Skiidrett på Sørlandet – «det mørke fastland»?

Av Nils Martinius Justvik, dr.art. og førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Agder. Agderposten 31. januar 2014.

 «Sørlandet blir av mange betegnet som ‘det mørke fastland i Norge’ når det gjelder idrett … Vi som bor her på den ‘bløde kyststribe’, har jevnt over aldri tatt idretten så forferdelig høytidelig. Det ligger i grunnen ikke for sørlendingene å trene systematisk som såkalte helårsidrettmenn. Når sommeren kommer, gir de aller fleste ‘blaffen’ … Da lokker skjærgården … med de kjekke pikene … trekkspill-låt og dans.»

I startfasen på et bokprosjekt om idretten på Sørlandet ble jeg tipset om passusen ovenfor fra bokverket Norges bebyggelse fra begynnelsen av 1950-tallet. I fortsettelsen heter det at selv om det har vært noen dyktige idrettsutøvere tidligere, så er det «nok langt igjen før Aust-Agder makter å gjøre seg gjeldende i norsk idrett på en bred front.» Det stod ikke noe bedre til med Vest-Agder-idretten som karakteriseres med følgende Bjørnson-sitat: «På det jevne, på det jevne, ikke i det himmelblå.»

Skribenten i Norges bebyggelse kan nok ha et poeng, men som avgjørende forklaring på Sørlandets svake innsats i idrett fram til 1950-tallet, holder den nok ikke. I Norges Idrettsforbunds historikk problematiseres stagnasjonen i NIFs medlemsvekst på 1950-tallet. Sørlandet lå sammen med Vestlandet under landsgjennomsnittet i organisasjonsprosent. Under overskriften «Idrettshaterne på bygdene» fortelles det at «idrettens kritikere på bygdene gjerne var mest engasjert i avholdsbevegelsen, målrørsla, den frilynte ungdomsbevegelsen eller de kristne organisasjonene.» En større undersøkelse fra 1958 refereres der det heter at dobbeltmedlemskap i fagforening og idrettsforening var vanlig, men at dobbeltmedlemskap i idrettslag og religiøs forening nesten ikke forekom. Forfatterne konkluderer med at her ligger en delforklaring på idrettens svake stilling på Sørlandet.

Kristendommens sterke stilling på Sørlandet er godt belagt i forskning, og selv har jeg sett nærmere på hvordan kristne i landsdelen har forholdt seg til idrett fra 1945 til i dag. Fra 1945 til 1970 endret holdningen seg fra tilnærmet avvisning til aksept av idrett blant kristne. Guttene fra de kristne miljøene – jentene kom først med fra 1970-tallet – lot seg ikke stoppe i sine ønsker om å være idrettsaktive. En av informantene som var med på Starts nivåheving på 1960-tallet opp til godt nasjonalt nivå, er ikke helt fremmed for argumentet innledningsvis om at sørlendingene ikke tar idretten seriøst nok. Han hadde selv opplevd noe av dette i forbindelse med videreutdanning og fotballspill på Østlandet på 1960-tallet. På Østlandet ble idrettsaktiviteten langt mer systematisk lagt opp enn det han var vant til. Det er i denne perioden, fra ca. 1960-tallet, at idrettsaktivitet med seriøst og målbevisst treningsarbeid ser ut til å ha tatt av på Sørlandet.

«Her kommer ikke nogen bedre fra bygderne nutildags»
Systematikk og totalsatsing på idrett kjennetegner allerede fra begynnelsen av 1950-tallet langrennsinnsatsen til de to kameratene Aadne K. Mykland og Reidar Andreassen fra henholdsvis Mykland og Herefoss i Aust-Agder. Jeg tror vi må gi de to mye av æren for at det i et lengre tidsperspektiv kom flere dyktige idrettsfolk innen langrenn, og noe seinere skiskyting, fra dette området i Aust-Agder. Fra midt på 1950-tallet brøt de to østlands- og trønderdominansen i langrennsporet – for godt. «Det var sjelden å høre eliteløpere i langrenn som skarret på r-en … Skisportens autoriteter regnet ikke med at utøvere fra Sørlandet kunne nå toppen i langrenn,» skriver idrettshistorikeren Thor Gotaas i Femmila – skisportens manndomsprøve. Det kunne kanskje ha gått an i hopp, for på Sørlandet fantes det bakker overalt, og dugnadsgjengen var stor når snøen la seg. Sørlandet bidro med flere dyktige hoppere fra 1950-tallet, Asbjørn Moland fra Vegårshei og Ole Tom Nord fra Øyslebø IL står som representanter for disse. Ole Tom Nord ble norgesmester i seniorklassen i 1960, mens Moland noen år tidligere hadde blitt norgesmester både i gutte- og juniorlandslaget.

