Gjemme for bunadstasen

Karl Ragnar Gjertsen Aust-Agder-Museet
Agderposten 24. januar 1995

Når du tar på deg bunaden din bør du la den vanlige damevesken din bli hjemme! Da bør du bære med deg det du trenger i ei rosemalt tine.

Den rosemalte tina hadde sin storhetstid i første halvdel av 1800-tallet, samtidig med at Aust-Agder bunaden var folkedrakt. Mange av de rosemalte tinene var i bruk nettopp slik, som bæreredskap for klær og nistemat når man iførte seg finstasen og dro til kirken. På Nordmøre kalles ei tine for «laup». «Kirkelaupen» var rosemalt og brukt av kvinner på kirkevei. Alle voksne kvinner måtte ha en rosemalt kirkelaup eller kirkekurv.

Mange hadde lang kirkevei, og det var ikke alltid like greit å reise i stasklær, f.eks. for de som måtte i båt. Mange hadde en plass nær ved kirken hvor de skiftet. Fra Tvedestrandsfjorden finnes ei stor, fin tine med tradisjon om at den ble brukt til å frakte med seg stasklær hjemmefra til en sted som het «Pyntehola». Der ble stasklærne tatt på.

Aust-Agder-Museet viser nå, i samarbeid med Aust-Agder Husflidslag, en utstilling som heter «Esker, tiner, skrin – fra hav til hei». De gjenstandene som vises er alle i privat eie rundt omkring i fylket, fra Høvåg i sørvest til Valle i nord og Gjerstad i øst.

Esker, tiner og skrin har det til felles at de er oppbevaringsgjenstander. Mange av de gjenstandene som har overlevd fram til vår tid har vært dekorerte. Disse gjenstandene var statussymboler som ble tatt godt vare på. De enklere mer hverdagslige gjenstandene er oftere slitt ut ved bruk, og de har vært lettere å kaste når det ikke lenger var bruk for dem. Esker og tiner har litt forskjellig form, men er laget i samme teknikk, en teknikk vi kaller for sveiping. Dette er en svært gammel teknikk som har vært kjent allerede i jernalderen. Skrin er gjerne laget med teknikker som hørte møbelsnekkerfaget til, og er et langt nyere fenomen enn esken og tina. Esken er gjerne rund, og ikke utstyrt med handtak. Tina er tilnærmet oval, med staver i endene, og den har håndtak for å bæres. Esken er stort sett beregnet på oppbevaring, mens tina er laget for å transportere noe.

Enkle esker og tiner og skrin kunne nok lages av de fleste mannfolk i sjølbergingssamfunnet. Skulle det være ekstra fint kunne man gå til en bygdehåndverker som hadde spesialisert seg på slikt, nemlig eskemakeren. Eskemakeren var spesialist innen den teknikken vi kaller for sveiping. Han kunne alle finessene med å finne den rette rettvokste emneveden i skogen, kløyve emnene, høvle dem ned til rette tykkelse og bøye dem i den rette form. Han kunne tilpasse eske og eskelokk, og han kunne feste bunn og lokk til sidene med trenagler.

Noen steder i landet spesialiserte flere seg som eskemakere og man kunne da produsere esker for et større marked. Det klassiske eksempel er fra Viksdalen i Sunnfjord. Der produserte man esker som ble ført til Bergen for montering, dekorasjon og salg. Fra Bergen ble disse spredt til folk fra hele kysten. Dette hadde selvfølgelig sammenheng med at det var sparsomt med trematerialer mange steder på kysten. Dermed ble det et marked for trevarer fra skogsbygdene innerst i fjordbygdene, slike steder som Viksdalen. Andre steder spesialiserte de seg på tønner eller båter.

Eskemakerne fantes nok i Aust-Agder også. Men her måtte det være den enkelte eskemakers dyktighet og behovet for inntekter som var grunnlag for en slik spesialisering. Vi vet ikke så mye om slik spesialisering i Aust-Agder, men noen tanker kan vi gjøre oss. I sin bok om husfliden i 1865 har Eilert Sundt et kapittel om husflid i Holt. Der går det fram at skogsarbeid tar det meste av arbeidstida for mannfolkene. «Sit meste og bedste tretøi, såsom kar, bøtter, baljer, stripper (?), får holtingerne fra nabosognet Vegarsheien, hvor også de bedste egeski arbeides.» Kanskje Vegårdshei, hvor man da tydeligvis produserte endel tregjenstander for salg, kunne være ei bygd hvor man kunne leite etter en eller flere eskemakere, folk som produserte esker for salg, også utenfor bygda?

Utstillingen «Esker, tiner, skrin fra hav til hei» vises på Aust-Agder-Museet fram til 14. februar.



Emneord:

Etter 1800,
Museum,
Håndverk,
Hushold og håndarbeid


Denne store esken er fra Bygland i Setesdal. Diameteren er 47 cm. Både side, bunn og lokk er laget av furu. Som vanlig i Iveland og Bygland er dekoren svidd. Over hele lokket er svidd inn en stor rosett, avsatt med passer.


Dette er en av de mindre tinene i utstillingen «Esker, tiner, skrin ...» Dekoren er svært enkel. Dette er ei tine som var til hverdagsbruk. Den tilsvarer vår tids matboks. Den er fra Froland og ble brukt til å oppbevare og bære med seg nistematen for barn som var gjetere.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.