Gullveieren

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 17. november 1984

Blant de testamentariske gaver som Aust-Agder-Museet fikk av ambassadør Harald Juell i 1980, er en etsing av Rembrandt, utført i 1639. En etsing er en tegning utført speilvendt i en myk etsegrunn på en kobberplate, som må etses i syrebad. Fra platen kan tas et større eller mindre antall avtrykk på papir.

Etsing var i lange tider en mye brukt metode til å reprodusere for eksempel malerier. Men helt fra 1600-årene har kunstnerne tatt i bruk denne teknikken som selvstendig uttrykksmiddel.

Den var smidig og kunne gi noe av tegningenes friskhet, samtidig som trykkeprosessen ga muligheter for variasjoner.

Dette bildet går under navn av «Gullveieren», og viser en velstående kjøpmann eller bankmann, kledd i pelsforet frakk og fløyelsbarett, og med en vakker brodert linskjorte godt synlig i halsen. Foran seg på det teppebelagte bordet har han den store folianten, hvor han fører inn sine regnskapstall. Pengeposer står oppstablet på bordet, en pose slår tungt ut på vekten, og han er i ferd med å motta ennå en pose fra en ung knelende gesell. I bakgrunnen skimtes et eldre par, som også synes å bringe poser.

På veggen bak den pelskledte, som sitter omgitt av jordisk gods og klingende mynt, henger et stort maleri med gammeltestamentlig motiv.

Vi skulle kanskje ha ventet at bildet i bakgrunnen framstilte Dansen om Gullkalven. Men det er fortellingen om Moses og kobberslangen, om Israels folk som klaget over den lange vandringen og som straff ble bitt av slanger, så mange døde. Moses satte opp en kobberslange på en stang, og den som ble bitt av en slange, kunne se opp på den og overleve. Ifølge fortellingen førte dette til at troen igjen ble styrket. Om Rembrandt har hatt i tankene en sammenheng mellom hovedmotivet og dette bildet i bildet, er ikke godt å si. Men det er en gammel tradisjon i billedkunsten at enhver del av bildet har sin betydning for innholdet, enten det nå er religiøst eller moralsk.

Motivet med Gullveieren eller kjøpmannen som veier sine penger, er kjent i nederlandsk kunst fra 1500-årene og oppsto i Antwerpen som dengang var sentrum for handel og foretaksomhet. Etterhvert som reformasjonen og verdsliggjøringen av samfunnet gikk sin gang, skjedde det også et skille i billedkunsten mellom verdslig og religiøst. Skildringer av hvordan menneskene levde og arbeidet ble malt slik kunstnerne så det i sine omgivelser, men lenge med en moralsk eller religiøs pekefinger i form av et timeglass eller andre forgjengelighetssymboler. Dette bildet går inn blant de mange dagliglivskildringer Rembrandt laget i 1630-årene.

I 1632 hadde Rembrandt flyttet fra sin fødeby Leiden for godt og bodde i Amsterdam. Han var den mest etterspurte maleren i byen, og hadde store inntekter. Men han var ikke av den sparsommelige sorten. Han supplerte stadig sin store samling av kunst og antikviteter, kjøpte også opp sine egne grafiske blad når de var til salgs i andre byer. Ikke minst var han kjent for sin samling av kuriositeter, gamle og bizarre klær, gull, våpen og smykker, som han villig lånte ut, hvis kolleger trengte rekvisitter til sine bilder.

Rembrandt tegnet en mengde øyeblikksbilder av mennesker og situasjoner i det jødiske livet ellers i verdensbyen. Skip, sjøfolk og livet på Ostindiahavnen like ved synes ikke å ha opptatt ham. Noen reisende mann var han heller ikke. Han foretrakk sine nærmeste omgivelser og lange turer i omegnen av byen. Fra 1630-årene er skissebøkene fulle av landskap, kanaler og trær, som han siden brukte i grafikk og maleri.

Gullveieren er en detaljrik skildring, men viser ikke handling og virksomhet. Gullveierens ettertenksomme blikk, hånden som har sluttet å skrive, lyset som lar mange av gjenstandene ligge i halvskygge, viser ikke aktivitet, men det innadvendte og reflekterende som er typisk for Rembrandts kunst.


Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.B.1330, kunstverk.



Emneord:

1500 til 1800,
Museum,
Bilder,
Kunst og kultur,
Europa


Rembrandts gullveier. Foto: KUBEN.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.