Sjekta – Aust-Agders båttype

Hans Roald Hanssen
Agderposten 26. november 1997

På rundt 50 lokaliteter ble det bare bygd prammer. Kravene til buer og verktøy var små, og det var ikke nødvendig å steame borda. Andre steder var prammer del av et større typetilbud.

Det var alltid et marked for prammer, og en kunne bruke overliggende materialer og en del annenklasses bord. Prambygda framfor noen var nok Nævisdal.

Det er sjekta som er Aust-Agders båttype! Med unntak av de rene prambyggerne, var sjekta hovedproduktet i nær sagt alle båtbuer. De var fra 15 fots rosjekter opp til 24 fots motorsjekter for fiske.

I perioder var livbåter en viktig artikkel. Oppkjøpere i Grimstad og Arendal var helt avhengig av bondebyggerne for å møte toppene i denne etterspørselen. Så har vi de ulike lystbåtene, fra de smekre «smuglerbåtene» i 20-åra og fram til de store plattgatterne, overnattingsbåter som falt ut av markedet da plasten kom. Blant lystbåtene regner vi også seilbåtene: Grimstadjoller, Oslojoller, Draker, Knarrer, Terner, Gaseller og OK-joller. Det ble bygd et utall «småbåter»: joller og gigger, små prammer ned til 10 fot, og en og annen flatbunnet «putt» eller «skif». Flatbunninger var vanligste type høyere oppe i landet, men også ved kysten var det behov for slike. De ga god bæring, og det var ingen spant å ta hensyn til når du skulle arbeide eller plassere last i båten. Men sjødyktigheten var tvilsom!

Skøyter ble bygd på rundt 30 lokaliteter. Det er Søndeled og Risør som peker seg ut som selve skøyte-senteret. Her oppsto mange båtbyggerier på ruinene av skipsbyggingen, som f.eks. på de fire båtbuene på Moen.

Den aller største

I Risørområdet ble det i «vår periode» bygd et utall typer større fartøy, som losskøyter og redningsskøyter, tolloppsynsbåter, kvasebåter, vanlige fraktebåter og doktorbåter for Vestlandet, bilferger og fiskeskøyter. Inne på bygdeveien på Røed bygde de en 80 fots lekter til bruk på Telemark-kanalen! Men det aller største prosjektet var da 5 av båtbyggeriene innerst i Søndeledfjorden gikk sammen i «De forenede båtbyggerier» først i 50-åra for å bygge en 140 fots minesveiper for marinen. Den ble bygd i bua til Thor Sauvik. Bua måtte naturligvis forlenges, og da båten skulle sjøsettes, viste det seg at en bærebjelke i taket hindret baugen i å passere. Bjelken ble sikret og kuttet av, og sjøsettingen kunne fullføres.

Årer og øsekar

På rundt 15 lokaliteter ble det bare laget årer eller øsekar, kanskje også annet tilbehør som tollepinner og trenagler. Noen sagbruk hadde en sagmester som bedre enn andre kunne utnytte både eik og furu til båtmaterialer. Før krigen var det vanlig å grovskjære årer på sirkelsaga, og høvle resten for hånd. Dette var tungt arbeid, og derfor var kunsten å utføre skjæringa så nøye på sirkelsaga at det ble minst mulig høvling etterpå. I perioder var det «selgers marked» for årer, f.eks. under begge verdenskrigene, og vi kjenner til folk som på denne arbeidskrevende måten produserte 1.000 par årer på ett år. Med ny teknikk kom også maskinene inn i åreproduksjonen. Sivert Brune på Bjorbekk og Olaf Bråtane på Røed konstruerte maskiner som kunne dreie flere årer samtidig.

En dyktig båtbygger, med «øye for linjer» og litt fantasi, satte gjerne igang med andre ting enn båter. Noen bygde vogner, sleder, kjelker og sulkyer, mens andre monterte hjulmakerverktøy i et hjørne av båtbua. Noen prøvde med skiproduksjon, og Br. Moen på Vik i Grimstad kunne til og med tilby vannledningsrør i osp! På de større slippene var mastehøvling et viktig håndverk, og fra regnskapsbøkene til Jørgensen og Vik finner vi flere ganger «et lass tofteknær» fra en Landvikbonde eller et antall båtshaker fra en smed i byens utkant.