Aadne K. Mykland og Reidar Andreassen trengte stabile snøforhold i tillegg til systematisk trening hele året for å slå gjennom. I flere omganger oppsøkte de snøen vinterstid gjennom lengre opphold som tømmerhoggere på Østlandet. Dette ga resultater og det uhørte skjedde: Reidar Andreassen ble norsk mester på femmila som første sørlending i 1958, Aadne K. Mykland tok annenplassen. Samme år var de to representert i VM i Lahti, Andreassen som beste nordmann på femmila med en 20. plass. I 1960 gjentok Reidar Andreassen bragden og tok et nytt NM på femmila. Ikke nok med det, et halvår seinere tok han et NM i friidrett på 10 000 meter. Han deltok flere år i Holmenkollen, også i 1964. Et bilde fra dette året – fra «Gratishaugen» – viser Andreassen med tilsølt startnummer – konas blåbærsaft. Men så ble det bare en sjuendeplass i rennet.

Egebergs Ærespris henger høyt som utmerkelse for idrettsutøvere som utmerker seg på nasjonalt nivå i minst to idretter. Bare to sørlendinger har nådd opp. Frolendingen Helge Løvland fikk prisen i 1919 for sine meritter innen turn og friidrett. Det gikk 41 år før neste sørlending klarte det – Reidar Andreassen for sine resultater i langrenn og friidrett.

Reidar Andreassen ble et ikon og et begrep og fikk en lang karriere. Fra oppveksten husker jeg – med andakt – min jernbanearbeidende far som fortalte at han hadde snakket med linjearbeider Andreassen ved jernbanen på telefonen. Han ble en av de store heltene i min spede barndom og ungdom, men han var ikke aleine om heltestatusen. Et stafettlag fra idrettslaget Gry i Vegusdal på slutten av 1960-tallet med Reidar Andreassen, broren Ivar og innfødt vegdøl Arild Ås, påkalte også min interesse og beundring. På det tidspunktet hadde det skjedd bemerkelsesverdige ting i Vegusdal.

«På bedehuset med idrettslaget GRY»
«Vi hadde hørt at idretten ikke kjenner noen grenser i Vegusdal. Det hadde blitt sagt oss at det ikke var «nei» i folks munn når idrettsguttene spurte om å få låne et av bygdas mange bedehus til sine basarer og kosekvelder.»

Dette stod å lese i Agderposten midt på 1960-tallet og bakgrunnen var en reorganisering av idrettslaget Gry mot slutten av 1950-tallet. Min informant forteller om at «yngre krefter kom til, populære guter, men ikkje nødvendigvis personlige kristne, men dei hadde godt rykte og omdøme i bygda.» Guttene satset på idretten og var gode forbilder for den oppvoksende slekt. Den ovenfor nevnte Arild Ås får stå som representant for disse lokale idrettsutøverne. I artikkelen i Agderposten stilles det spørsmål om hvorfor velviljen i lokalsamfunnet er så stor blant bedehusfolk og bygdas folk i sin alminnelighet.

Uansett livsinnstilling ser bygdefolket mye godt i idretten, når det drives rett, som de sier. Misjonsfolket ser en misjon i idretten også, når den hjelper til å holde ungdommen frisk. Og så viser idrettsguttene slik fin oppførsel overalt, de er bygdas rene ansikt utad. Derfor er intet hus lukket for Gry.

Men misjonsfolket skulle likevel ha sitt ut av møtene på bedehusene i idrettslagsregi: Andakten framført av en av de lokale predikantene. Den var en viktig forutsetning for at basaren og kosekvelden skulle arrangeres.

Historien om idrettslaget Grys inntog på bedehuset får stå som eksempel på nedbygging av barrierer mellom miljøer i etterkrigstida. Det skapte etter hvert større aksept for idrettsaktivitet. Om slikt bidro til suksessen for stafettlaget til Gry på slutten av 1960-tallet er heller tvilsomt. At åpenheten mellom miljøene skapte størreaksept for idrettssatsing, har jeg vist i min avhandling om Idrett og kristendom på Sørlandet.

Grotid – i Oddersjaa og Birkenes   
Når det gjelder langrenn har kameratene Reidar Andreassen og Aadne K. Mykland satt standarden for hvordan det skulle satses i idrett. Oddersjaa ble på 1970-tallet den viktige klubben for satsing på skiidrett. Et jentestafettlag gjorde seg gjeldende på nasjonalt nivå i langrenn, ei av jentene var dattera til Reidar Andreassen. Solveig Pedersen var en annen jente på stafettlaget og hennes meritter på 1980- og 90-tallet er godt kjent. To kvinnelandslagstrenere i langrenn har også grodd ut av Oddersjaa: Kjetil Grindheim og Arild Jørgensen.

