Bedehuset, Metodistkirken og Frikirken: Tre bygninger i historisk stilart med religiøst preg

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 3. mars 1990

Med romantikkens arkitektur 1850–1900 ble det vanlig å bygge kirker og andre bygninger for religiøst formål i en middelalderlig stil, fordi man anså både den romanske og den gotiske bygningskunst som særlig knyttet til kristendom og kirke. 

Vår serie brakte 13. januar i år Gunnar Moldens artikkel om etableringen av metodistmenigheten i Arendal, bl.a. illustrert med foto av Metodistkirken i Østregate – oppført 1871 – uten at bygningen som sådan ble nærmere omtalt. Metodistkirken er, sammen med Bedehuset i Vestregate og Frikirken øverst i Bendiksklev, et interessant og velbevart eksempel på dissentersamfunns og «lavkirkelige» bevegelsers byggeskikk i norske byer i 1800-årene. Disse fortjener å fremheves som bygninger av høy kvalitet både hva håndverk og arkitektur angår. 

Alle tre er reist etter de store bybrannene 1863 og 1868 da Arendal fullstendig «skiftet ham»: Bedehuset ble bygd i romansk stil med N. G. Thomassen som arkitekt og skipsreder Julius Smith som sentral initiativtager. Thomassen var samtidig arkitekt for Smiths eget hus i Tollbodgaten og for svigermorens, enkefru Thommesens imponerende Thommesengården i Kirkegaten, Hotellet ytterst på Langbryggen, o.s.v. Men disse verdslige bygninger ble oppført i pusset tegl, med dekor i stram klassisisme eller ny-renessanse. Metodistkirken i Østregate er bygd i romansk stil 1869–71, trolig etter metodistprest (og jernbaneingeniør) Johs. Arbo Wiels tegning (samme tegning ble benyttet for «1. Metodistkirke» i Thv. Meyers gate i Christiania omtrent samtidig.) Den evangelisk-lutherske frimenighet oppførte sin store kirke som sto ferdig i 1879 i romansk stil, under den tyskfødte arkitekt, byggmester og murmester J. C. Reuters ledelse.

Reuter var et ivrig frikirkemedlem, fordi han som kirkebygger «hadde fått nok» av statskirkens prester. Til Norge kom han med arkitekt von Hanno i 1850-årene for å forestå oppførelsen av Trefoldighetskirken i Christiania. Senere bygde han, stadig i samarbeid med v. Hanno, en rekke teglstenskirker i Østfold og bosatte seg i Sarpsborg. Hit til Arendal kom han etter bybrannen i 1868, og kjøpte urmaker Heedes gamle trehus øverst i Bendiksklev. Frikirken fikk sin byggetomt vis-á-vis. 

Byggmester Reuter leverte utkast til trekirke for Barbu, denne tegningen ble anvendt til Bjorbekk kirke, likeledes til Stokken og Færvik. For proprietær Lundgren tegnet og oppførte han i 1872 den staselige hovedbygningen på Torbjørnsbo gård, nærmest som en kopi av konsul Herlofsons sveitserstilvilla på Langsæ gård fra 1858. 

Til tross for at bedehus, metodistkirke og frikirke er tegnet av hver sin arkitekt, finner vi at de er merkverdig like. Alle tre er i romansk stil dels med bysantinske og lombardiske trekk fra tidlig middelalder, dels fra 1100-tallet. Materialet er teglstein som står upusset. To av kirkene er ennå i dag malt teglstensrøde og har detaljene malt i sandsteinsimiterende gul-hvit farge. 

Reguleringsbestemmelsene etter brannene påbød at husene skulle ha møneretning parallelt med gateløpet, mot gatehjørne skulle huset være avskrådd og ha valmet tak, og samtlige hus skulle ha samme, slake takvinkel. 

Ingen av disse regler er fulgt for de tre forsamlingslokalenes vedkommende, de fikk nemlig dispensasjon fra bestemmelsene. 

Bedehuset og Frikirken ligger med møneretningen på tvers av gateløpet og har en markert gavl mot gaten. Metodistkirken ligger på hjørnetomt, hvor gavlen og det steile tak markerer seg tydelig i gatebildet. 

Bedehuset er i sin konstruksjon en kopi av de oldkristne basilikabygninger, der midtskipet løfter seg opp over sideskipenes tak. Frikirken er med sitt fint utførte takstolsystem og stolperekker med sidegallerier, også i interiøret preget av tradisjonell kirkearkitektur, meget likt Reuters statskirkelige byggverk. 

Mens byens husrekker etter brannene stort sett ble reist med pussede fasader i «moderne», d.v.s. klassisismens og ny-renessansens stilform, ser vi at de lavkirkelige og frikirkelige bygninger konsekvent benytter upusset tegl, avstikkende plassering og bygningsform, og alderdommelige, spesielt religiøse og kristent symbolsk ladede stilformer. 

Vår analyse viser altså at selv om de nye og radikale bevegelsene sto i opposisjon til statskirken, falt det dem helt naturlig å gripe til et etablert gammelt arkitekturspråk når det gjaldt å markere seg visuelt i landskapet. 

Bedehus og forsamlingslokaler utformes som sakrale bygg i middelalderens tradisjon, og i reguleringssammenheng bryter de bevisst med mønsteret for den mer anonyme bebyggelse. 

Poenget med dette var for det første å gi legitimitet og «religiøs tyngde» til de nye lokalene og de menigheter som reiste dem. Tradisjonelt formspråk innga tillit og respekt, og dempet ned det revolusjonært foruroligende i frimenighetenes brudd med statskirkesystemets autoritet.



Emneord:

Etter 1800,
Bygninger,
Håndverk,
Tro og religion,
Foreninger og organisasjoner,
Kyststrøk


Frikirken i Bendiksklev.


Bedehuset i Vestregate.


Byggmester J. C. Reuter (1829–1909). Fotografiet er tatt fra boken «Pioner i skjørt».


Metodistkirken i Østregate.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.


Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her
Jeg forstår, ikke vis denne meldingen igjen