Stifoss – mitt kulturminne

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Foto, Erik Holand
Agderposten 17. juli 1997

Stifoss ligger i den nedre delen av Gjerstadvassdraget på grensa mellom Gjerstad og Risør. Her har fossen, som faller i flere trinn, et naturlig fall på ca. 15 meter mellom Vadstøvannet og Brøbørvannet. Navnet kommer nettopp av fossens trinnvise fall, av Stig = trinn.

Sagbruket i Stifoss er nevnt første gang i 1610, men ble trolig anlagt allerede på 1500-tallet. Den første kjente eieren var Gjert Isachsen Falch, som skar på sagbruket i Stifoss i 1661/62. Han var sønn av Isach Falch, i ettertid kalt Risørs grunnlegger. Omkring 1740 ble Falch-familien giftet inn i Ellefsen-familien i Arendal, som hadde kjøpt Egelands Jernverk i 1723. På grunn av de strenge kvantumsrestriksjonene ble sagbruk i liten grad solgt på det frie markedet. Eierskap og kapital ble sikret for et fåtall familier gjennom arv og giftemål. Man brukte med andre ord det østeriske keiserdømmets devise: «La andre føre krige, men du lykkelige Østerrike – gift deg».

Først på slutten av 1700-tallet, da Hans Schlytter i Risør kjøpte Stifoss sag, gikk eiendommen ut av Falch/Ellefsen-familiens eie. Nå meldte også Henrich Carstensen sin interesse for Stifoss. I 1793 kjøpte han vannrettighetene i Øvre Stifoss av Eikelands-bøndene med rett til «at opføre hvad Mechanisk-Værk og Bygnings Indretning han maatte for got befinde, og til Bruug finder tienlig, enten i henseende til Saug eller Male-værk». Carstensen kom straks i konflikt med kjøpmennene og trelasthandlerne i Risør, som fryktet at virksomhet i Øvre Stifoss skulle skape vanskeligheter for tømmerfløtinga og for sagbruket i Nedre Stifoss. I tillegg var bøndene redd for «den Skade som alligevel kan tilflyde Homme og Søndeløv gaarder paa deres Engemark og Fiskerie».

Jacob Wetlesen Prebensen kjøpte 1/3 av sagbruket i 1842. I 1855 solgte enka etter Carsten Henrik Carstensen Øvre Stifoss til Nicolai Aall på Næs Jernverk. Aall hadde få år før overtatt Egelands Jernverk. Prebensen kjøpte hele sagbruket i Nedre Stifoss i 1883, og i 1893 solgte han det videre til Interessentskabet Egelands Verk. Dette selskapet sikret seg vannrettighetene i Øvre Stifoss da jernverket gikk konkurs i 1884.

Bak det nye selskapet sto flere sentrale aktører i den industrireisinga som nå fant sted. Hovedmannen var brukseier H. C. Hansen med bakgrunn i mølledrift og tresliperivirksomhet i Skiensområdet. Gunnar Knudsen fra Salterød ved Arendal var ingeniør og skipsreder, men er bedre kjent som statsminister i periodene 1908–10 og 1913–20. Jacob Prebensen var skipsreder i Risør, eide store skoger i Gjerstad og Treungen og dreiv en utstrakt sagbruksvirksomhet.

Interessentskabet Egelands Verk bygde sitt første tresliperi på masovntomta på Egelands Verk i 1887. Imidlertid viste det seg raskt at vanntilførselen fra Svart var for liten, noe som også hadde vært et problem i jernverkstida. Det ble derfor besluttet å bygge et nytt tresliperi i Stifoss. Dette sto ferdig i 1893. Selskapets tredje sliperi ble anlagt på Søndeled i 1907. I ca. 10 år hadde selskapet i drift de tre sliperiene samtidig. Sliperiet på Egeland ble lagt ned i 1916 og Stifoss i 1949, mens sliperiet på Søndeled fortsatt er i drift.