Reidar Andreassens yngre bror Ivar ble inspirert av eldstebroren selv om han aldri nådde brorens nivå. Det må vi nok si at dattera til Ivar gjorde, riktignok i en annen idrettsgrein enn faren. Ingen er ukjente med skiskytteren Gunn Margit fra Birkenes. Hun har grodd ut av skiskyttermiljøet i Birkenes IL, som stadig bidrar med skiskyttere på nasjonalt nivå.

«Men også vi har hatt noen ‘topper’»
Det heter så i Norges bebyggelse, så kanskje hadde Reidar Andreassen og Aadne K. Mykland sine forbilder? I Thor Gotaas’ Først i løypa: Historien om langrenn i Norge omtales norgesmesterskapet i langrenn i 1963 i Birkenes:

«Hele landsdelen møtte opp for å se eliten møte de lokale heltene Reidar Andreassen og Ådne K. Mykland. Andreassen jaktet på sin tredje NM-tittel på 50-kilometer, og var kanskje Sørlandets beste langrennsløper noensinne. Ikke siden Georg Østerholt i mellomkrigstiden hadde landsdelen fostret en så dyktig skiløper.»

De kan nok ha hatt flere forbilder, men her skal Georg Østerholt trekkes fram. Han slo gjennom som skiløper både i kombinert og langrenn mellom 1915 og 1920, perioden som representerer det endelige gjennombruddet for norsk skiidrett. Han kom fra Gjerstad, representerte Songe Skiklubb og tilhørte eliten både på 50-kilometeren og i kombinert i mer enn 10 år. Anlegg for de lange løp viste han allerede i 1917, da han gikk inn til sjetteplass på femmila. I Holmenkollens kombinerte renn fikk han tredje- og fjerdeplass i henholdsvis i 1917 og 1918. I 1921 fikk han kongepokalen i langrenn, i 1926 bronse i stor bakke under ski-VM.

Omtrent samtidig med at Georg Østerholt herjet i skiløypene og hoppbakkene, fikk Østerholts skiklubb og den beryktede Songebakken storfint besøk i 1923. Et hovedlandsrenn i hopp ble arrangert i bakken og Norges 19-årige kronprins Olav, som var en habil hopper, deltok. Referatet fra kronprinsens hopp går som følger:

«Spenningen var stor, da nr. 115 Kronprins Olav kom paa tavlen. En rank tettbygget skikkelse i kadetuniform staar udfor, tager let sats, svæver gjennem luften og staar, medens han suser hen over sletten brager huraraabene løs, da hoplængden 34 meter kom paa tavlen brager huraraabene løs paany.»

Holmenkollen med langrenn og hopp – skisportens drivkraft og hovedarena – spilte en hovedrolle i gjennombruddstida for skiidretten før 1920 og har betydd mye siden. I parentes bemerket skal det nevnes at kronprinsen også deltok i hopprenn i Holmenkollen – visstnok til dronningens store fortvilelse. Hovedlandsrennet bidro også til positiv utvikling for skiidrett, sammen med lokale renn som ble omfattet med stor interesse i tillegg til at det ble arrangert langrenn i alle landets fylker. Georg Østerholt var en stor inspirasjon lokalt og fikk mange sørlendinger til å drive med skisport, mange møtte også til konkurranser. Gotaas avslutter sin omtale av Østerholt ved å henvise til snøfattigdommen lokalt, snøen kunne enkelte år utebli. Det tar på å drive skiidrett under slike forhold, Østerholt-perioden ble bare en episode, ikke noe blivende. I fortsettelsen, fram til begynnelsen av 1950-tallet, dominerte trønder- og østlandsdialektene i skisporene nasjonalt. Med Mykland og Andreassen ble det noe blivende – helt fram til 2014 – og forhåpentligvis enda lenger fram, hvis da ikke snøfattigdommen i landet fjerner grunnlaget for skisport. Det spøker allerede for et mulig OL i Oslo om noen år, ifølge klimaforskerne.

KILDER
Aust-Agder Kulturhistoriske senters nettsider om «Idrett i Aust-Agder».
Aust-Agder Skikrets, forhandlingsprotokoll 1917-26.
Fiskaa, H.M. og H. Falck Mykland (red.) 1954. Norges bebyggelse. Sørlig seksjon. Fylkesbindet for Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland fylker. AS Norsk faglitteratur G. Reinert.
Gotaas, Thor 2010. Først i Løypa. Historien om langrenn i Norge. Oslo: Dreyers Forlag. Gotaas, Thor 2013. Femmila – skisportens mannndomsprøve. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Justvik, Nils Martinius 2012. Idrett og kristendom på Sørlandet 1945-2012. Kristiansand: Portal Akademisk