående mange plakater presenterer store miljø- og naturkatastrofer som kjernekraftulykkene i Tsjernobyl i 1986 og Fukushima i 2011, utslippene fra Exxon Valdez-ulykken i 1989, tsunamien i Indiahavet i 2004 og skogbranner generelt. Det er nok mange grunner til at katastrofene preger materialet. Dette med «hendelser du husker spesielt godt» var et eget intervjuspørsmål – kjente hendelser fra nyhetsbildet er naturligvis lett å komme på og fortelle om. Slike historier kan også gjøre sterkt inntrykk og er spennende å illustrere: voldsomme eksplosjoner, enorme soppskyer, gigantiske bølger, intense flammer, døde dyr og deformerte kroppsdeler.    

Tsjernobyl-ulykken er den enkelthendelsen som er nevnt flest ganger – med omtrent like mange ulike stavemåter. Noen har lært om «cesium 137» og «becquerel». Andre har fått høre at dette «var et stort tema lenge» og synes at «det hørtes skummelt ut». Flere elever har også illustrert konsekvensene av ulykken, for eksempel en regnsky, et epletre og teksten «får ikke lov til å spise eplene». En fjern katastrofe kommer nærmere når pappa har opplevd å få sitt liv påvirket av den.

Én elev skriver: «Jeg synes det var veldig interessant med intervjuene fordi jeg fant ut av at jeg ikke visste like mye som jeg trodde jeg gjorde. Jeg hadde foreks aldri hørt om tjernobyl-hendelsen, så der lærte jeg veldig mye av mormor.» Sitatet er en påminnelse om at unge mennesker ikke nødvendigvis har hørt om miljøkatastrofer som er selvsagte referanser for eldre generasjoner. Den kollektive miljøhistoriske hukommelsen kommer fort i skyggen av den kollektive politiske hukommelsen om kriger, kriser og terrorangrep. Et par elever forteller riktignok at de ofte snakker med eldre generasjoner om natur og miljø. Inntrykket er likevel at for de fleste elever er det nytt å tenke på miljøtematikk i et historisk perspektiv.

Historier om hverdagspraksis
Selv om katastrofene flammer mot oss fra plakatene, er de utallige fortellingene fra hverdagen minst like tydelig til stede. Disse er kanskje ikke så dramatiske, men de er konkrete, nære og ofte overførbare til elevenes egne liv. For eksempel er historiene om noe så dagligdags som søppelhåndtering mange og rikt illustrert. Både foreldre- og besteforeldregenerasjonen har fortalt at de brant søppel, ga det til hunden eller gravde det ned i sin egen hage. Noen har dumpet avfall i sjøen – det være seg badekar, kjøleskap eller en hel bil, illustrert slik: «Bilde 1: Gamle biler ble kjørt ut på isen om vinteren. Bilde 2. Da det ble vår og isen smeltet var bilen og problemet borte.»

Denne måten å håndtere søppel har gjort sterkt inntrykk på elevene! Én av dem setter også ord på hvorfor, nemlig at «jeg la merke til det fordi vi gjør ikke dette nå, vi resirkulerer». Det er tydelig at elevene synes det er rart at alle typer avfall, også ting vi i dag anser som giftige, ble kastet fritt i naturen tilsynelatende uten tanke på gjenvinning eller fare for forurensning.

Historier om endring
«Alt var bedre før» er et vanlig uttrykk. Men hva slags inntrykk sitter elevene igjen med etter å ha samtalt med eldre generasjoner om natur og miljø? Mange elever har fått høre historier om at det var bedre før: om gjenbruk fremfor «bruk og kast», kortreist fremfor langreist, kvalitet fremfor kvantitet og generelt lavere forbruk. Nedbygging av natur blir også nevnt av flere. En av plakatene viser at et kjært friluftsområde i Østerhusskogen ble sprengt vekk for å gi plass til butikkjeden Lidl.

