Strutsefjær i folkedrakt

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 14. mars 1996

Mandag 26. februar hadde Irene Hegge og Glenn Tegnander en reportasje fra Bondekvinnelagets store kulturkveld på Museet tre dager tidligere, illustrert med fargesprakende foto av tre bruder i drakt fra Iveland, Setesdal og Åmli.

Bondekvinnelaget i hele fylket har den siste tiden lett fram «nye og gamle» – det må vel menes gamle??? – draktdeler «av alle slag og satt dem sammen til fullstendige drakter», heter det i reportasjen.

«Aller mest spesiell» var bruden fra Iveland. «Perler i mange farger, og en strutsefjær rett mot sky» nevner artikkelen. Det skinner igjennom at dette var kanhende mer rart enn vakkert? Et annet trekk ved denne brudedrakten fra Iveland, som saktens også kan virke underlig eller «ute av stil», var et maskinprodusert blondegardinstoff i mønster fra 1890-årene, anvendt som pynteforkle over mørk drakt.

Folkedraktene eller «bunadene» har selvsagt ikke laga seg sjøl. De er alle sammen blitt til ved at moteimpulsene fra Europa har nådd våre kyster, tenk bare på hva sjøfarten betydde her. Og i kystbyene har overklassens europeiske moteklær nokså snart gitt klærne til «almuen» snitt og farger som stemte overens med motens krav, og herfra gikk impulsene videre til bygdene.

Blondegardinforkleet på Ivelands brudedrakt må, dersom vedkommende bunadkomponist har vært nøyaktig i sitt arbeid i dag, bygge på en original der stoffet virkelig var et gardinstoff i maskinlaget blondeverk fra slutten av forrige århundre. Isåfall er forkleet hundre år yngre enn resten av drakten, typologisk sett. Men i kyst- og bykulturen har damer i overklassen allerede i 1780–90 årene brukt «forklær» av fin, hvit tyll med ørsmå broderier i hvitt som del av motedrakt, der hele kjolen også var av nesten gjennomsiktig materiale. Musselin var en populær kvalitet.

Et bevart forkle er utstilt i draktmonteren på Merdøgaard. Det har antagelig tilhørt datteren Anne (1791–1882), som sto brud i 1819.

Mellom forkleet på Merdøgaard og det til Ivelands brudedrakt ligger det altså omtrent hundre år i tidsavstand. Hva vi antagelig ikke vet, er når det hvite blondegardinstoffet første gang ble brukt av en Ivelands-brud. 1790? 1810? 1830? etc. Jo senere, jo mer forsinket (retardert) er moteimpulsen.

Så til strutsefjæren, som vaiet så flott på toppen av brudens hodepynt. Når, og hvor, kan bruder i Iveland ha plukket opp dette merkelige trekket? Da Napoleon kronet seg selv til keiser i Notre-Dame i Paris i 1804, innførte han hoffdrakter ved keiserhoffet med overtoner av riddertid og renessanse. Til damenes utstyr hørte hvite strutsefjær på hodet som overdådig pynt. Snart vaiet strusefjærene på adelsdamer, overklassefruer, borgermadamer og ikke minst på «demimonder» eller «tvilsomme» damer. Moten holdt seg til ut i 1830-årene til stort toilette. I våre kystbyer har patrisiatets damer gått med strutsefjær på hodet i disse årene når de skulle være fine, og herfra har skikken så spredd seg til Kristiansands og Lillesands oppland.

Forskjellen på europeisk motedrakt og lokal folkedrakt (bunad) er vel nettopp at folkedrakten kan bestå av mange deler av innbyrdes forskjellig opprinnelse, og på sett og vis tilfeldig sammenbragt.

Det kan virke som om blondeforkleet og strutsefjæren er de to yngste eller senest tilføyde leddene i Ivelands brudedrakt.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.B.0023, portrett.



Emneord:

1500 til 1800,
Etter 1800,
Klær og tekstiler,
Håndverk,
Foreninger og organisasjoner,
Kvinner


Fra bondekvinnejubileets tilstelninger med bunader og folkedrakter. Til venstre, bunaden fra Iveland med blondegardinforkle og strutsefjær.


Tidlig på 1800-tallet gikk patriserkvinner med strutsefjær når de skulle være fine, også i våre kystbyer. Ukjent dame med tre strutsefjær rundt hattepullen. AAM.B.0023. Foto: KUBEN.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.