Nedenes skole på verdenshavene

Gustav Sætra, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 14. oktober 1989

Hvem husker ikke da de kom hjem fra sjøen. I spenning kunne vi kikke ut av vinduene på kroa. Plutselig gled et par sorte Chevyer opp foran inngangen. Jammen måtte de ha tjent penger. Snart kom de til syne. Brune i ansiktet, med oppknappede skjorter som viste tatoveringer og hår på brystet. I brystlomma stakk ei pakke Pall Mall ut. De gled bort til disken for å gjøre sine bestillinger. Deretter stilte de seg foran jukeboksen. En viss irritasjon over at ikke de nye platene «ute» hadde ankommet Nedenes. Språket var blitt annerledes. «Jau» var blitt til jo, «plada» var blitt til plata. Over en hamburger med egg ble de store riss av 12 måneders fartstid trukket opp. En hel verden åpnet seg for oss alle rundt noen få stoler og bord.

En stakkars bondegutt skjønte fort at det gjaldt å holde kjeft. Da ville en bare røpe hvor uvitende en var om alt det som skjedde der ute i den store verden. Bygdas to hjemkomne sønner var i hovedrollene. Det ble en tale mellom dem og eldre gutter som hadde seilt. Hvem av oss visste vel noe om forholdene i fremmede land. Og når de tok for seg selve skipet, brukte de en hel del ord vi ikke hadde forstand på. Vi skjønte at vi var akterutseilt her hjemme. Derfor ble vi overveldende glade da også vi ble invitert med på «bula». Utenfor sto de nyinnkjøpte chevyene og ventet. Det var ordnet med andre gutter som privatsjåfører. Med iver gikk vi utenfor. En av sjøfolka kastet sin omtrent nytente sigarett og tråkket på den i beste John Wayne-stil. Signalet om gutter som hadde gjort penger var gitt. Det ble bare forsterket på vei mot byen og bula. Det var ikke måte på «dalere» de hadde tjent. En del var blitt «spent ute», men en del var nå igjen. Det siste skjønte vi etter ei stund på bula.

For der ble det spandert runde etter runde. Og etter at noen av bygdas pene jenter hadde slått seg ned ved bordet vårt, ble de spesielt spandable. Men målet var ikke bula, det var Nedenes. Foran bula gled snart chevyene fram igjen. Jentene var imponerte. Det bar hjemover. Utover natta på Nedenes ble igjen verden brettet ut. Nå kom også alle de historiene de ikke hadde skrevet hjem om i brevene til sine foreldre. Sannelig var en gått glipp av mye. Slik kunne en hjemkomst arte seg. Det var en slik som ble husket. Likevel foregikk de fleste hjemkomstene i mer rolige former. Mange hadde jenter hjemme som ventet. Da ble møtet dem imellom viktigere enn møtet med oss. Og det var slett ikke alle som ønsket å være i sentrum. Men selv slike hjemkomster var noe nytt. Den store verden ble sugd inn dørene på Toms kro. En verden vi alle lengtet etter å se.

Sjøfartsbygda

Selv om en skulle vokse opp som ei landkrabbe på Nedenes, fikk en del i sjømannslivet. Hele bygda var preget av sjøen. Det var et yndet samtaleemne, men det var noe langt mer enn det. Det ga arbeid for stadig nye unggutter. Etter folkeskolen og et år på framhaldsskolen eller noen år på middelskolen, bar det som regel til sjøs. Vel skrøt enkelte ofte for voldsomt av hvor mye de hadde tjent, men det er likevel ingen tvil om at de kunne legge seg opp penger som ingen unggutt med arbeid i land kunne drømme om. Dessuten hadde de der ute lært mer språk enn vi fikk inn gjennom skolen. Og det var ikke bare en og annen gutt som dro til sjøs. Våren 1958 gikk det på Natvig-Nedenes skole (skolen ved det nåværende posthuset og banken, som sto ferdig i 1954) 33 gutter som kom fra Nedenes. Omtrent 60 % av disse reiste senere til sjøs. Nedenfor er de som seilte merket med ei stjerne (*):

Våren 1958

1 Kåre Andersen*, 2 Kåre Lorentzen*, 3 Tore Gran*, 4 Martin Nilsen*, 5 Edvard Skjeie*, 6 Edvin Tveter, 7 Leif Tønnesen, 8 Harald Hallberg*, 9 Kjell Helgesen, 10 Jan Gauperå, 11 Knut O. Nedenes*, 12 Knut Olav Bjønnum, 13 Olav Øystein Bjønnum*, 14 Ove Hermansen, 15 Lars Olav Andersen*, 16 Erling Hægeland*, 17 Nils Arne Pedersen*, 18 Tore Stoveland*, 19 Kjell Andersen*, 20 Arne Bjønnum*, 21 Gaut Bjønnum, 22 Ørnulf Bjørnsen*, 23 Willy Hægeland, 24 Torbjørn Torbjørnsen*, 25 Sverre Salvesen*, 26 Ole Bjønnum*, 27 Svein Bjønnum*, 28 Ove Jørgen Gauperå*, 29 Odd Helgesen*, 30 Ole Nedenes, 31 Øystein Ringøen, 32 Gunnar Sætra, 33 Odd Tveter.

