«Gjest Baardsen Nr. 2»

Einar Einarsen fra Austre Moland

Av Gunnar Molden, historiker fra Tromøy. Agderposten 13. desember 2025.

I dag er minnet om «Stortyven» Einar Einarsen fra Austre Moland fullstendig utvisket i det distriktet han kom fra. Han var en lokal versjon av Gjest Baardsen, som ble dømt for mange vinningsforbrytelser og som rømte fra fengsel ved flere anledninger. På 1890-tallet dukket navnet hans ofte opp i avisene, blant annet under betegnelsen «Osetyven», som han fikk etter et tyveri på gården Ose i Setesdal.

I en nyhetsmelding i «Agderposten», 29/3 1894, kunne man lese at Einar Einarsen nylig hadde «gjæstet sin Fødebygd i Østre Moland». Han var blitt sett av flere, men ingen hadde våget å gripe han. Det ble opplyst at han hadde banket på hos lensmannen, for så sette til skogs igjen.

På dette tidspunktet var han på rømmen, etter å ha blitt fengslet i Kristiansand og dømt for tyveriet i Setesdal. Mens han satt i varetekt hadde han tatt kvelertak på en av fangevokterne, noe som sikkert bidro til å forsterke frykten for at han skulle komme på besøk.

Før han rømte hadde han vært innblandet i et annet basketak, som er blitt foreviget i et fangealbum hos politiet. Mens de andre personene som er avbildet stirrer alvorlig rett fram, klarte Einarsen å lage grimaser, sånn at han ble ugjenkjennelig.

Fosterbarn
Når man blar i disse albumene, som er tilgjengelig på Digitalarkivet, er det naturlig at man stopper opp ved bildet av Einarsen og spør seg: hvem var denne mannen og hva er bakgrunnen for det spesielle portrettet?

Opplysninger om oppveksten hans er det sparsomt med, men vi vet at han er født i Austre Moland i 1853 og at foreldrene var ugifte. Mora holdt til på Haugenes da han ble født, faren var fra Narestø. Mora ble senere gift med en annen mann og fortsatte å bo i Austre Moland, mens Einar ble oppdratt som fosterbarn hos andre familier i bygda.

Da han ble konfirmert bodde han på Krakstad. Presten noterte at han hadde «nogenlunde» kunnskaper, men føyde til at han også var «letsindig». Tilføyelsen indikerte kanskje at Einarsen hadde et visst overskudd av virketrang og mangel på respekt for autoriteter og lover.

Til sjøs og i USA
Kort tid etter at han var konfirmert, reiste Einarsen til sjøs og senere blir han ofte omtalt som sjømann. Men allerede året etter fikk han sin første dom og da han fylte tyve år var han dømt til fengselsstraff fem ganger.

Men så forsvinner han fra det norske kildematerialet i et langt tidsrom. Da han senere var fange i Botsfengselet i Kristiania, fortalte han at han hadde bodd i USA, hvor han hadde seilt på amerikanske skip og drevet vertshus i New York. Vi finner også navnet hans i protokollen til den norske sjømannskirka i Brooklyn, hvor han i 1878 ble viet til ei dame som opprinnelig var fra Kongsvinger.

Heller ikke mens han var i USA klarte han å holde seg borte fra forbrytelser. I 1882 kan vi lese i amerikanske aviser at den norske sjømannen «Einor Einorsen» hadde stjålet penger og verdigjenstander fra kapteinslugaren i det skipet han seilte med. Han prøvde å stikke av, men ble raskt fanget og dømt til to år «in the penitentiary».

Noen dager senere kunne man lese at Einarsen, mens han satt i varetekt, hadde prøvd å komme seg ut av fengselet ved hjelp av et rep. Fluktforsøket ble forhindret av at kvinnene han satt fengslet sammen med, ropte opp.

Hjem igjen
I 1889 vendte Einarsen tilbake til Norge og nå begynte den fasen i livet hans, som skulle gjøre han til gjenganger i norske aviser. Det er i denne perioden han blir kjent under betegnelsen «Osetyven».

Men i begynnelsen er det ingen som vet at det er Einar Einarsen fra Austre Moland det dreier seg om. Da han kort tid etter hjemkomsten ble arrestert for tyveri i Tovdal, oppga han at han het Johan Anderson og var svensk av fødsel. Denne dekkhistorien klarte han å holde fast på også da han senere ble framstilt for retten i Arendal og i lang tid etterpå.

Ifølge Einarsens egen forklaring var han nylig kommet til Kragerø, som passasjer på et engelsk dampskip. Derfra tok han veien vestover, men valgte noen omveier, hvis tanken var å besøke gamle trakter. Mens han var på reisefot ble det sendt ut etterlysninger etter en person som var mistenkt for tyverier i Gjerstad og Treungen. Da han senere ble arrestert, ble han koplet til disse tyveriene også.

På rømmen
I neste omgang ble han sendt til fengselet i Arendal. Men der ble han ikke sittende lenge. I begynnelsen av september kunne man lese i «Vestlandske Tidende» at «svensk Sømand Johan Andersen undveg inat fra Distriktsfængselet …». I cella var det en krakk med jernbein, som han hadde brukt til å lage hull i muren med.

Dette ble begynnelsen på en tur over sjø og land, som skulle bringe Einarsen til en rekke steder i Sør-Norge. En del av reisa foregikk med ei sjekte han hadde stjålet i Flosta, hjemstedet til faren. Da han kom til Røros, ble han etterlyst for et tyveri som var begått i nærheten, men klarte å komme seg over grensa til Sverige. Her ble han gjenkjent og arrestert, men klarte å rømme. Da han vendte tilbake til Norge, ble han arrestert igjen …

Etter returen til Arendal ble Einarsen sendt til Botsfengselet. Fortsatt gikk han under navnet «Johan Anderson» og i fangeprotokollen ble det notert detaljer som Einarsen hadde oppgitt om denne fiktive personens livshistorie.

