Prydsaker av støpejern

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 31. januar 1987

Støpejernet var på sett og vis 1800-tallets «karaktermateriale» omtrent slik som plasten er blitt vår tids.

Ved nye og revolusjonerende støpeteknikker som ble uteksperimentert dels i England i 1700-årenes siste del, dels i Tyskland omkring 1800, fikk støpejern en helt annen presis, jevn overflate enn tidligere. Støping i lukket form gjorde det mulig å produsere prydgjenstander med en smykkeaktig finhet, jernet kunne utstyres med knivskarp ornamentikk. Velkjent er uttrykket «Gold gab ich für Eisen», fra den gang prøyssisk adel og borgerskap skjenket krigskassen gullsmykker og bordservise, og damene fra kong Friedrich Wilhelms hånd mottok jernsmykker til gjengjeld. Støpejerns halsbånd, armbånd, øredobber og tiaraer ble tegnet av den berømte arkitekt Schinkel og støpt hos Moritz Geiss i Berlin. Hele denne dyrking av jernet kulminerte i innstiftelsen av Jernkorset som prøyssisk orden i 1813, under krigen mot Napoleon.

Schinkel benyttet i stadig økende grad jern som byggemateriale, og fulgtes av sine franske og engelske arkitektkolleger utover i 1820- og 30-årene. I forbindelse med glass kom støpejernet til å bli 1800-tallets betydeligste byggemateriale. Det muliggjorde de enorme hallbygninger for verdensutstillingene (Crystal Palace i London 1851) og jernbanestasjonenes perronghaller, sirkusbygninger, stormagasiner og i 1880-årene verdens første skyskrapere, med Eiffeltårnet 1886 som et tydelig utropstegn.

Fra 1850 av grodde det opp jernstøperier som paddehatter. Her hjemme førte de ikke bare ovner, gravkors og støpejernsgittere i sin katalog, men også en mengde gjenstander som hagebenker, hagebord, blomsterbord, speilrammer, paraplystativer, pyntevaser osv. i en vrimmel av modeller, ofte med overdådig rik dekor.

Aust-Agder-Museets toalett- eller barberspeil av støpejern er beregnet på å stå på en kommode på soverommet. At det er til mannens bruk, fremgår klart av de krigerske trofeene som pryder og danner den relieffaktige, gjennombrutte rammen. Oppstillingen følger tradisjonen fra antikken over renessansen: nederst kyrass og ringbrynje med fjærprydet hjelm, videre korslagte lanser, sverd og faner, øverst sverd og septer på pute med kongekrone oppå, og det hele behengt med girlander av eikeløv og laurbærblader.

Formen er sannsynligvis laget i Tyskland og skriver seg vel fra 1840-årenes historisme. Antagelig fikk de fleste norske støperier originalmodellene fra Tyskland i forrige århundre. At speilet må være laget i Norge, får vi anta, og at det er utstyrt med sin fine maling her, er sikkert: Samtlige faner er malt som rene norske flagg. Girlandere er mørkegrønne, kyrassene og kronen gylne, fjærbuskene gule.

Denne prektige støvsamler legger tydelig an på å se fin og kostbar ut, og ble nok regnet som en staselig gjenstand da den var ny. Så langt tilbake i tid som det tyske utgangspunkt bør vi neppe regne alderen. Snarere må 1870–80-årene være det riktige. Hvilket norsk jernstøperi som har produsert toalettspeilet er det i dag umulig å si. Det bærer ingen merker eller stempler.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstander: AAM.16158, speil.



Emneord:

Etter 1800,
Museum,
Gjenstander,
Gruver, jern og metall,
Industri,
Europa


Museets barberspeil i støpejern.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.