Kontakt English Kontakt oss English Nyhetsbrev
Tekststørrelse-ikon
PC: Hold Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hold Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Nasjonsbyggeren som elsket å danse

Lena Sannæs, samlingsforvalter, ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, tidligere ansatt ved KUBEN.
Agderposten 13. september 2019.

Noen kjenner ham kanskje som folkeminnesamler. KUBEN vil gjerne løfte ham frem som en av sine grunnleggere. Men selv presenterte han seg som danseløve!

I 1832 ble Arendals Skoles offentlige Bibliothek og Museum stiftet av en gruppe privilegerte menn fra Arendals embets- og borgerstand. Helt sentral i dette arbeidet sto Andreas Faye (1802–1869) – en av de unge, ressurssterke akademikerne som søkte lykken i Arendal på denne tiden. Faye har satt mange og varige spor etter seg i norsk historie. Han skulle bli en faglig nybrottsmann og viktig samfunnsbygger i nasjonsbyggingsperioden etter 1814. Han var prest, lærer, historiker, folkeminnesamler, seminarbestyrer, språkfornyer, pedagog, lærebokforfatter, kulturminneverner, ordfører, stortingsrepresentant, og mye mer. Men han er likevel en godt bevart hemmelighet.

De første spadetakene blir ofte glemt, mens den som fullfører verket eller tar det videre i andre former huskes. Faye var en av de første som samlet inn sagn i Norge, men i ettertid falt denne innsatsen i skyggen av Asbjørnsen og Moe. På samme måte har Fayes betydning for det norske prosjektet etter 1814 lenge vært underkommunisert. 150 år etter hans død, er det all mulig grunn til å børste støv av den gamle nasjonsbyggeren.

I løpet av året ventes en bredt anlagt biografi om Andreas Faye, ført i pennen av Ernst Håkon Jahr. Et viktig kildemateriale i den sammenheng er Fayes dagbøker, som oppbevares ved KUBEN. Disse dagbøkene gir nye og forfriskende perspektiver på nasjonsbyggerens ungdomsliv. Og ikke minst åpner de for ny kunnskap om Arendal i årene 1829–1833, da Faye jobbet som lærer ved Arendals middel- og realskole.

Danseløvens dagbøker
Tiden i Arendal var en viktig og produktiv fase i Fayes liv. Her debuterte han som forfatter, da han i 1831 utga «Norges Historie til Brug ved Ungdommens Underviisning», den første norske historiebok beregnet til bruk i skolen. Det var også i Arendal han gjorde mye av arbeidet med klassikeren «Norske Sagn», som ble utgitt like etter at han hadde tiltrådt prestekallet i Holt i 1833.

En skulle derfor vente at noe av dette var reflektert i dagbøkene han så ivrig skrev på denne tida. Men nei! Den alvorstunge og seriøse Faye som var opptatt av politikk og historie er ikke den personen som kommer frem i dagbøkene. Ved første gjennomgang kan de faktisk virke overfladiske og lite informative, men dagbøkene viser seg å være en helt fantastisk kilde til noe annet. De gir et unikt innblikk i Fayes personlighet, og de forteller oss først og fremst at Faye var en person som elsket å ha det gøy!

Få andre beskrivelser av Arendal vil føre leseren så nær selskapslivet i byen på denne tida. Dagbøkene er som et vindu direkte inn i stuene og ballsalene, hvor en formelig kan høre musikken og latteren, de opphetede diskusjonene, klirrende champagneglass, eller lyden av dansende føtter.

For hva gjorde overklassen når de skulle ha det gøy rundt 1820-tallet? Jo, nettopp, de danset! Og Andreas Faye var en kløpper på dansegulvet. Dette var trolig mye takket være hans mor som tidlig hadde sendt den unge Andreas på intensivkurs i dans, hvor han ifølge egne utsagn hadde briljert.