Kvinnfolk

En eldre båtbygger uttaler at «båtbygging var ikke kvinnfolkarbeid». Men materialet viser at både kone og barn måtte ta et tak i båtbua når nye bordganger skulle hektes på og bøyes til, eller når de første bordgangene skulle klinkes. Om han ikke hadde læregutt, var det greit for båtbyggeren om kona sto for steamvarmen, og kvinnfolka hadde et fint lag med maling- eller lakkosten! Et par båtbyggerkoner innrømmer at de likte bedre å være med mannen i båtbua enn å være på kjøkkenet og på vaskerommet. Men sjeldent var det nok at både kjerring og tjenestejente hjalp til i båtbua, som hos en iherdig prambygger oppe i Øyestad.

Det var ungenes jobb å rense en treferdig båt for flis og «nudder» før den skulle lakkes. Nuddene var avklipte biter av kobberspiker, som gjerne var litt for lange. Kobberet ble samlet i små kasser og returnert mot betaling til jernvarehandleren.

Men i hovedsak har veteranen rett: Båtbygginga var mannens ansvar og jobb, og det innsamlede materialet kan ikke oppvise ei eneste jente i båtbyggerlære.

Opplæring

Håkon Berulvsen på Skiftenes begynte i lære hos naboen Hagbart Torgrimsen dagen etter han sluttet skolen. Han måtte ha med sin egen mat, og fikk bare noen kroner av og til. Læretida var gjerne fire år, hos far, onkel eller en god nabo. At båtbygging har gått gjennom generasjoner finner vi mange steder. På Kroken kan Jon Terje Midtbø dokumentere båtbygging i slekta si gjennom seks generasjoner!

Forholdene i de gamle buene kunne være ganske primitive, og de var åpne og trekkfulle. Det måtte være en ufyselig arbeidsplass når vinterstormene satte inn. Halfdan Svendsen, som begynte på Ancas i 1924, fant ofte snø på høvelbenken når han kom om morgenen, og hos Torgrimsen på Skiftenes tok de fri hvis det var mer enn 16 kuldegrader. Men da ble det også en dag uten lønn.

Nana Olsen, som begynte i lære i Hasseldalen i 1938, fikk seks kroner uka. Han husker at dette var gjengs betaling for læregutter i alle bedrifter i Grimstad. Han betalte fire kroner hjemme og beholdt to til eget bruk. I 1945 organiserte arbeidsfolka i Hasseldalen seg, for å oppnå tarifflønn. Det var normalt bare på de største båtbyggeriene at ansatte organiserte seg. Den gangen var arbeidstida fra 7.00 til 17.00, med en times middagspause. Noen av de intervjuede veteranene har gitt uttrykk for at båtbygging var dårlig betalt, ja nesten et «fattigmannsyrke». Men ser en på lønnsnivået på de større båtbyggeriene, var tariffene omtrent som andre håndverk. Iallfall når markedet var godt, og båtbyggeren i sine beste år, kunne en dyktig og rask fagmann tjene bra. Dette forteller en som i mange år produserte årer for håndmakt. Han laget mellom 500 og 1000 par i året, og da han hadde en snekker til å gjøre en jobb for seg, kunne han med sin egen arbeidsinntekt betale snekkeren og ha samme beløp igjen til seg selv!

I mange tilfelle jobbet en ansatt båtbygger på akkord. Håkon Berulvsen på Skiftenes hadde 100 kroner for å bygge en 17 fots rosjekte. Dette var like etter krigen, og det tok ham gjerne fem dager. Det var bra betaling den gangen.

Dette er den andre av tre artikler der Hans Roald Hanssen tar for seg båtbyggertradisjonene i Aust-Agder i forbindelse med Kulturminneåret 1997.



Emneord:

Sjøfart og skipsbygging,
Håndverk,
Skole og læring,
Kvinner,
Kyststrøk


STIL OG FART: Rolf Roland prøvekjører en av fartsbåtene til Skilsø Båtbyggeri, en 24-foter i mahogny.


KLASSIKER: En klassisk brukssjekte, for anledningen på Vestre Sandøy. Båten er bygd hos Br. Grændsen i Dyngekilen på Borøya.


SEILSKUTE-ARV: Byggeteknikken for skøytene minner om den gamle seilskutebygginga: tett med spant og kravell oppbording. Her ser vi teknikken hos Verner Hansen på Moen. (Alle fotos: Aust-Agder Kulturvernråd)


NY OG TRADISJONSRIK: Tradisjonell flatbunning under bygging på prosjekt «Mølla» ved Blakstad. Detaljer diskuteres.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.