Men elevene har også fått inntrykk av at noe har blitt bedre. I vårt materiale finner vi flere historier om at miljøtiltak har virket. For eksempel forteller en mamma født på 1970-tallet at da hun var liten, var elva Otra helt død. Eleven synes dette er veldig rart fordi «nå er det lakse fiske og det er en veldig vanlig plass å bade»!

Ikke minst ser vi mange eksempler på fortellinger om økt kunnskap og større miljøbevissthet: «Da jeg intervjuet mamma fikk jeg inntrykk av at da hun var ung tenkte man ikke like mye på natur og miljø. De kasta søppel rondt i naturen, de var ikke nøye med resirkulering osv.. Men i løpet av det siste tiåret har man blitt bedre med tanke på miljø og natur.»

Disse eksemplene viser at endring i holdninger og handlinger er mulig, selv i løpet av relativt kort tid. Endringene som har skjedd har vært både til det bedre og til det verre. Elevene uttrykker at vår tids store bragd er resirkulering og miljøbevissthet, men de tegner et nyansert og komplekst miljøhistorisk bilde: Vi er gode på resirkulering, men vi forbruker også mer; vi har blitt mer miljøbevisste, men det er mye prat og lite handling!

Historier om ansvar
Under de store skolestreikene for klima i 2019-2020 lød tøffe anklager om at eldre generasjonene har ødelagt de unges fremtid. I vårt prosjekt ser det ut til at elevenes samtaler med foreldre og besteforeldre vekket en rekke forskjellige reaksjoner. Materialet viser blant annet at mange har reflektert over ansvar. En forelder har sagt at «naturressursene brukes opp av oss som er rike, slik at de som kommer etter oss får dårligere livsgrunnlag». Andre poengterer at «folk er enten for dumme eller for fattige til å bry seg» og at «det hjelper ikke om jeg kildesorterer eller går til jobben, når de rike tar privatfly overalt».

En skarp analyse kommer fra denne eleven: «Jeg tenker at de tidligere generasjonene ikke har trengt å bekymre seg så mye om naturen og forsøpling og sånt og det må ha vært litt deilig. Men at de ikke har trengt å bekymre seg tidligere betyr jo at det er vårt problem nå.» Eleven lager en tydelig kontrast mellom «deres uvitenheten da» og «vår erkjennelse nå». Sitatet kan tolkes som et hjertesukk fra en ungdom – eller en ungdomsgenerasjon? – som kjenner på et stort alvor og et tungt ansvar for å løse problemene.

Et større «vi»
Gjennom vårt prosjekt har generasjonene snakket sammen om natur og miljø. Foreldre og besteforeldre har fortalt om miljøkatastrofer og hverdagspraksis, og de har reflektert over endringer i løpet av sin livstid. Elevene har stilt spørsmål, og de har møtt fortellingene med undring og forundring. Når generasjonene snakker sammen, er det selve møtet som gir historien betydning. Både unge og gamle kan få nye innsikter i lokale og globale forhold.

Vi tror, som pave Frans, at det er viktig at de unge snakker med de gamle. Minst like viktig er det å vise de unge at det de opplever som «vårt problem» ikke er deres, men alles. Dagens miljøproblemer er reelle og gjelder vårt felles hjem. Utfordringene kan selvsagt ikke løses over telefonen med bestemor eller ved kjøkkenbordet med pappa. Men samtalene kan kanskje bidra til et større «vi».

Takk
En stor takk til elevene og lærerne for deres deltakelse og bidrag – dere vet hvem dere er!

Kilder
- Ruhaven, Ingvild og Hilde Kristin Røsstad. «Historiebevissthet og bærekraftdidaktikk.» I Kjerneelementer i samfunnsfag, redigert av Irene Trysnes og Katja H-W Skjølberg. Universitetsforlaget. Under utgivelse.
- Pave Frans. 2015. Laudato sí: om omsorgen for vårt felles hjem. Oversatt av Anne Bente Hadland. St. Olav forlag.
- Historier fra en generasjon – med pave Frans. 2021. Dokumentarserie, Netflix.