Erindringer rundt krigsutbruddet

Sølvi Kaastrup, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 11. april 1990

Alle som opplevde det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 har sine spesielle erindringer om denne dagen. 50 år er gått, og mye er glemt, men sannsynligvis vil hver enkelt som var såpass tilårskommen at de oppfattet hva som skjedde, kunne gi sin spesielle versjon av dagen. Tidsregningen er også «før krigen» eller «etter krigen», og våre etterkommere har nok mer enn en gang sukket resignert og lurt på om vi aldri skal bli ferdig med krigstiden.

Vinteren var lang og hard på Sørlandet i 1940. Krigen i Europa opptok folk. Avisene hadde mye om krigshandlinger, om forlis og minesprengninger. I Finland pågikk vinterkrigen. Altmark-affæren i Jøssingfjord i februar var skremmende.

Her hjemme var det prøver med luftvernsirener, blendingsgardiner og kjellere som skulle settes i stand til tilfluktsrom etc. Rasjonering av matvarer var begynt, det gjaldt f. eks. kaffe og sukker.

Men det var den harde vinteren som var det nærliggende problem, i hvert fall i vårt distrikt. 20. mars kunne en lese i Agderposten at «Storvinteren har satt inn over Aust-Agder igjen. Alt disponibelt brøytemateriell satt inn på veiene både i fylket og i Arendal. Bilrutene klarer seg bra. Forsinkelser tilsjøs. Snødrivene opp til flere meter høye.»

I avisen 27. mars blir vi minnet om krigen. «Flere luftvernmitraljøser stilles til disposisjon for Arendal. Men kommunen eller dens innvånere må betale halvparten av deres kostende.» Dagen etter kommer det et nytt innlegg om at byen selv bør kjøpe luftvernmitraljøsene. «Kommunen får et større beløp fra Samlagets pensjonsfond, og dette bør brukes!» 4. april blir det igjen bragt på bane, og ordføreren blir spurt om sin mening om saken. Han er noe skeptisk til planene, for som han sier, «Mitraljøser som ikke har større rekkevidde enn 800-1000 meter vil ikke etter min mening kunne forhindre at vårt vannverk, vår kirke og vårt rådhus blir utsatt for angrep, idet jeg går ut fra at de nevnte punkter kan angripes fra en høyde av opptil iallfall 1500 meter.» Så byen hadde ikke fått sine mitraljøser da det mandag 8. april var foruroligende nyheter: «Storbritannia og Frankrike har lagt ut miner i Norges farvann idagmorges!»

Men denne mandagen var lys og fin, med begynnende vår i luften. I kveldingen var vi en del skoleelever som hadde vår vanlige «bryggesleng» for å kikke på hurtigruten som kom vestfra og gikk til Oslo. Byen var fredelig som vanlig, inntil det dukket opp noen som fortalte at utenfor «Vestlandske Tidende» sto oppslag om et tysk troppetransportskip som var senket av engelsk ubåt utenfor Lillesand. 150 mann var omkommet, og de overlevende bragt inn til Lillesand, hvor de ble tatt hånd om av byens innvånere. Det tok ikke lang tid å ta veien til Østregate og konstatere at beretningen stemte.

Det var nok en litt uhyggelig stemning som snek seg inn i mange hjem i distriktet den kvelden.

Likevel var vel ingen forberedt på å bli vekket av luftvernsirenen neste morgen, og for de fleste gikk det nok noen øyeblikk før vi oppfattet at det denne gang var alvor. Radioen ble slått på, og den grusomme og utrolige nyheten kom: Tyske tropper var ilandsatt i Norge, en del byer besatt, deriblant Arendal. Det var krig.

Å si at vi ble lamslått, er vel mildt uttrykt. Men samtidig våknet den nysgjerrigheten naturen har utstyrt oss med, og det gjaldt å konstatere ved selvsyn at det radioen fortalte var sant. Turen gjennom byen tok ikke mange minuttene, og ved Dampskibsbryggen lå det tyske marinefartøy som satte i land soldater. Det var soldater med sykler, og de virket fryktinngydende med sine våpen og hjelmer. I Arendal var ikke soldater noe vanlig syn. Det hendte jo at vernepliktige var hjemme på perm med uniformer, men tanken på at norske gutter skulle slåss mot disse profesjonelle krigerne, var så fremmed. Og selv om alt denne morgenen virket rotet og forvirret, var vi klar over at det var mobilisering.

Det var mye folk på bena i byen. Utenfor telegrafen i Strandgaten sto to tyske vakter med hjelmer og geværer. De så skremmende ut. Samtidig dannet det seg en kø av mennesker utenfor Sparebanken i samme bygningen, det var folk som ville ha ut sine bankinnskudd. Grunnen til at byen ble beæret med så raskt besøk av «vernemakten» var telegrafkabelen til England. Tyske soldater dro i løpet av formiddagen ut til kabelhuset på Hisøy og kappet kabelen.

