Kommoden som mesterstykke

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 22. oktober 1983

Ordet kommode er fransk og betyr bekvem, praktisk. Nettopp det praktiske ved kommoden var årsaken til at den slo igjennom og ble allemannseie i 1800-årene. Det var mer lettvint å trekke ut en skuff enn å stå bøyd over en kiste. Men kisten, det eldste oppbevaringsmøbel, holdt stillingen som utstyrskiste og sto i gang eller loft. Kommoden sto i stue og soverom og var til daglig bruk. 

Ole Jørgensens mestertegning er fra 1843. Han tegner presist og får ved hjelp av lys og skygge fram den tunge glansen i materialet, som er mahogny. Hans kommode har en solid sarg og fire skuffer, de to midtre litt tilbaketrukket, og med en elegant svungen volutt på siden, istedenfor empirekommodenes søyler eller pilastre. Voluttene har utskårne blad oppe og nede, øverst med et fuglehode som jafser i seg en metemark. Øverste skuff er smalere enn de andre og har smårom til toilett- og sysaker.

På tegningen er også en fyllingsdør med tre speil og et vindu med karm, som også hørte med til mesterprøven. Mange hus har bevart vakre og solide fyllingsdører. Den gode kvaliteten i gamle dører og vinduer har sin årsak i at det er snekkere med lang faglig opplæring med svenne- og mesterbrev som har laget dem. Ingen slapp fram for prøven uten at svenne- og mesterstykket var kontrollert og godkjent av eldre mestere.

Ifølge den nye håndverksloven av 1839 skulle alle laug oppheves, men kunne eksistere så lenge der levde mestere som hadde tatt prøven innen dette året. I Arendal ble snekkerlauget oppløst i mars 1869, og medlemmene ble enige om at restbeløpet i kassen på vel 16 spesiedaler skulle gå til et formål som var til gagn for snekkerne i byen, enten til en vordende tegneskole eller liknende.

At tegneskolene kom for fullt i siste halvdel av forrige hundreår, var kanskje ikke bare til gagn for håndverket. Det ble etterhvert et skille mellom designeren og han som utførte møblet. Både snekkere og byggmestre arbeidet etter andres tegninger, kanskje oftere med utgangspunkt i noe som var tenkt å være nytt og originalt enn i godt håndverk med rot i fagets tekniske grunnlag. Møbler og hus ble lansert i designerens navn.

Skulle noen ta mesterprøven etter 1839, måtte de melde seg for magistraten, som oppnevnte to eller fire mestere som skulle føre tilsyn med arbeidet og bestemme hvilken mester prøven skulle avlegges for. Denne måtte stille verksted gratis til disposisjon. Ole Jørgensens tegning er signert av P. Palmstrøm og A. Pedersen, som var hans sensorer. I Arendal Snedkerlaugs 3. svenneprotokoll står det at Ole Jørgensen var født i 1817 i Arendal, og gikk i lære hos Jørgen Olsen (hans far?) som var født i Herefoss i 1790 og ble mester i 1823. Ole Jørgensen gikk ut av svennelauget i 1840. De tre årene som gikk før han ble mester, kan han dels ha vandret i utlandet som vanlig var for håndverkere, eller han kan som Stian Knutsen Løvold opplyser om seg selv da han leverte sitt mesterstykke i 1837, ha oppholdt seg og arbeidet i byen, siden han ble svenn.

Teknisk sett var det to viktige nyheter som kom omkring år 1800: bjerkefiner og skjellakkpolitur. Finer hadde jo vært mye i bruk i 1700-årene, særlig i kostbare tresorter som valnøtt, og senere mahogny. I årene like etter 1814 får bjerkefiner innpass, som et rimelig innenlandsk materiale, i Tyskland, Danmark og Norge.

Før ca. 1830 var fineren håndskåret og ca. 2 mm. tykk, etter den tid kjøpte norske snekkere tynn maskinskåret finer fra Kjøbenhavn.

Bjerkefineren hadde en vakker flammet overflate, som kom til sin rett med den nye skjellakkpolituren. I 1700-årene ble møblene bonet med en blanding av linolje og voks, som ga en mild glans. Skjellakken, som var harpiksstoffer fra Østen blandet med sprit, var blank og dekkende, men tapte seg endel med årene, bl.a. fordi den ikke tålte vann og derfor lett tok flekker.

På den tid Ole Jørgensen laget sitt mesterstykke var det blitt moderne med hele møblementer med sofa, stoler og bord. Mange steder oppsto det derfor årelange stridigheter mellom stolemakere og snekkere, som var vant til å ha hver sin del av produksjonen. Snekkeren vant, og stolemakere forsvant som eget yrkesnavn. 


Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1773, Arendals Snekkerlaug.
Gjenstand: AAM.B.1487, arbeidstegning, kommode.



Emneord:

Etter 1800,
Arkiv,
Håndverk,
Kyststrøk,
Skole og læring,
Bilder


Ole Jørgensens mestertegning fra 1843. Originalen finnes i museets samling av tegninger fra Arendals Snekkerlaug.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.