Elgjakta i Åmli

Gustav Sætra, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 24. januar 87

I 1784 utstedte statsledelsen i København et forbud mot å skyte eller fange elg i Norge. Forbudet sto ved lag i ti år. Hensikten var å stanse tilbakegangen i landets elgstamme. Dersom en bonde overtrådte forbudet, måtte han bøte 50 riksdaler for hver elg. Det svarte rundt regnet til verdien av 10 kuer. Til tross for den strenge straffen, var det mange som overtrådte forbudet. En av dem var Knut Jonsen Berås fra Åmli.

Jegeren fra Berås

Knut Berås hadde vinteren 1786 skutt 2 elg på Bås, som ble endelig felt midt for gården Mo. Derfra brakte han elgene hjem til bruket sitt på Berås. Ettersom dette var et brudd på forbudet, reiste fogden tiltale på tinget. Knut Berås måtte bøte 100 riksdaler. Han søkte imidlertid snart om ettergivelse. Som vanlig i slike søknader, hevdet han at han ikke hadde vært kjent med forbudet. Han hadde ikke vært tilstede da det ble kunngjort på tinget. Dessuten påsto han at nøden hadde drevet ham. Etter at søknaden var sendt til stiftamtmannen i Kristiansand, sendte han den tilbake til fogd Weidemann for uttalelse. Weidemann viste stor velvilje overfor bonden på Berås. Han sluttet seg til framstillingen til Knut Berås, og lot det bli opp til statsledelsens nåde å avgjøre saken. Stiftamtmannen i Kristiansand gikk også inn for at bonden skulle fritas for straff på grunn av sin fattigdom, men ville først klarlegge saken nærmere ved tingsvitneavhør.

Lensmannen på Mo

Tingsvitneavhørene ble svært omfattende. De foregikk fra 1789 til 1793. Under avhørene ble det klart at han også hadde skutt to elg til i 1788. Det hadde skjedd i skogen på gården Tviland. Knut Berås påsto at han hadde vært nødt til å avlive de elgdyra fordi de var forfulgt av ulv.

Under vitneavhørene ble omstendighetene omkring jakta i 1786 nærmere klarlagt. Lensmann Sven Olsen Mo hadde vært oppmerksom på at Knut Berås hadde felt elg både i 1786 og 1788, uten at han hadde gjort fogden oppmerksom på det. Etter eget utsagn hadde han i 1786 advart Knut Berås, men han hadde ikke funnet grunn til å aksjonere all den tid dette lå utenfor hans lensmannsdistrikt. At lensmannen ikke fant grunn til det var ikke så uforståelig. Kona til lensmannen hadde nemlig mottatt noe av elgkjøttet som gave. Og lensmannsdrengen hadde mottatt både kjøtt og huda til den ene elgen. Den andre elgen var blitt solgt til Vrål Hovatn. Dessuten hadde lensmannsdrengen kjørt de to elgene til Berås med lensmannens hest og slede.

Statsledelsens milde hånd

Knut Berås søkte på nytt om befrielse for straff. Nå gjaldt søknaden fire elg, ikke bare to. Stiftamtmannen støttet søknaden fullt ut, på grunn av bondens fattigdom. Rentekammeret i København strakk seg da også langt i retning av befrielse. I en resolusjon i 1794 ble det bestemt at bota for å ha felt de fire elgene skulle settes ned til 10 riksdaler. Den sjøleiende bonden på Berås hadde neppe særlige problemer med å betale det. Bare kjøttverdien av de fire elgdyra må ha vært adskillig større.

Statsledelsen hadde utstedt et forbud mot å skyte elg, og det var varslet strenge straffer om det ble overtrådt. Likevel viste statsledelsen og embetsmennene i distriktet sin store nåde når forbudet ble overtrådt. Selv om statsledelsen og embetsmennene på den måten undergravde effekten av de forbud som var utstedt, greide de i det minste å vise bøndene at de styrte med mild hånd. Og nettopp på denne tida var det spesielt viktig å vise bøndene det. Det største bondeopprøret i landet noen gang i løpet av foreningstida foregikk i 1786/1787, og hadde sitt tyngdepunkt i vårt distrikt. Bonden måtte ikke utfordres unødig. Utfallet av de to jaktturene må derfor ha fortonet seg tålig tilfredsstillende for bonden på Berås. Lensmannen på Mo trakk nok også et lettelsens sukk.