Tradisjon

Forsåvidt er det ikke så rart at så stor andel av bygdas sønner seilte. Slik hadde det vært også tidligere. Våren 1855 var det ennå ikke kommet noen fast skole på Nedenes. Skolestua ble holdt i private hjem på omgang, det ene året på Nedenes, det andre på Tingstveit. Det er vanskelig å få full klarhet i hvor mange av disse elevene som senere seilte. Ved hjelp av folketellinger og mønstringsarkiver kan en imidlertid komme et stykke på vei. Det kan med sikkerhet sies at ihvertfall 56 % av elevene senere seilte, men prosentandelen skulle nok vært høyere dersom registreringene hadde vært fullstendige. De som seilte er igjen merket med ei stjerne (*):

Våren 1855

1 Ole Nikolai Danielsen Skyttervollen* (skipper), 2 Martin B. Andersen Nedenes, 3 Knud Olsen Nedenes* (skipper), 4 Johannes Salvesen Nedenes, 5 Osuld Salvesen Tingstveit* (skipper), 6 Ole Severin Olsen Tingstveit*, 7 Knud Jørgen Omundsen Bjønnum* (skipper), 8 Knud Johannesen Nedenes* (skipper), 9 Jakob Tallaksen Nedenes, 10 Carl Johan Thomassen Nedenes, 11 Anders Thomassen Engene* (skipper), 12 Ole Andreas Skjellufsen Tingstveit, 13 Zacharias Olsen Tingstveit*, 14 Rasmus Halvorsen Sjøbua, 15 Ole Christensen Åsen, 16 Christen Gundersen Bjønnum*.

Skippere og redere

Av dem som gikk på Nedenes skole i 1958, ble det en del skippere, men i forhold til dem som gikk i 1855, var det ikke så mange. Da ble mer enn hver tredje sjømann skipper. Hadde registreringene vært bedre, ville andelen trolig vært høyere. Forklaringen ligger i partsrederiet. Generasjonen fra 1855 kunne makte å bli skippere fordi de selv eller deres foreldre hadde part i skutene. Det hadde de nok i hovedsak greid ved å levere skipstømmer mot part. Så selv om bygda helt fram til 1960/1970-åra har vært avhengig av sjøen, har det vært på en helt annen måte enn i forrige århundre. Dengang var også flesteparten av de hjemmeværende familiene økonomisk avhengige av sjøen fordi de eide skipsparter. Det var dette som dannet grunnlaget for mange av de store bygningene som fortsatt står rundt om på gårdene. Men selv om 1958-generasjonen hadde lange tradisjoner å ta vare på når de dro til sjøs, måtte de likevel i de fleste tilfellene tilbake til bestefars eller oldefars generasjon for å finne tradisjonen. I mellomtida hadde bygda nemlig opplevd et avbrekk fra sjøen.

Mellomkrigstidas landkrabber

Etter omgangsskolen ble det en gradvis overgang til fast skole. År etter år skiftet det med å holde skole på Nedenes og Tingstveit. Skolen kunne bare holdes i de største husa på de to gårdene. Derfor ble det de største bøndene som på det viset fikk skolen hos seg. Løsningen ble derfor å holde skole hos Daniel skolemester nede på Skyttervollen. Men i 1872 sto den nye skolen ferdig oppe på Nedenes (nåværende Torleif Bjønnums hus). Det ble bygdas første faste skole. Den neste skulle ikke komme før i 1954. Våren 1918 gikk det på denne skolen 7 gutter. Ingen av dem kom til å reise til sjøs. De 7 var: 1 Lorentz Lorentzen Tukarten, 2 Arne Sætra, 3 Trygve Tønnesen, 4 Bjarne Sætra, 5 Gottfred Ahlgren Engene, 6 Martin Nilsen Tingstveit, 7 Harald Jørgensen Tingstveit.

Hva hadde skjedd? Hva var årsaken til dette avbrekket? Jo, disse guttene skulle ut i arbeid i krisetider ikke bare for vårt eget land, men også for den internasjonale skipsfart. Muligheten lå ikke lenger til sjøs, den lå heller i Amerika. Derfor kom ikke disse guttene til å seile. Men de skulle dessverre ikke bli alene om det.

Våre landkrabber

I 1976 sto den nye skolen på Nedenes ferdig. Om årskullet fra 1918 hadde små muligheter til sjøs, har det såvisst ikke vært bedre for de elevene som er gått ut fra den nye skolen på Nedenes. Og derfra er det gått ut så mange flere enn fra den gamle skolen. For mens det i 1918 var 7 gutter på skolen, har det etter 1976 vært mer enn 7 gutter i hver enkelt klasse. Alle de mange guttene fra den nye skolen har i likhet med kullet fra 1918 møtt et arbeidsmarked med små muligheter på land og nærmest «svart hav» når det var tale om å få hyre. De har ikke fått mulighet til å se fremmede havner og bruke sin engelsk som en del av hverdagslivet. De har ikke fått mulighet til å komme hjem med feite lommebøker i sorte chevyer. De har ikke fått muligheten til å spandere en fest på bygdas ungdom. Deres muligheter ligger i så altfor få jobber på land, i videre skolegang eller i arbeid for trygd. Og det skjer i ei tid da skipsfarten igjen er i sterk framgang. Muligheten til sjøs for ungdommen på Nedenes er gått tapt også tidligere, men den ble gjenvunnet. La oss håpe det kan skje igjen. 

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: KA0920-PK/06, Øyestad kommune, Skoler.



Emneord:

Etter 1800,
Arkiv,
,
Arbeidsliv,
Skole og læring,
Kyststrøk,
Amerika


Våren 1958 hadde disse elevene gått i 1. klasse. Dengang var det 8 gutter fra Nedenes (Natvig ikke medregnet). Se liste nr. 26–33. Halvparten av dem skulle senere seile. Svein Bjønnum nr. 3 i første rekke fra venstre.


I 1970 var motormann Svein Bjønnum ombord på «Danita» til Ugland. Her er han i aksjon med gevær under idrettstevlinga Neptuniaden.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.