Merdølosens sølvkanne

Fie Skaar Trysnes, Aust-Agder-Museet
Agderposten 25. februar 2002   

Los Søren Hansen Nabben fra Merdø fikk i 1795 en gedigen sølvkanne i gave fra takknemlige Arendalsborgere. I 2001 kom sølvkannen tilbake til Arendal og den befinner seg nå på Aust-Agder-Museet.

Historiene om Merdølosenes heltedåder er mange. En av de første handler om da fregatten Gerner ble reddet fra forlis på begynnelsen av 1790-tallet. Dette er historien om los Søren Hansen Nabben og sølvkannen.

Uthavnen og losene

Merdø er en av uthavnene langs kysten som vi finner på nederlandske kart allerede på 1500-tallet. På 1600-tallet var Merdø bedre kjent for mange sjøfarende enn Arendal. Uthavnene var viktige, her kunne skip legge til for natten, man kunne søke nødhavn, få forsyninger og eventuelt få foretatt mindre reparasjoner.

Etter hvert var det kanskje losene som gjorde Merdø mest kjent. For mange ble losene de mest typiske representantene for seilskutetida på Sørlandet – og Merdølosene var de mest typiske av alle loser.

Merdø har hatt losstasjon nesten helt opptil vår tid. Trafikken av skuter i området var stor og det er ikke til å undres over at det etter hvert ble knyttet mange sagn og fortellinger til denne virksomheten.

Allerede fra 1720-årene ble lostjenesten langs kysten ordnet og losstasjonen på Merdø stammer fra denne tiden. Losene i uthavnene hadde et farefullt yrke som ofte gikk fra far til sønn i generasjoner.

Stadig satte de ut med livet som innsats, og avstanden fra en vellykket heltedåd til en våt grav var liten.

Lyder Sagens lesebok

En av flere beretninger som gjør at vi kjenner historien om Søren Hansen Nabben og redningen av Gerner er at den kom med i Lyder Sagens «Dansk Læsebog». I bokens annet opplag, fra 1820, kan vi lese kapellmester Schulz beretning. Schulz hadde oppholdt seg i Arendal og hadde oppsøkt Søren Nabben på Merdø, fordi han særlig beundret losene og deres modige virksomhet.

Fregatten Gerner, et dansk-norsk marinefartøy, var høsten 1791 på vei fra Marokko til København, og ble overrasket av uvær i Skagerrak.

Novemberstormen raste og kapteinen om bord, kommandør Løvenørn, måtte innse at han ikke visste hvor han befant seg. Han lot skipet styre mot land, i et desperat forsøk på å redde det som reddes kunne.

Losene på Merdø så fra sitt utkikkspunkt fregatten og skjønte straks hvilken fare skipet befant seg i. Det var over hundre mann om bord og den høye bølgegangen, de kraftige brenningene og den tykke tåken gjorde at alle anså det som umulig å krysse ut til fregatten.

Alle tvilte – uten Søren Nabben, men ingen ville gå i båten med ham. Nødsskuddene fra fregatten drønnet og i fortvilelse snudde Søren Nabben seg til sin sønn og sa: «du er los, som meg – du kjenner vår plikt. Ingen vil følge med meg; du skal; jeg er din far; deg kan jeg befale; du skal gå med meg i båten.» Sønnen adlød og da far og sønn var kommet i båten kom også los Jens Thaarup Tønnesen om bord, idet han sa: «Søren Nabben, med deg vil jeg våge det».

Søren Nabben styrte båten med beundringsverdig ferdighet gjennom brenninger og høye bølger og nådde ut til fregatten. Fra skipet ble det kastet ut et tau som Jens Thaarup Tønnesen tok rundt livet. Han kastet seg i bølgene og ble halt om bord i fregatten. Søren Nabben og sønnen seilte losbåten den farlige veien tilbake. Jens Thaarup Tønnesen fulgte etter med Gerner og de kom alle lykkelig i havn. Mer enn hundre mennesker ble reddet fra forlis og en sikker død.

Etter utført dåd dro Søren Nabben hjem til sin familie, han hadde gjort sin plikt.

Takk og ære

Kommandør Løvenørn følte en sterk takknemlighet til den fryktløse losen som hadde vært om bord på Gerner, men han kjente ikke til det som hadde skjedd i forkant av redningsdåden.

Dermed var det bare los Jens Thaarup Tønnesen som fikk kongelig medalje og ære, for sent fikk Løvenørn vite den egentlige sammenhengen.

Ved den høytidelige overrekkelsen, der også Søren Nabben var til stede, skal han ha sagt det følgende: «Jens (...), mellom os kan der vel intet spørgsmaal være, hvem der har fortjent medallien. Men du er den lykkelige; det glæder mig for dig, og det vil jeg vise derved, at jeg i fremtiden, som hidindtil, vil med samme mod vove mit liv, for at redde mennesker».