Da direktøren ved Botsfengselet utga sine memoarer i 1894, ble Einarsen viet noen linjer, hvor det ble fortalt om hvordan fengselsledelsen til slutt hadde funnet ut hvem denne «svensken» egentlig var.

«Fra 1889 til 1891 sad i Fængselet en ganske mærkelig Fange. Han udga seg for Svenske, men det var ikke mulig at faae hans Fødested i Sverige constateret. Fængselspræsten opdagede imidlertid temmelig snart ved Hjælp af sin fine Sprogsands, at han ikke alene var Nordmand, men at han endogsaa var hjemmehørende … i Trakten omkring Arendal. Det slog ogsaa til, og Fangen erkjendte endelig at han var fra østre Moland».

Osetyven
Direktøren hadde også fått med seg at han «endnu ikke [var] færdig med sit Forbryderliv». Da han skrev dette var nemlig Einarsens navn igjen dukket opp i nyhetene. Det var nå han fikk kallenavnet «Osetyven».

I 1893 hadde det vært dyrskue på Ose og Einarsen hadde funnet veien dit. Folk han traff fikk høre at han skulle kjøpe okser for salg. Da det ble oppdaget at det hadde vært innbrudd hos to kjøpmenn, falt mistanken på Einarsen, som like i forveien hadde forlatt Ose.

Han var blitt observert i god fart på vei mot kysten og det ble telegrafert til politiet i Kristiansand om at han måtte anholdes. Det ble satt ut vaktposter, men Einarsen grep tømmene og kjørte videre da hesteskyssen han var med ble forsøkt stoppet ved Grim. Senere ble han observert – «som en Raket» - til fots på vei mot Mandal.

Men snart ble han arrestert. Einarsen ser ut til å ha vært en kløpper til å rømme, men ikke særlig flink til å unngå å bli fanget igjen. Nå ble han sendt tilbake til Setesdal, men der ble han satt på frifot på grunn av mangel på bevis.

Flott og munter
I begynnelsen av desember var han igjen på farta – denne gangen underveis fra Arendal til Kristiansand. Han var blakk og prøvde å tigge penger. I Kristiansand gikk han om bord i damsskipet «Skjold» som var på vei østover. På grunn av uvær måtte skipet gjøre vendereis.

Tilbake i stiftsstaden opptrådte Einarsen som «den flotte og pengestærke Mand». Politiet syntes det var mistenkelig og da de tok han inn til forhør fant de ut at han hadde et betydelig pengebeløp i lommene. Siden han hadde vært blakk noen dager tidligere, regnet man med at pengene stammet fra «Osetyveriet» og hadde vært gjemt vekk i Kristiansand.

I ei avis kunne man lese at han i retten oppførte seg som «den flotte og muntre Fyr, der med sine humoristiske Forklaringer ikke sjelden fik smilene frem baade hos Rettens Tjenere, som end mere hos den talrige Tilhørerskare». «Enkelte har kaldt ham «Gjest Baardsen Nr. 2 …»

På rømmen igjen
Han ble dømt for «Osetyveriet», men før han skulle sendes til Kristiania for å sone, klarte han igjen å rømme. Måten han gjorde det på kunne vært hentet fra en roman.

Under opphold i luftegården fikk han plassert en korkbit sånn at ei luke ikke ble lukket skikkelig. Da han senere kom tilbake på egen hånd, sparket han opp luka og kom seg ut. Han låste dessuten opp to dører ved hjelp av en nøkkel han hadde laget av en hornkam.

Det ble raskt slått alarm, men han klarte å unngå å bli tatt. I Arendal fikk han «af personlige Venner» både penger og en revolver. Med en seilbåt som han kjøpte i Østfold gikk turen videre til Sverige. Men «polisen» var varslet og snart ble han arrestert, gående på veien fra Uddevalla til Göteborg. Også nå prøvde han å rømme, men forsøket ble avslørt og han ble overført til et sikrere fengsel.

Slutten
Dette betydde slutten på Einarsens periode i rampelyset. Han kom til å bli dømt en gang til, i 1898, og i 1900 er han registrert som innsatt på Akershus. Men denne gangen virker det ikke som saken har fått noe særlig oppmerksomhet.

Etter dette har jeg bare funnet Einarsen nevnt en gang i avisene, i en artikkel i «Vestlandske Tidende» i 1923. Da skrev en person som sannsynligvis hadde vært tilknyttet politiet i Arendal en artikkel med «Mine venner fra samfundets vrangside», som inneholdt et lite «minneord» om Einarsen.

«Efter udstaat straf kom han og hilste paa mig, men siden har han ikke været at se paa disse kanter og han har heller ikke været straffet her i riket». – «Inderst inde var det litt godt igjen hos Einar og hvem vet, om han ikke kunde ha blit en bra kar, om han som ung var kommet under en passende og god paavirkning. Han var en av de ulykkelige, som uten hjem var sat i verden og «opdraget» ved fattigvæsenets forsorg».

De fleste vet at det ikke alltid er lett å bryte den onde sirkelen når et ungt menneske først har havnet på «samfundets vrangside». Men det er interessant å se at en person som hadde tilknytning til politiet for mer enn hundre år siden, gjorde seg disse tankene.

Kilder
Artikkelen bygger på informasjon fra samtidige aviser og retts- og fengselsmateriale fra Arkivverket.