Figaro med Sjofna
Andreas Faye flyttet til Arendal i begynnelsen av 1829. Han gled rett inn blant fiffen i byen, og var med på middager, teaterstykker, utflukter og ball. Han var fast gjest hos Kitty Kallevig, familien Herlofson på Strømsbu og flere av Dedekamene. I tillegg var han ofte hos familien Aall på Næs verk.

I mars 1829 var han på et ball i Arendal. I dagboken skrev han et referat som er så representativt for Fayes stil, at det beste er å sitere danseopplevelsen i fulle:

«[Jeg] kom netop til rette Tid paa Ballet, hvor man dandsede den 1ste Dands, hvori jeg ogsaa deltog da just en af de raskeste Damer i Byen Hanna Hollersen sad over. 2den Dands dandsede jeg med Jomfru Bøchman. I den 3de, som var en 3/8, svævede jeg med en af Byens meest afgjorte Damer Gusta Ebel, der nu har forøget Antalet af sine Tilbedere med min Ven Lammers. 4) Throndhjemeren havde jeg tænkt at føre op med Skjønne Margrethe; men da hun alt var engageret, dandsede jeg denne deilige Dands med den munttre «snodige» Karen Hald. 5) i Storvalsen favnede jeg en af Gratierne selv. 6) i den næste Feyer svingede jeg min Inclination blandt Byens Koner, den søde Madam Aall. 7) med Lena Fürst, en net godlidende Pige, søster til Halds Kjæreste. 8) med den fornuftige Louise Cappelen. 9) Fandango med den smukke Lovise Krogh. 10) Karen Hald. 11) en rask Storvalts og især en fortræffelig Hopsa med den nette Hanna Hollersen. 12) Jomfru Bøchmann. 13) førte jeg op en himelsk Figaro med Sjofna selv, der saavelsom Dandsen saaledes interesserede mig at det kun angrede mig at den ei kunde varet dobbelt saa lenge og det eneste som kunde trøste mig ved Afbrydelsen var hendes løfte stedse i Fremtiden at være min Figarodame! Den sidste Dands jeg dandsede var en meget moersom Kottilon, som Aall førte op og som jeg dandsede med Lovisa Krogh. Klokken 6 om Morgenen forlod jeg et af de behageligste Baller, som jeg paa længe har deeltaget i, da alt hvad der gjør et Bal moersomt, godt Rum, elskværdige Damer baade til Dands og Conversation, her fandtes forenet.»

Her omtaler han Sjofna, som var hans kallenavn på venninnen Margrethe Dedekam, Emil Kallevigs forlovede. Et raskt søk på navnet Sjofna avslører at dette er en norrøn gudinne for kjærlighet og sex. Det er nærliggende å anta at Margrethe selv ikke fikk høre kallenavnet sitt. Kanskje var det flere menn som kalte henne dette? Det vet vi ikke. Men at hun var en viktig del av Fayes liv i Arendal, er helt åpenbart.

Fayes Arendal
Arendal på Fayes tid var på mange måter en by for og av rike folk. Den store konsentrasjonen av rike familier på veldig liten plass ga grobunn for et svært aktivt selskapsliv, hvor dans ofte var en vesentlig ingrediens. Her moret man seg, i tillegg til å knytte og pleie nyttige kontakter. Denne livsstilen passet Faye godt!

Faye selv bodde ikke like herskapelig som mange av hans nye venner, men han og en kamerat delte et hyggelig husvære hos en madam Lund på Tyholmen, hvor «den største Ubeqvemlighed» var alle de bratte bakkene som bød på store vanskeligheter vinterstid – et kjent fenomen også i dagens Arendal.

Men det var én side ved Arendal Faye ikke var så begeistret for – tilbøyeligheten til sladder, mistro og overfladiskhet. I et brev gjengitt i dagboka, skriver han at det er «arendalitisk Maneer» å «taxere Folk efter Penge».