Det fortelles videre at i Arendal ble en rekke personer sterkt rørt av losens edle oppførsel, og de fikk laget en stor sølvkanne med inskripsjon til ham. Denne ble høytidelig overrakt av overlosen som et tegn på den erkjentlighet byen Arendal skylte ham for tjenester han ved sitt mot hadde vist dem alle.

Kapelmester Schulz, som fortalte denne historien i Lyder Sagens lesebok, sa videre at han ønsket å treffe denne modige mannen. Han beskrev Søren Nabben som en mann mellom 40 og 50 år, av middels høyde, men sterk og smidig. «Hans bestemthed, mod og raskhed er tydelig at se i hans blik». Søren Nabben ville ikke snakke om det som skjedde da Gerner ble reddet. Derimot fortalte han om den tragedien som førte til at hans to sønner omkom i forsøket på å redde et annet nødlidende skip.

Beretningen om Søren Nabben ble i Lyder Sagens lesebok avsluttet med følgende refleksjon: «Om de norske lodser er det bogstaveligt sant; at de vovede deres liv til andre menneskers redning. Sjelden døer en straadød; de fleste omkomme på havet.»

I mange generasjoner fremover deltok losfamiliene på Merdø i dramatiske redningsaksjoner, og ble på mange måter selve symbolet på den norske los. Søren Nabbens etterkommere utmerket seg ved mange anledninger.

Stor oppmerksomhet fikk for eksempel tragedien i 1865 da Merdølosen Jens Mikkelsen og hans to sønner alle omkom like ved Torungen. Jens Mikkelsen var Søren Nabbens barnebarn.

Slik skulle sønn følge far i enda mange generasjoner.

Sølvkannen

Sølvkannen som takknemlige Arendalsborgere ga Søren Hansen Nabben i 1795 har følgende inskripsjon:

«Som et velfortient Agtelsens Tegn, af Medborgere, givet Den Kongelige Lots Søren Hansen Mærdøe for ofte udvist Duelighed og Mod til Søefarendes Frælse. Arendal 1795».

Sølvkannen var i mange år i familiens eie. Det fortelles at den ble solgt engang på 1800-tallet for 60 spesidaler for å finansiere amerikabillett til et av familiens kvinnelige medlemmer.

Da Den norske Sjøfarts Historie bd. III,2 kom ut i 1929 ble historien om Søren Nabben gjengitt og sølvkannen avbildet. Da tilhørte den konsul Lars Christensen i Sandefjord.

Gullsmeden

Sølvkannen som ble gitt i gave til Søren Nabben er stemplet med J A. Vi vet ganske mye om gull- og sølvsmedene som virket i Arendalsområdet på slutten av 1700-tallet, og det er grunn til å tro at stempelet J A står for Johan Arhusiander.

Johan Arhusiander var født i Västerås i Sverige i 1739 og kom sannsynligvis til Arendal rundt 1770. Han hører med til dem som har satt sine spor i kildene, ikke først og fremst for utøvelsen av sitt håndverk, men på grunn av sitt hissige gemytt. Etter at han kom til Arendal rotet han seg raskt bort i en rekke forskjellige saker. I 1775 kom han opp i en voldsom krangel med apoteker og postmester Casper Caspersen Kruse. I 1782 ble han av en tjenestepike utlagt som faren til hennes tredje barn. Mer alvorlig var det kanskje at han i 1788 ble mistenkt for å spionere for Sverige.

I et møte den 30. september 1786 ble han opptatt i gullsmedlauget. Det er ikke mulig å si noe om hvor stor produksjonen hans var eller hvor mye som er bevart av hans arbeider. Sølvkannen til Søren Nabben er således en unik og interessant gjenstand på mer enn en måte.

Johan Arhusiander døde fem år etter at Søren Nabben fikk overrakt den prektige sølvkannen. Arhusiander mistet det meste av det han eide ved en brann i Arendal i 1798. I skiftet etter ham står det at det lille han fikk reddet i forbindelse med brannen ble solgt etter hvert. Skiftet ble avsluttet i midten av desember i 1800. Verdien av løsøret var ikke nok til å dekke begravelsesutgiftene.

Denne sølvkannen, som vi vet så mye om, og som er knyttet så sterkt til vår lokalhistorie, er altså nå kommet tilbake til Arendal.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstander: AAM.27906, sølvkanne; AAM.B.0902, losportrett.
Boksamling: Den Norske sjøfarts historie: fra de ældste tider til vore dage (ref.)



Emneord:

1500 til 1800,
Museum,
Bøker og trykksaker,
Bilder,
Sjøfart og skipsbygging,
Håndverk,
Kyststrøk




LOSEN: Portrett av Jens Thorup Mikkelsen, Merdø. Det er nettopp slik vi forestiller oss den klassiske losen. Det er blitt hevdet at den dramatiske hendelsen i 1865, da Jens Mikkelsen og hans to sønner omkom, var blant de begivenheter som inspirerte Bjørnstjerne Bjørnson til å skrive «Den norske sjømand». FOTO: KARL RAGNAR GJERTSEN.


Signaturen til gullsmed Johan Arhusiander


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.