Egelands Verks første ovn

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 7. desember 1991

Sommeren 1991 ble en ovn merket «Eggelands ♂ Werck 1708» tilbudt Aust-Agder-Museet til dagens markedspris. Ovnen manglet i vår samling, men Aust-Agder-Museet manglet penger!

Foreningen Aust-Agder-Museets-Venner kom oss til hjelp, kjøpte ovnen og forærte den til museet, og vår takknemlighet er stor.

Merkelig nok var det før 1708 – tross de store jernmalmforekomster rundt Arendal – bare ett jernverk i Nedenes, nemlig Barbu Verk, som var etablert av Erik Munk i 1574. Det lå der jernbanestasjonen nå er i Barbudalen. Malmen kom fra gruva i Steinsås, og bak «Teppehallen» – kalt Langsæ og Torbjørnsbu gruver. Vannet i Barbu-elva drev pukkverk, belger og hammere, men vannmangel om sommeren og is om vinteren førte til at verket hadde ujevn drift, med stans i gjentatte perioder.

Verre var det at den økende gruvedrift førte til sviktende trekulltilførsler til verket: I gruvene gikk det store mengder ved til fyrsettingen, og småtømmer til forbygningsarbeider. Til sist kunne ikke skogene rundt Arendal klare å forsyne både gruvene og verket, og dermed måtte verket i 1665 flyttes til Båseland i Holt.

Egelands Verk ble altså lagt ved Gjerstadvassdraget lengst øst i amtet, med cirkumferens i Sannidal, Gjerstad og Søndeled i god avstand fra Båseland. Jernverket på Mørland i Sannidal var dødd bort omkring 1660, så derfra var ingen konkurranse om kullforsyninger. Egelands grunnlegger, sekretær Christian Albert Ginheimer, fikk en foreløpig konsesjon sommeren 1705. De endelige privilegier ble utferdiget i København i desember 1707, og dermed kunne driften for alvor komme i gang.

Hvordan skulle en nybakt jernverkseier på passende underdanig måte kvittere og takke enevoldsmonarken for den oppnådde gunst og nåde?

Selvfølgelig ved å la verkets første praktstykke av en vindovn være en hyllest til Hans Majestet!

Bilthuggeren (d.e. treskjæreren) som forferdiget modellplatene, fikk beskjed om å lage en ovn hvor langsideplaten har Fredrik den fjerdes profilportrett, innsatt i en oval laurbærkrans, som hovedmotiv. Kransen er omgitt av krigerske emblemer, og nedenfor den er oppstilt et skjold med Norges riksvåpen, løven på hellebard, flankert av laurbærgrener. Nederst står verksnavnet og årstallet 1708, slik som nevnt i innledningen til vår artikkel.

Tremodellen til langsideplaten – skåret i bjerk – er bevart den dag i dag, og befinner seg i Norsk Folkemuseums samlinger.

Hvem mesteren var, er uvisst. På kortsideplatene ser man øverst det kongelige F 4 som speilmonogram med stor kongekrone over, nedenunder finner vi verkseierens initialer C.A.G., med en prydelig adelig krone over. Langsidene er utstyrt med «faste skinner» – vulstformede falser som låser kortsidene – med laurbærblader på.

Laurbærkrans og laurbærgrener sammen med krigstrofeer har symbolsk betydning med røtter tilbake til romernes tid, og innebærer at kong Frederik var rikenes forsvarer og øverste krigsherre, selvsagt seierrik «triumfator», og dermed skulle ha rett til laurbærkrans.

Jernverkene forsynte hæren og flåten med kanoner og kuler, så for dem var Den store nordiske krig en «lykkelig tid».

Straks krigen var slutt, fikk Egeland økonomiske vanskeligheter, og i 1724 måtte Ginheimer la verket gå til auksjon. Kjøperen var den grunnrike Arendalsreder og trelasthandler, sagbrukseier etc. Ellef Thommesen av «Havsøy-ætten». Han, og senere hans enke Margrethe, og sønnene, drev verket til 1799.

Det eksemplaret av ovnen fra 1708 museet fikk sommeren 1991, var meget velbevart – så langt det rakk. Den var nemlig ukomplett, og manglet både topplaten med røkhull, og den ene (bakre) kortsideplaten. Selgeren gjorde oss oppmerksomme på at en «ensom og hjemløs» kortsideplate befant seg i Fylkesmuseet i Skien: «Dere kunne jo spørre om å få den!»

Vår forespørsel ble velvillig mottatt, og nå står ovnen utstilt som nyinnkommet gave i museets annen etasje her på Langsæ. Den manglende topp-platen har museets snekker laget – av svertet tre.

Vi fyrer jo ikke i museets ovner.

Egelandsovnen er innkjøpt i Kragerø, og kom sannsynligvis til Sannidal – Skåtøyområdet da den var ny. Det er jo bare noen få kilometer dit fra jernverket i Gjerstad.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.23802, ovn.
Arkiv: PA-1907, Egelands Jernverk.



Emneord:

1500 til 1800,
Museum,
Gjenstander,
Gruver, jern og metall,
Håndverk,
Industri,
Krig,
Kyststrøk


Egelandsovnens langside med Frederik 4. i rustning, omgitt av laurbærkrans, krigstrompeter, faner, kanoner, kanonkuler og kruttønner. Oppstillingen følger et gjengs skjema i samtidens europeiske kunsts fremstilling av fyrster som hærførere og krigsherrer, – først brukt av Ludvig 14. av Frankrike.


Kortsiden gjør det helt klart og tydelig for alle hvilken fyrste som er fremstilt på langsiden.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.