Losoldermannskap

Kjell Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 24. august 1994

I dette århundret har losvesenet gjennomgått en sterk rasjonalisering. I dag er samtlige losoldermannskap i Aust-Agder lagt ned. Det som er tilbake av lostjeneste i fylket sorterer under losoldermannskapet i Kristiansand. Denne utviklingen skyldes dels at nyttetrafikken på kysten har gått sterkt tilbake, dels at moderne navigeringsteknikk har overtatt losens rolle.

Loser ble brukt i de norske farvann allerede i middelalderen. Leidsogumadr var det gammelnorske ordet på en kjentmann i leia. Direkte oversatt betyr det en mann som kunne si hvor skipsleia gikk.

Man kan ikke snakke om et organisert losvesen i Norge i middelalderen. Men i den viktige handelsbyen Bergen fantes det allerede på 1200-tallet tilløp til organisering av loser i eget laug. I Magnus Lagabøters landslov fra 1274 finnes det dessuten bestemmelser om godtgjørelse for losing av leidangsskip. For strekningen fra Bergen til Tønsberg skulle losen betales med en halv mark sølv.

Først på 1500-tallet, da skipsfarten begynte å ta seg opp igjen etter nedgangen i seinmiddelalderen, kommer det fastere regler for losing. I kong Fredrik II’s forordning av 9. mai 1561 heter det at loser som er skyld i at skipperen får skade på skip eller gods, skal erstatte skaden. Dessuten pålegges skippere å ta los i farvann som er lospliktige. Forordningen av 1561 innførte for første gang losplikt.

I de neste 150 år skjedde det liten utvikling i organiseringen av losvesenet i Norge. Det viktigste som skjedde var at med den etter hvert sterkt økende skipsfarten, særlig langs Agderkysten, steg behovet for loser kraftig.

Først under siste del av Den store nordiske krig (Elleveårskrigen 1709–1720) fikk tanken om en fast organisering av losvesenet langs norskekysten det endelige gjennombrudd. Den dansk-norske flåten som opererte i Skagerak, og som hadde baser langs det sørlige kystområdet, hadde stort behov for sikker og god lostjeneste. Nå ble en rekke loser oppnevnt av lokale myndigheter. Blant annet tilsatte innrulleringssjefen i Kristiansand, Georg Carstensen Nybur, flere loser på Agderkysten i tida fram til 1713. Nybur (1654–1713) ble utnevnt til innrulleringssjef i Kristiansand i 1707 og til schoutbynacht (kontreadmiral) og sjef for sjøforsvaret i Norge.

Den som virkelig skulle komme til å organisere losvesenet i Norge var imidlertid kapteinløytnant Gabriel Christiansen. I 1720 la han fram for admiralitetet i København en plan i fem punkter om hvordan han mente lossaken burde gripes an. Han foreslo at det ble ansatt faste «virchelige Kongelige Lootzer» og så mange i hver havn som skipsfarten behøvde. Ingen andre enn de edsvorne losene skulle ha lov til å foreta losing. 29. april 1720 ble Christiansen tilsatt som kaptein og overlos for det sønnafjellske Norge.

Losvesenet organiseres i Lyngør

I juni 1720 la Christiansen ut på en inspeksjonsreise langs kysten som varte helt fram til september. I hans beskrivelse av havnene han besøkte kan man bl.a. finne: Risør – lasteplass som blir meget søkt. Har vært 3 loser, må være 1 oldermann og 6 loser. Lyngør – uthavn som ofte søkes. Har 2 loser, men behøver 5. Klåholmene – to uthavner som ofte søkes. Har 2 loser, men behøver 5. I alt innsatte loskaptein Christiansen etter sin inspeksjonsreise 310 loser og 28 losoldermenn på 54 lossteder i det sønnafjellske Norge. Hvem de to losene i Lyngør i 1720 var, er usikkert. Men det kan ha vært Cordt Hansen, Ytre Lyngør, og Bjørn Saxesen, Steinsøya. Cordt Hansen (ca. 1682–1748) ble fast tilsatt som los i mars 1721 av schoutbynacht Nybur etter at losvesenet var organisert i 1720. Men allerede i 1709 nevnes det at han ved siden av å ha rett til salg av øl og brennevin i Lyngør, ernærte seg ved fiske og losing. Det samme gjaldt Bjørn Saxesen.