Kulturminner i Stifoss

Da tresliperiet i Stifoss ble anlagt i 1893, ble det bygd to større bygninger. Det var selve sliperibygningen der produksjonen av våt slipemasse fant sted, og det var tørkehuset der stoffplatene ble tørket. Sliperibygningen ble reist i teglstein i typisk industriarkitektur fra perioden. I pillastre og gesimser er det brukt glasserte stein som utsmykning. Det blir fortalt at det var Gunnar Knudsen som beordret at bygningen skulle utsmykkes med glasserte stein. Imidlertid kom disse ikke fram tidsnok, slik at det er først fra og med 2. etasje disse steinene er tatt i bruk.

Det første tørkehuset fra 1893 var bygd i bindingsverk. Det brant ned i 1910. Samme år ble nytt tørkehus reist i teglstein. Noen av støpejernsvinduene har sprosser som former Davidstjerner. Begge bygningene har en del sveitserstildetaljer i interiøret. Av produksjonsutstyret er svært lite bevart. Den tredje bygningen reist i teglstein er kraftverket fra 1939. Turbinen av Pelton-typen er fortsatt i daglig drift. Andre bygninger i Stifoss er snekkerverksted, smie, formannsbolig og bryggerhus.

Den nåværende inntaksdammen til skåtrenna og turbinrøret til kraftstasjonen ble bygd i betong i 1949. Rester av den gamle tredemningen kan ses på oversida av selve overflomsdemningen. Da kraftstasjonen ble anlagt i 1939, ble turbinrøret forlenget og delvis lagt i tunnel. Denne delen av røret er i klinket stål. Den øvre delen av røret er av kreosotimpregnert plank bundet sammen med jerngjorder. Allerede i 1793 omtales det en skåtrenne i Stifoss. Den ble brukt til å skyte tømmeret forbi fossen. Den nåværende tømmerrenna ble bygd i 1950-årene, men er nå i sterk forfall.

Da tresliperiet ble anlagt i 1893, ble det bygd vei fra Vestlandske Hovedvei og til Stifossbrygga ved Vadstøvannet. Veien er stort sett intakt med eksempler på fine steinmurer og stabbestein. Tremassen fra sliperiet på Egelands Verk ble fraktet med lektere til Stifossbrygga, slept av av en liten dampbåt kalt «Ginheimer», oppkalt etter grunnleggeren av Egelands Jernverk. I fjellveggen her er det hugget inn to vannstandsmerker fra flommene i 1896 og 1930, da vannet sto om lag 3 meter over normalvannstand.

Det ble ikke bygd arbeiderboliger i Stifoss. Arbeiderne bodde i Gata på Egelands Verk eller på småbruk eller husmannsplasser i distriktet omkring. Småbruket Stifossmoen like nedenfor sliperiet er et slikt eksempel. Området langs vassdraget ved Stifoss er preget av et helhetlig og harmonisk kulturlandskap og har stor verdi som rekreasjonsområde. Langt på vei møter vi her det historiske landskapet slik det var for 100 år sia.

Fra Stifoss, som fra de fleste andre steder der det har vært liv og virke, fortelles det en del historier som beskriver arbeidsforholdene dengang. Disse historiene er viktige fordi de beretter om alminnelige menneskers sut og savn, og om en hverdag de var fortrolige med.

Produksjonen av tremasse foregikk i sliperiet. Stoffplatene ble dratt på traller over en bro til tørkehuset. Arbeiderne gikk i skytteltrafikk mellom det fuktige sliperiet og det varme og dampende tørkehuset. Fram og tilbake hele dagen. Særlig vinterstid kunne det gå på helsa laus. En av arbeiderne var en dag i byen hos legen for noe som plaga ham. Da han kom tilbake lurte arbeidskameratene på hva han feilte:

Å, de e jikt å drit, drit å jikt i frå Stifoss, var svaret.

Maskineriet i sliperiet ble drevet av akslinger og reimer som overførte krafta fra vannturbinen. Verken akslingene eller reimene var sikret. På hvert skift blei alle lagrene smørt, og det var mange farlige steder smøreren skulle fram. Ei natt smøreren arbeidet opp under taket greip en aksling tak i klærne hans, kledde ham straks naken og slengte ham 6–7 meter ned i sementgulvet. Maskingutten fikk sjokk da han så en naken mann sitte på gulvet og massere tærne sine. Der var han litt øm, men ellers i full vigør.

