Den «blå periode» i norsk glass

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 17. januar 1995

«Gammelt norsk glass» er et fast definert begrep blant antikvitetshandlere, samlere og museumsfolk. Det omfatter de første rundt hundre årene som det ble fabrikkert finere former for glass her i landet: Det startet med Nøstetangen Glassverk ved Hokksund, 1741–1777, fortsatte med Hurdals Glassverk 1779–1808, og ble avsluttet med Gjøvik Glassverk 1809–1843. Mens «Moderne norsk glass» er fra 1855 og til i dag, produsert ved Hadelands Glassverk.

Det grunnleggende verk om gammelt norsk glass er Ada Buch Polaks store doktoravhandling fra 1953, som i særlig grad behandler luksusproduksjonen fra Nøstetangen og Hurdal, og så avslutningsvis sveiper over den mer beskjedne bruksglassproduksjonen på Gjøvik.

Senere kom kunsthandler Arnstein Berntsens bok om faren, arkitekt Bredo Berntsens: «En samling norsk glass» hvor også hverdags- og bruksglass av mange slag er med, og hvor Gjøvik er godt representert. Nyere bøker fører dessuten linjen videre, og belyser Hadelands produksjon til våre dager.

Høsten 1994 fikk litteraturen om gammelt norsk glass et nytt og verdifullt tilskudd med arkitekt Jan Håvar Korshavns bok «Norske Empire Glass. Gjøvigs Glasværk 1807–1843», utgitt av Gjøvik Historielag.

Korshavns utgangspunkt er spesielt: Han er Gjøvikmann, han er inngiftet i en familie som var medeier i Gjøvikverket, og han er ivrig privatsamler av Gjøvikglass. Med denne bakgrunnen var det ikke merkelig at Korshavn «tente», da Gjøvik Glassverks arkiver, som ingen hadde trodd var i behold, plutselig dukket opp fra et loft på Gjøvik. Dermed forelå muligheten for å få rede på virksomhetens liv og utvikling fra år til annet, noe man tidligere ikke hadde hatt.

Resultatet er en usedvanlig tiltalende bok. Historien om menneskene som skapte verket på Gjøvik er fargerik og spennende – for ikke å si dramatisk. Skildringen av det særpregede verksmiljøet med mange svenske og tyske innslag er meget underholdende. Vår arendalske venn Conrad Nicolai Schwach har forøvrig også gitt sitt bidrag, med den groteske beretningen om dobbeltbryllupet i familien Kauffeldt på Gjøvik gård 5. november 1818 som varte i tre dager og var en sammenhengende orgie.

Gjøvikglasset dekker empirens stilperiode, på samme vis som Nøstetangen representerer rokokko, og Hurdal louis seize. En typisk representant for Gjøvik er den koboltblå, potpurrikrukken, og ellers farget glass i benhvitt, lyseblått, svart, kanhende inspirert av farget romersk glass fra keisertiden. Den koboltblå fargen fikk man fra Blåfargeverket på Modum, altså et innenlandsk produkt. Nettopp alle de strålende fargene gjør Gjøvikglasset til noe spesielt. Derfor er Korshavns bok blitt den rene skjønnhetsåpenbaring: Aldri så man lekrere fargefotografier – illustrasjonene er enestående fine.

Korshavn har trålet landets museer for å finne Gjøvik-glass, og har fått det praktfullt fotografert. Mye er selvfølgelig også fra hans egen samling, og fra Gjøvik kommunes samling.

Boken er til salgs i Grev Wedels Plass Auksjoner, Grev Wedels plass 2, Oslo, og i Gjøvik Historielag, 2800 Gjøvik for 248 kroner. Både prisen og boken er «vel blåst»!


Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Ada Polak: Gammelt norsk glass. Oslo 1953 (ref.); Jan Håvar Korshavn: Norske Empire Glass. Gjøvigs Glasværk 1807–1843. Gjøvik 1994 (ref.).
Arkiv: PA-2672, C. N. Schwach, «Erindringer af mit Liv indtil ankomsten til Trondhjem nedskrevne i Aaret 1848».



Emneord:

1500 til 1800,
Etter 1800,
Bøker og trykksaker,
Industri


«Norske Empire Glass. Gjøvigs Glasværk 1807–1843.» Historien om verket og verksmiljøet lå lenge skjult på et loft på Gjøvik.


Conrad Nicolai Schwach – unik kilde til selskapslivet på Gjøvik gård. Maleri av Carl Peter Lehmann ca. 1826–28. Foto: KUBEN.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.