Et Vindu fra Kolbjørnsvik

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 28. juni 1986

Før vindusglassets tid var vind-auget eller vind-øyet, slik ordet sier, en glugge i veggen, vel så mye til ventilasjon, som lysåpning. Vind-øyene bruktes mest i svalganger og andre «ytre» rom. De tømrede stuehusene var årestuer eller røykovnstuer, som ble opplyst dels av ilden, dels av dagslyset gjennom ljorehullet oppe i takmønet. I middelalderen var glassvinduer i Norge forbeholdt kronens og kirkens stenbygninger, som også hadde kaminer og murte skorsteiner. I dag er ingen av middelalderens kostbare glassvinduer (noen med glassmalerier) bevart her i landet: Brann og plyndring har tatt alt. 

I løpet av århundret 1500-1600 ble årestuen avløst av peisestuen hos velstående folk i byene og på Sørlandskysten. Peisen med murt røykkanal eller skorstein, gjorde det nå mulig å bygge hus med ildsted, både på to og tre etasjer. Dagslyset skaffet man seg ved hjelp av kostbare glassruter i åpninger i tømmerveggene. «Lybsk glass», altså glass fra Lübeck, fikk avsetning i Norge, og glassmestre slo seg ned her på kysten. De små glassrutene av uklart, grønnlig glass ble satt sammen i grinder eller rammer av tre og bundet sammen av blysprosser. Blyet er mykt, så avstivning med jernstenger eller trepinner tvers over vinduet på utsiden var nødvendig. De eldste vinduene er små, og rutene bittesmå. 

I Grimstad står ennå «Laura Rejersens hus» fra 1607, men dets blyvinduer forsvant i 1820-årene. På Everdingens Risør-bilder fra 1644 ser vi toetasjers peisestuebygninger med vinduer og skorsteiner «i hele byen». 

I Kolbjørnsvig under Trommestad på His grodde i 1600-årene en tettbebyggelse opp nede i strandkanten. Her slo skippere, redere, trelasthandlere, vertshusholdere, håndverkere og sjøfolk seg ned som «strandsittere». 

Et av disse ekteparene ‒ i annen generasjon ‒ var skipper og reder Christen Thomassen og Anne Løvorsdatter. Hun var datter av Løvor Johnsen på Sandvigen (1634‒ca. 1690) og Bodil Stephensdatter. 

Han var sønn av Thomas Christensen Guldsmedengen og Maren Gunleiksdatter Havsøen. Christen Thomassens morbror var dermed den grunnrike Ellef Gunleiksen Havsøen, stamfar til Arendalsslekten Ellefsen. Anna Løvorsdatter levde som enke på Norodden i Kolbjørnsvik i 1739. 

Femti år tidligere, i 1685, ble ved en festlig innvielse deres navn satt i vinduene i et hus i Kolbjørnsvig. Det var det senere «Kolbjørnsvig gamle skole», som lå der kaptein Paul E. Jensens hus nå er. Huset, som trolig ble bygd i 1685, var i to fulle etasjer og hadde noe så sjeldent og standsmessig som «italiensk tak», det vil si hel-valmet tak. Et gammelt fotografi viser dette. Grunnplanen derimot synes å ha vært den tradisjonelle med stue nede og sal oppe, begge etasjer i fasaden. 

I Aust-Agder-Museet er to vindusgrinder fra dette husets stue eller sal bevart. Hver grind måler 64 x 48 cm. Midt på er det et ovalt felt. Det ene har glassmaleri med en tremaster for fulle seil. Under står navnene: Kristen Tomes Son. Anna Louwes Datter. 1685. 

Da det gamle huset ble revet i 1800-årene, ga skipsfører Paul E. Jensen denne vindusrammen til Arendals Museum. Den andre vindusrammen, der glassmaleriet mangler, kom som gave fra skipsfører Fredrik S. Jensen i 1959. På museet er de to rammene montert sammen og danner et komplett vindu. 

Den oppmerksomme leser vil ved å slå opp i S. H. Finne-Grønn: Slægten Eyde af Arendal (Chra. 1916, s. 27) se at her benevnes Christen Thomassen «Guldsmedengen» likesom faren. Anne Løvorsdatter bodde, iallfall i sin enkestand 1739, på Norodden, altså ikke i det senere «Kolbjørnsvig gamle skole». 

Her er det da på sin plass for fortelle at i 15- og 1600-årene var det alminnelig at når folk holdt «Glarøl» altså «vindus-gilde» og feiret innflytting i nytt hus med nye vinduer, kom slekt og venner med malte glassruter som gaver. På rutene var innbrent givernes navn og eventuelle våpen eller sinnbilde, samt årstall for begivenheten.

Med andre ord: Anne og Christen behøver ikke ha bodd i og eiet huset, selv om deres navn har overlevd på vinduet: De kan ha deltatt i det festlige glar-øllet i 1685. Siden har deres minnegave overlevd i tre hundre år. Deres trelastskute med kurs for Amsterdam eller London, lastet med planker fra sagbrukene oppe i Nidelven, seiler fortsatt trøstig henover glassrutens blekt gulgrønne flate.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstander: AAM.10931, vindu.



Emneord:

1500 til 1800,
Museum,
Gjenstander,
Bilder,
Bygninger,
,
Trelasthandel,
Handel,
Kyststrøk


Vindusgrind fra Kolbjørnsvik, muligens en glarøl-gave fra Christen Thomassen og Anne Løvorsdatter i 1685. Foto: KUBEN.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.