Under flom er det utrolige vannmengder som går over demningen i Stifoss og presser seg gjennom de trange gjelene i fossene. Ved en slik flom ble luka i overflomsdemningen trukket for seint. To mann ble derfor firt ned i en pram mot luka, men ved et uhell ble det gitt for stor slakk og prammen gikk over demningen og ut i fossen. Den ene gikk utfor stryka, men kom seg i land lenger nede, utrolig nok uskadd. Den andre greide å komme seg opp på en fjellknaus som stakk opp i fossen. Slik fortalte bror hans om hendelsen:

— Mi kasta et sterkt tau ut te bror min som han festa onner armane. Så var dær tri mann i den andre ennen a taue, å så røkka mi han ut i fossen. Det var reint rart å se på for han sveiv omtrent som ein sluk, men mi fekk han uskadd iland.

Begge de to som gikk i fossen omkom ved ulykker kort tid seinere. Den ene drukna i Brøbørvannet. Den andre ble drept i sliperiet da klærne viklet seg inn i en aksling.

I tida etter første verdenskrig med mange arbeidskonflikter og stor arbeidsledighet var veiene ofte fulle av loffere. Særlig om vinteren var det mange som tok veien innom Stifoss for å overnatte i tørkehuset, der det var godt og varmt. Disse lofferne var ikke så sjelden ganske lusete. En gang la en av arbeiderne merke til en loffer som satt å gnei og skubba seg borte i et hjørne.

— E ikkje du gårr lusete, sa arbeideren.

Det måtte lofferen medgi at han var. Arbeiderne lot da lofferen kle av seg og stappa klærne opp i en stamp som han kokte inne i fyrhuset. Men frakken var det ikke plass til, slik at det var vel ikke så lenge det varte. Ellers hente det at lofferne hadde med seg nytt om konflikter fra andre arbeidssteder. En av dem sa:

– Nå har dom kasta ut ‘disponenten på Mjøndalen.

Prioriteringer

Når man skal vurdere tresliperiet i Stifoss som kulturminne, er det mange forhold man kan gripe tak i. Det viktigste er at virksomheten her representerer det helt sentrale element i næringsutviklinga i distriktet fra 1500-tallet og helt opp til vår egen tid. I denne historia var det tre elementer som var gjensidig avhengig av hverandre, nemlig opplandet med sitt ressursgrunnlag og sine energikilder, byen som handelens kraftsentrum og utlandet med de store markeder. Risør var den finansielle drivkrafta i dette trekantforholdet, men samtidig er det slik at byen ikke hadde eksistert uten sitt oppland og sitt utland.

Representativitet er et sentralt begrep i kulturminnevernet. Historia skal i ettertid belyses med et rimelig balansert utvalg av kulturminner som representerer bredden og betydningen av de historiske hendelsene. Vi må kunne formidle kulturminner såvel fra Risør som fra byens oppland og utland. Virkeligheten er imidlertid en annen. Kulturminnene fra det finansielle sentrum er overrepresentert.

Det er mange årsaker til det. Blant annet at byen har maktet å tilpasse seg en ny tid, mens kulturminnene som representerer opplandet og utlandet i stor grad har mistet sin funksjon.

Det var fartøyene som forbandt handelssentret til utlandet. Men disse er totalt fraværende i vernesammenheng. De er tapt for alltid. Derimot finnes det fortsatt et betydelig antall kulturminner som representerer opplandet, mer eller mindre godt bevart, men som ikke er gitt den skjøtsel og omsorg som deres historiske betydning skulle tilsi. Det betyr at det historiske samspillet i dette trekantforholdet er i ferd med å gå tapt.

Riksantikvarens fredningslister kan gi et bilde av prioriteringer og verdivurderinger i kulturminnevernet. I tida fram til 1975 viser et representativt utvalg at kun 1 % av de fredede bygg og anlegg var knyttet til industri og samferdsel. 0,25 % var arbeiderboliger. Jordbruket var overrepresentert med ca. 50 % av fredningene. Om lag 17,5 % var knyttet til sjøfart/handel og fiske, men vel å merke alle landbaserte anlegg. I byer og tettsteder var det først og fremst offentlige bygninger som ble fredet. Særlig overrepresentert var prestegårdene på fredningslistene, i noen fylker opp til 40 % av fredningsmassen.