Igjen gir dagbøkene oss et glimt av livet bak fasaden. Arendals vellykkede forretningsmenn hadde ikke nødvendigvis formell utdannelse, og enkelte mislikte sterkt folk med akademisk bakgrunn. Kanskje rett og slett fordi de følte seg usikre eller truet? Faye, med sin teologiske embetseksamen, sine latinkunnskaper og sine konversasjonsevner, var alt det en av byens aller rikeste menn, Hans Dedekam, ikke kunne utstå:

«Manden skal have en svar Aversion for studerede Folk og skal derfor have været bange for at det skulde blive et Par af mig og hans Datter Lena. Folk sagde derfor spøgende, at den eneste i den hele Bye, som glædede sig ved Fayes Afreise var H: D:» 

Dagbøkene er ikke nådige mot arendalittenes fordommer. Konsul Herlofsons grunnsyn skal ha vært for moderat til å «aldeles behage de arendalitiske Ultrapatrioter» og hans kones «porsgrundensiske Opdragelse og Væsen» falt ikke i «Arendaliternes Smag i Almindelighed». Faye likte godt både herr og fru Herlofson, så det er tydelig at denne omtalen går i Arendals disfavør.

Også blant damene viser dagbøkene at det eksisterte en motstand mot det lærde. Kunnskapsrike damer var populære blant kavalerene, men nettopp dette gjorde dem kanskje mindre populære blant damene. Om Lovise Cappelen meddeler Faye for eksempel at hun «er mindre end vakker; men en fornuftig og dannet Pige, der dog taler for godt Fransk og er for klog tilat Damerne i Almindelighed skulde lide hende noget særdeles.»

Damenes mann
Faye var en damenes mann. Ja, han elsket damer! Og ikke misforstå, han skriver aldri stort om fysiske eller romantiske forhold. Men han trivdes ganske enkelt svært godt i damers selskap, og han satte pris på dem som samtalepartnere. Ofte ville han heller snakke med disse morsomme og kunnskapsrike damene enn med mannlige venner, noe som vekket undring blant enkelte menn.  Dette førte også til rykter og sladder, noe Faye selv nektet å la seg styre av.

Byens sladdermiljø gjorde et stort nummer ut av at Faye viet den forsiktige og barnlige Lena Dedekam for mye oppmerksomhet. I dagbøkene ser en tydelig at dette ergret Faye stort. På et tidspunkt måtte han i en voldsom diskusjon forsvare sin framferd.

Samtidig måtte han forsvare at han hadde snakket litt for mye med en dame som hadde en sjalu ektemann, noe som hadde medført ubehageligheter for henne i etterkant. Faye skriver at han holdt en glimrende forsvarstale, som han skulle ønske var blitt skrevet ned. «Den forekom mig selv heel Ciceroniansk.»

Gjennom sine dagbøker presenterer Faye damene i overklassen på samme måte som mennene. Som levende individer med meninger og særpreg, som relevante stemmer og viktige samfunnsdeltagere. De forsvinner på ingen måte i bakgrunnen, slik en ser i mange historieverk.

Et viktig navn i Fayes selskapsreferater er Gusta Ebbell. Hun omtales som selskapets midtpunkt og en sann kurvuddelerske. Smak på det ordet: Kurv-ud-deler(ske). Hun ga rett og slett alle sine friere kurven. Etter hvert giftet hun seg med Nicolai Benjamin Aall. Lite er skrevet om henne andre steder, men i Fayes dagbøker fremstår hun som en sentral skikkelse i Arendals sosietet.

En mann med en plan
Etter knappe to år i Arendal, var Faye klar for en viktig del av sin store livsplan. Allerede som ungdom hadde han drømt om å foreta en lang utenlandsreise. I Europa skulle han utvide sine kunnskaper om både historie, skolevesen og kultur. Det var denne reisen som etter hvert ville påvirke opprettelsen av Arendals Skoles offentlige Bibliothek og Museum, som er forløperen til KUBEN.