I 1732 lot Christiansen utferdige et «LootsReglement og Roulle For Det Syndenfieldske District udi Norge», dvs. et register over samtlige loser tilsatt i distriktet. Ifølge losrulla fra 1732 var det da tilsatt en losoldermann og seks loser i Lyngør, dvs. den 6. losstillingen var for øyeblikket ikke besatt. De til sammen seks losene i Lyngør i 1732 var: Losoldermann Ole Nilsen, Steinsøya, Cordt Hansen, Ytre Lyngør, Peder Jonsen, Indre Lyngør, Tore Saxesen, Ytre Lyngør, Jens Saxesen d.e., Ytre Lyngør og Jens Saxesen d.y., Ytre Lyngør. Med tilsettingen av en losoldermann og 5 loser i Lyngør i 1721 ble losoldermannskapet i Lyngør fast organisert. I 1732 var antall loser utvidet til 6. Det er fra nå av og fram til slutten av 1800-tallet at Lyngør losoldermannskap har sin storhetstid. Skipsfarten på norskekysten økte sterkt i løpet av 1700-tallet og særlig i seilskutetidas gullalder fra 1850-årene av og fram mot århundreskiftet. Losingen var viktig både for norske og utenlandske fartøyer som søkte havn i uvær. Men etter hvert fikk Dypvåg og Lyngør en betydelig skipsflåte.

I 1871 var Dypvåg det 10. største sjøfartsstedet i landet med en skipsflåte på 25 000 tonn. I de siste 2–3 tiår av 1800-tallet var Dypvåg landets største skipsfartsherred. En rekke av skipsrederne i Dypvåg hadde nettopp sete i Lyngør. I 1801 var i alt 8 loser knyttet til losoldermannskapet i Lyngør. I 1815 nevnes 17 loser, derav 9 reserveloser og 1 losdreng og i 1865 oppgis 12 loser, derav 2 pensjonerte.

Seilskutetida ebber ut

Mot slutten av århundret ebbet imidlertid seilskutetida i Dypvåg ut. Det fikk drastiske konsekvenser for behovet for loser stasjonert i Lyngør. I 1880 ble det foretatt 158 losinger i Lyngør losoldermannsdistrikt. Av disse var 57 losinger av fartøyer hjemmehørende i Lyngør. I 1899/1900 ble det i alt foretatt 39 losinger, hvorav 15 losinger av fartøyer med Lyngør som hjemmehavn. Dette året var det bare 2 seilende loser ved siden av losoldermannen i Lyngør, mens det var hele 8 pensjonerte loser.

Dette var bakgrunnen for at Lyngør losoldermannskap ble nedlagt i 1907 og lagt som losstasjon under Risør. I 1925 ble dessuten Risør losoldermannskap lagt under Kragerø losoldermannskap, som da kom til å bestå av losstasjonene i Kragerø, Portør, Risør og Lyngør.

8. desember 1938 fylte los Jens Olaf Jensen i Lyngør 65 år og skulle gå av med pensjon. Overlosen i det sønnafjellske distrikt skrev da til departementet og opplyste at losingen fra Lyngør losstasjon var helt ubetydelig. Antall losinger var sunket fra ca. 15 i 1930 til bare 3–4 losinger i 1937. Overlosen foreslo at det derfor ikke burde tilsettes ny los i Lyngør foreløpig, og at losingen ved Lyngør burde overtas av Risør-losen. Jens Olaf Jensen ble sittende i stillingen til 1. mai 1939 og ble da meddelt avskjed som siste los i Lyngør.

Dermed var en 250-års historie med losing fra Lyngør brakt til opphør, fra den første kjente losen i Lyngør, Saxe Bjørnsen, som beskrives som los i 1709, og til den siste, Jens Olaf Jensen, som fikk avskjed i 1939. For losingen i distriktet har utviklingen i de senere år vært slik: I 1953 ble Kragerø losoldermannskap oppløst og lagt under Porsgrunn, mens Risør med Lyngør ble lagt under Arendal losoldermannskap, som kom til å omfattet loskretsene Grimstad, Arendal og Risør. I 1981 ble Arendal losoldermannskap lagt under Kristiansand og losoldermannen i Arendal erstattet av en losformann.



Emneord:

Sjøfart og skipsbygging,
Samferdsel,
Kyststrøk


P. N. Sølling: Inventor. Forestilling af en Norsk Dæks LotsCutter som fisker i Nord-Søen. Af disse Nye Lots-Fahrtøyer har Gunder Thorsen forestaaed som en Brav og Redelig Mand Bygning af 10, foruden 2de Post-Fahrtøyer derfore og af Wenskab gives ham dette til Erindring af mig P. N. Sølling. Hæssnæss den 11 July 1816.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.