Om ville og tamme tulipaner

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 29. februar 1992

I de tørre, ørkenaktige fjellområdene i Lilleasia og videre østover er det et eventyrlig syn når tusenvis av krokus, ville tulipaner og andre løkvekster står i flor om våren.

Helt siden oldtiden har man her høstet krokusens blomsterstøv; det kostelige krydder og fargestoff safran, som ble betalt med sin vekt i gull.

Tulipanene tilhører liljefamilien. Det finnes 100 viltvoksende arter i vestre og midtre Asia og i Japan. Det tyrkiske ordet er «tülbend», det persiske «dulband», så det er tydelig at vårt «tulipan» er temmelig uendret overtatt derfra.

I den islamske kunst spiller tulipanen og de andre løkvekstene en fremtredende rolle. Disse blomstene smykker persiske miniatyrer, håndknyttede tepper, fajanse og annet kunsthåndverk.

Merkelig nok ser det ikke ut til at løkblomstene kom til Europa i kristen middelalder, til tross for at korstogene førte hærskarer av riddere til Det Hellige Land, og at fromme pilegrimer valfartet til Jerusalem, Betlehem og Nasaret.

Først i 1550-årene skal visstnok de første tulipanløkene være tatt til Europa fra Tyrkia av baron O. G. Busbeck. En sveitsisk botaniker, K. Gesner, skrev at han første gang så tulipaner i blomst i Augsburg våren 1559.

Det var botanikeren Carolus Clusius (1526–1609) som ga støtet til at Nederland ble selve arnestedet for dyrking og foredling av tulipaner i Europa. Han var i 20 år professor i medisin og bestyrer av den keiserlige botaniske hage i Wien, før han i 1593 ble kalt til universitetet i Leyden for å anlegge en botanisk hage der. Fra Wien bragte Clusius med seg en mengde blomsterløk, som han i 1601 publiserte i sitt verk om sjeldne planters historie: «Rariorum plantarum historia». Der er vist hyasinter, narcisser, krokus, keiserkroner og tulipaner.

Fra å være botaniske rariteter, ble blomsterløk snart en verdifull hollandsk handelsvare og et spekulasjonsobjekt uten sidestykke, etter hvert som dyrkingen ble kommersialisert. Stadig nye varianter ble drevet frem og foredlet. Særlig brokete og bisarre former var høyt verdsatt. Tulipanløk-handelen ble gjenstand for vill spekulasjon som kulminerte i 1634. Prisene var da drevet opp til flere tusen kroner pundet for løk av de sjeldneste sortene.

Den 3. februar 1637 kom krakket på tulipanbørsen i Amsterdam, og spekulantene ble ruinert.

I hollandsk maleri og dekorativ kunst oppsto en egen stilretning – «hollandsk blomsterbarokk» – hvor tulipaner og liljer spiller hovedrollen. Her i Norge var stilretningen utgangspunktet for vår rosemaling, først i byene, siden på bygdene hvor den holdt seg i 200 år.

Tidligere har man trodd at tulipaner ikke ble dyrket i norske hager før 1690-tallet, ettersom Christian Gartners bok «Horticultura» – hagekunst – fra 1694 nevner tulipaner dyrket i Trondheim. Men når vi tenker på de nære økonomiske og kulturelle forbindelser norske byer og ladesteder hadde med Nederland i 1600-årene, og den voldsomme tulipaninteressen som utfoldet seg, synes tidspunktet å være usannsynlig sent.

Så viser ny forskning ganske riktig at vi kan flytte begynnelsen hundre år bakover. Finn Egil Eckblad viser i en artikkel i tidsskriftet Blyttia i 1991 at bevarte brev i Leyden i Nederland forteller at tulipaner og andre løkvekster blomstret for første gang i Bergen våren 1597.

Linjen dit går direkte fra de løkene Clusius fire år før hadde ført til Leyden fra Wien, og det henger slik sammen:

I 1596 reiste en tysk lege i Bergen som het Henrik Høyer, til Leyden for å ta doktorgraden. Ved hjemkomsten høsten samme år hadde han foruten doktorgraden, fått med seg fra Leyden en del løker og knoller, som gave fra professor Clusius. 9. april 1597 sendte Høyer et langt brev på latin til sin venn og takket for løkene, som allerede i februar hadde vist spirer over jorden, og i mai fortalte han at nå sto hyasint, keiserkrone, tulipan, narciss og krokus i fullt flor i Bergen. Om fem år kan altså tulipanen og de andre løkblomstene feire sitt 400-års jubileum i Norge!

Nå gjaldt dette Bergen. Men det er liten tvil om at også hagene på Agder hadde slike vekster i bedene, litt ut i 1600-årene.

Men hva så med den beskjedne og oversette vesle gule villtulipanen, som blomstrer i vårt kystdistrikt i første del av juni måned? Den forekommer i mengdevis på avgrensede, spesielle steder i Kalvesund, Narestø, på Tromøy, Merdø, Torungene, og i Arendal. Ved Rådhuset og Carl Knudsen-Gården i Lillesand står den så tett at den danner blomstrende eng, likeså på Svinør i Vest-Agder.

Forekomstene er neppe resultat av botanikeres samlerreiser på fremmede kyster. Den er trolig heller kommet som blindpassasjer, skjult som ugress i ballastjord, på samme vis som den forhatte skvallerkålen og den uskyldige mur-karsen.

Mange hager i uthavnene og kystbyene er bygd opp som terrasser som er fylt med løv, tang – og ballastjord. Mye rart og spennende kunne spire opp i den fremmede jorden!

Å studere ballastplanter som har overlevd her på kysten siden seilskutetiden, gir et krysningspunkt mellom botanikk, sjøfartshistorie og hagebrukshistorie. En som i mange år har studert og skrevet om dette, er professor Tore Ouren ved Handelshøyskolen i Bergen. Men merkelig nok nevner han ikke Sørlandets lille gule villtulipan, «Tulipa silvestris» (Skogtulipan).

Den har stjerneformede, nikkende blomster på lange, tynne stilker, og smale, grågrønne blad. Den sprer seg særlig ved utløpere. Løken ligger temmelig dypt. Dette er typisk for en ørkenplante, som må beskytte seg mot sommerens brennende hete.

Jeg tipper at dens hjemland er Svartehavets kyster. Sørlandets skuter hadde gode frakter til Sevastopol under Krimkrigen i 1850-årene med forsyninger til de allierte, og det var ikke alltid kornlast å få til returen. Så måtte man ta inn ballast i stedet. Ofte svart, fet kulturjord. Som endte i hagen der hjemme?

Kan leserne fortelle om andre voksesteder for gul villtulipan enn de jeg nevnte ovenfor, er Aust-Agder-Museet glad for beskjed.


Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Horticultura: norsk hagebok frå 1694 av Christian Gartner (ref.)



Emneord:

1500 til 1800,
Asia,
Europa,
Kyststrøk


I hollandsk maleri og dekorativ kunst oppsto en egen stilretning – «hollandsk blomsterbarokk» – hvor tulipaner og liljer spiller hovedrollen. Her i Norge var stilretningen utgangspunktet for vår rosemaling, først i byene, siden på bygdene hvor den holdt seg i 200 år.


Det er tette bånd mellom hollandsk blomsterbarokk og rosemalingen som senere gjorde seg gjeldende i norske bygder.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.