På husveggene rundt i byen kom det opp det bekjente «Oprop! Til de norske soldater og det norske volk!» undertegnet av den tyske kommandør von Falkenhorst. For første gang stiftet vi bekjentskap med tysk ordbruk og tenkemåte.

Avisene utkom som vanlig. De inneholdt et opprop fra fylkesmannen, med henstilling til byens befolkning om å vise ro og besindighet. «Den tyske øverstkommanderende har meddelt meg at han kom som venn og henstiller til befolkningen å forholde seg rolig. Hvis dette ble etterkommet ville der ikke bli kastet bomber over Arendal og omegn.» Undertegnet Jonas Pedersen. Også ordfører og formannskap hadde opprop til byens befolkning i samme avis, med henstilling om å vise ro og besindighet, og til byens bedrifter, handelsstand og arbeidsliv å la alt gå sin vante gang.

Skole var det ikke snakk om, den ble stengt på ubestemt tid. Etterhvert ble butikkvinduene i byen plastret over med limband, for at ikke glasset skulle gjøre skade i tilfelle eksplosjoner. Det kom opp sandsekker rundt husveggene, og i alle hus måtte blendingsgardinene gjøres klare. Avisene hadde henstilling fra politiet om at de som kunne, burde reise ut av byen, fortrinnsvis til bygdene i Holt og Gjerstad eller nedre del av Vest-Telemark. Mange familier hadde allerede tidlig på dagen kommet seg ut av byen til familie og kjente på landet.

Lottene drev og organiserte evakuering, og de kunne bruke skoleelever som medhjelpere. De holdt til i Handelsstandens lokaler, og alle som meldte seg, ble øyeblikkelig satt i sving. Første oppdrag var å gå fra hus til hus i forskjellige distrikter i byen, med beskjed om at det ville bli satt opp busser i løpet av dagen for folk som ønsket å komme til et trygt oppholdssted på landet. Folks reaksjon på dette tilbudet var noe varierende. Men det var iallfall en del busslaster som forlot Arendal i kveldingen, med et par lotter som hjelpere på hver buss. Vi som var med bussen til Holt og Vegårshei, hadde inntrykk av at ikke alle vertsfamiliene var like begeistret over besøkene, men det endte iallfall med at vi to unge piker var de eneste som returnerte med sjåføren til byen.

Og der stiftet vi vårt første møte med en bekmørk by som vi følte var full av tyske soldater. Visstnok var ikke antallet så stort i første omgang, men den ekle følelsen det var å gå hjem fra bussen kl. to om natten, litt redde for hva en ville møte, den kan fremdeles gjenkalles i erindringen.

Dagen som fulgte var spennende og litt uvirkelige. Det var mye nytt en skulle venne seg til. Først og fremst tyskerne som rykket inn i større antall og ble innkvartert på skoler og i forsamlingslokaler. Avdelinger som marsjerte og sang i gatene, og ikke minst tyske soldater som handlet i forretningene. Det var særlig bakervarer og sjokolade som de forsynte seg med i store mengder. Byens yngste innvånere satte nok mest pris på voksne menn som gikk i tog og sang, for det varte ikke mange dagene før en kunne treffe små tog med unger. På hodet hadde de gryter, melkespann o.l., og sangen var «Gegen Engeland» i mange tonearter. Folk ellers vendte seg fort til å overse soldatopptogene.

Bortsett fra de tyske soldatene, var der lite mennesker i byen den første uken. En av dagene, den såkalte panikkdagen, var det bomberykter. Det gikk mange historier etterpå om selsomme evakuerings-følger, overfylte biler og lasteplan med allslags bagasje, blomsterpotter og kanarifugler etc.

Det sivile luftvern hadde imidlertid sine faste vakter døgnet rundt. For disse hadde lottene servering av kaffe og smørbrød i Nedenes sparebanks 2. etasje, og det var ikke få skiver med gaudaost og servelat som gikk unna der.

Etterhvert begynte livet å komme inn i et nytt mønster. Brødrasjoneringen ble innført. 22. april sto det i avisen at «Neste uke kommer brødkortene. Men porsjonen blir rikelig så ingen skal føle savn». Folk fikk snart føle noe annet, men akkurat denne våren trodde vel ingen varemangelen skulle bli så enorm som den ble.

50 år etter er minnene fra krigstiden fremdeles levende. Og heldigvis er det ofte slik at det som var leit og vondt, blir glemt og det gode husket. Det positive med disse årene var at folk sto sammen mot et felles onde: Tyskerne og nazistene. Og kontaktene som ble opprettet mellom by og land, mellom Arendal og kommunene rundt om, kunne kanskje gitt et bedre grunnlag for en storkommune dengang enn det ser ut til å være i dag!



Emneord:

Etter 1800,
Krig,
Kvinner,
Kyststrøk


Tyskerne var raske med å besette telegrafstasjonen i Arendal 9. april. (AAA neg. nr. 19249.)


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.