I fredningslistene fra de siste 20 år er hovedtendensen fortsatt den samme. Jordbruket 66  %, arbeiderrelaterte bygninger 3 % og industri og samferdsel 7 %. En typisk tendens har vært at «staten freder staten». I årene 1990–95 ble 128 prestegårder fredet, eller 58 % av fredningene i denne perioden. Samtidig arbeides det med en utstrakt fredning av jernbanestasjoner og fyrstasjoner. For den siste kategorien er det snakk om totalt å frede mer enn 1/3 av alle fyr. Isolert sett er dette naturligvis aldeles utmerket. Men i forholdet til kravet om rimelig historisk representativitet, er det utslag for en grell «være seg selv nok»-politikk som nærmer seg historieforfalskning. Det blir direkte tåpelig når man setter fyr og fartøyer opp mot hverandre: Mer enn 1/3 av alle fyr fredes mot ingen fartøyer.

I de siste 100 år har vi hatt 1–200 000 fartøyer i dette landet. Og det var fartøyene fyrene skulle betjene – ikke omvendt.

Denne mangelen på representativitet går igjen i kulturminneforvaltningens prioriteringer av verneobjekter i Risør og byens omland. Risør som by er ikke fredet, men den er satt inn i en sterk vernesammenheng. Byen har ingen skuter bevart fra sin storhetstid, bortsett fra de som henger på veggen i seilskuteklubben. Opplandet har ingen fredede industri- og samferdselsanlegg knyttet til ressurs- og energigrunnlaget for byens framvekst og blomstring – med et viktig unntak: Arbeiderboligene på Egelands Verk. Men da denne fredningen ble gjort i 1920-årene, så var det bygningene som fortsatt hadde en funksjon som ble fredet. De truede bygningene, selve industrianlegget, ble ikke tatt med på vernelisten.

Noe av forklaringen på dette skjeve utvalget ligger i kulturminnevernets framvekst og utforming under nasjonalromantikken omkring midten av forrige århundre da interessen for det genuint norske ble satt i sentrum. Samtidig ble det viktig å hegne om det historiske og kulturelle fundamentet for den nyreiste norske statsdannelsen. Videre har kulturminnevernet i stor grad rekruttert sine forvaltere fra borgerskapet og embetsstanden, mens arbeiderklassen i mindre grad har maktet å hegne om sine kulturminner.

Vi vet i dag om en god del verneverdige bygninger og anlegg som står og forfaller, og som i framtida, før eller seinere, vil bli tatt vare på og restaurert. Kostnadene ved å sikre disse anleggene i dag, gjerne midlertidig, ville spare samfunnet for beløp tilsvarende det mangedobbelte av hva utgiftene vil bli om få år. Å ikke gjøre det er strutsepolitikk og samfunnsøkonomisk uforsvarlig. Dessuten er det et uttrykk for mangel på respekt for alle dem som la ned hele sin livskapital i oppbyggingen av det velferdssamfunnet som vi i dag drar nytte av.

Tresliperiet i Stifoss har nå stått og forfalt i snart 50 år. Egentlig vitner det om bygningenes kvalitet at de nærmest på egenhånd har greid seg så godt. Men om 10 år vil restaureringskostnadene være det 10-dobbelte. Det er et ansvar for både eiere, politikere og for kulturminneforvaltningen.

De som ikke kjenner Stifoss og har sett området ved selvsyn, oppfordrer jeg til å ta seg en søndagstur dit. Det finnes en kulturminneguide for Gjerstadvassdraget som setter området inn i dets historiske sammenheng. Flerbruksplanen for Gjerstadvassdraget har prioritert området høyt, og Stifoss har mye goodwill blant folk i distriktet og hos de to kommunene Gjerstad og Risør. Denne goodwillen er verd mye og burde brukes av de ansvarlige. For øvrig – god tur.