I stedet for dans- og selskapsreferater er dagbøkene fra reisen fylt med beskrivelser og refleksjoner knyttet til alt han så og opplevde. Her får en dermed samtidsbeskrivelser av europeiske byer og forhold, og dessuten beskrivelser av hans møter med kjente menn som Goethe og J.C. Dahl.

Før han reiste tok han avskjed med alle sine Arendalsvenner, og dagboka for denne perioden er full av både fordelaktige og negative karakteristikker av kjente og ukjente navn fra Arendals borgerskap. De vekkes til live gjennom direkte kommentarer som at de ikke «have været med at opfinde Krudtet», eller at de «endnu i sit 60de Aar gjør Cour og spretter om med et Silketørklæde ud af Lommen og en Blomst i Knaphullet».

På sin avskjedsrunde tok han også farvel med sine elever. Han hadde flere favoritter, og en av dem var den 11 år gamle Ditlevine Madsen. Familien Madsen var blant hans nærmeste venner. Til barna i familien hadde han med seg små avskjedsgaver, og han forærte «den muntre, vakkre, elskværdige mig saa hengivne Ditlevine, min lille Kjæreste med hendes kjærlighedsfulde blaae Øine, en Guldlaas, et Kors og et Par Kysse.»

Livslang kjærlighet
Med romantiske tilbøyeligheter kan en ikke unngå å tenke at unge Ditlevine kanskje beholdt både gullåsen og korset som noen av sine aller kjæreste eiendeler resten av livet. Som 16-åring giftet hun seg nemlig med den da 33 år gamle Andreas Faye, 1. oktober 1835. La oss håpe og tro at de danset mye!

Fayes overstrømmende lykke over kjærligheten og likeledes hans sorg over tapet av først deres datter Maren, og siden Ditlevine selv, beskrives siden i korte trekk i en skrivebok som strekker seg over mange flere år enn de tidligste dagbøkene hans. Men selv om det er kort, uttrykkes det både inderlig og ekte.

Faye utrettet mye i sitt liv, både som historiker, forfatter, prest og politiker – selv om han nå er ukjent for de fleste. Godt bevart hemmelighet eller ikke, Fayes personlige dagbøker er et fantastisk vindu inn i en annen tid, der det viser seg at menneskene slett ikke har vært så annerledes fra deg og meg. Selv om de kanskje danset mer.

Kilder
PA-1936b, Fayes familiearkiv. KUBEN/Aust-Agder museum og arkiv.

 



Detalj fra Catharine Kølles Arendalsprospekt, trolig fra 1840-tallet. Utsikt mot Tyholmen fra heia rett ovenfor Kittelsbukt. Universitetsmuseet i Bergen. Foto: Svein Skare.


Unge mennesker i en heftig kvadrilje. Dette var en av de selskapsdansene som oftest ble danset i Fayes miljø. Illustrasjon fra «Le Bon Genre», Paris 1805.


Andreas Faye. Portrett ved Siegwald Dahl, 1848. Oslo Bymuseum.


Lett gjenkjennelig koketteri? Andreas Fayes gjengivelse av en karikatur fra det franske vittighetsbladet «Le Charivari», ca. 1839. KUBEN, PA-1936b, IX 10.


I 1832 var Faye med på å grunnlegge Arendal Skoles offentlige Bibliothek og Museum, som i 1840 flyttet inn i disse lokalene på Tyholmen. Dette var den første bygningen i landet oppført spesifikt med det formål å huse museums- og bibliotekssamlinger. KUBEN, PA-2405, Stedsbildesamlingen, AAA.Arendalsbilde.1172.


Det samlede dagbokmaterialet etter Andreas Faye er på mange tusen sider. Svært mye av dette befinner seg på KUBEN i Arendal. Foto: KUBEN.


I et historisk lys

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Aust-Agder museum og arkiv, Den norske historiske forening og ulike aviser på Agder. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.