Kontakt English Kontakt oss English Nyhetsbrev
Tekststørrelse-ikon
PC: Hold Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hold Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

De gamle jernverkene og skogen

Av Frank Meyer, Næs Jernverksmuseum, Tvedestrand. Agderposten 3. juni 2021.

Med den ferske rapporten fra FNs klimapanel for øye, er det klart at bærekraftig bruk av økosystemer er det desidert største problemet vi står overfor i dag, inkludert utnyttelse av pålitelige, bærekraftige, moderne og rimelige energikilder. De gamle norske jernverkene gir en framifrå mulighet til å tenke rundt disse emnene.

I helga avholder Næs Jernverksmuseum en fulltegnet konferanse om «De gamle jernverkene og de nye bærekraftsmålene» på Bomuldsfabriken kunsthall i Arendal. Meningen med konferansen er å drøfte de gamle norske jernverkenes miljøhistorie. Disse jernverkene var i drift i nesten 300 år (1622–1909), og fem av dem lå i Agder.

Jern var krigsviktig, og etterspørselen etter jernprodukter sørget for at verkene poppet opp som sopp i skogen på 1600-tallet. Her i Aust-Agder lå de utenfor de to ladestedene (seinere byer) Risør og Arendal, dypt inne i de gamle agderskogene, og dannet på den måten industrialiserte øyer i det gamle bondesamfunnet. Overalt hvor jernverk ble stablet på beina, innebar det store inngrep i og forandringer av det naturlige miljøet.

Skogen ble gjennomsøkt etter jernmalm. Når en fant malm av riktig kvalitet og kvantitet, ble store arealer uthulet som sveitseroster. Få steder skjedde dette like intenst som rundt Arendal: Vi vet om 350–400 jerngruver og skjerp i det nasjonalt og internasjonalt viktige arendalsfeltet. Et eksempel på dette er Solberg gruve, som den dag i dag gir et levende inntrykk av gruvearbeidet i tvedestrandsområdet.

Skogen ble erobret og gjort tilgjengelig for økonomisk aktivitet. Jernverkseierne regulerte elver slik at det var jevn tilgang på energi (i passende mengder) året rundt. De satte arbeidere til å grave kanaler og renner, bygge demninger, veier, broer og kaier for å frakte varer inn til og produkter ut fra verkene. Vi vet (fortsatt) lite om hvordan dette forandret de lokale økosystemene for planter og dyr.

Konkurranse om skogen
Det var ikke bare å ta for seg i skogen. Før jernverkene kom i full drift fra 1700-tallet, var trelasthandelen allerede godt etablert i Agder. Agdertømmer ble solgt både innenlands og til utlandet. Med jernverkene fikk trelastnæringen en mektig konkurrent. For kongen ga jernverkene enerett til å utnytte skogen rundt jernverkets hjerte, masovnen. Bøndene innenfor jernverkets herredømme (den såkalte sirkumferensen) ble samtidig forpliktet til å framstille og levere trekull.

Det var strengt forbudt å lage trekull av annet enn kvister, topper og annet trevirke som ikke kunne brukes til skurtømmer. Samtidig var myndighetene klar over at påbudet ikke alltid ble fulgt. Dessuten trengte jernverkenes tallrike gruver setteved til fyrsetting i gruvene. Setteveden ble kastet ned i gruvesjaktene, stablet opp og tent på tett inntil fjellveggen i vannrette ganger. Når bålet sluknet, var fjellet blitt sprøtt og kunne bankes løs. Til slutt hadde en del av jernverkene også egne sagbruk, og der skar de tømmer for salg.

Jernverkene konkurrerte ikke bare med trelastnæringen, men også med hverandre om skogen. Fra store deler av Aust-Agder og langt inn i Østfold var det rundt 1800 blitt en nesten sammenhengende kjede med sirkumferenser langs med skagerakkysten og rundt Oslofjorden. Enkelte steder, som på Kongsberg, konkurrerte jernverkene med andre bergverk, slik som Sølvverket.

Overalt hogde jernverkseierne ut skogen. Da Peder Mørch ville etablere Vigeland Jernverk i Vest-Agder rundt 1790, var eieren av Froland Jernverk den første som meldte innsigelser. Grunnen var at et nytt jernverk ville gå ut over skogressursene som tilhørte Froland, og som verket var avhengig av. Men eieren fra Froland Jernverk møtte seg sjøl i døra: Den samme type klage hadde nemlig blitt fremmet da Froland var blitt etablert i 1763. Først ble det krangling med trelasthandlerne i Arendal, og deretter med Næs Jernverk om bruken av skogen. Krangelen endte med at Froland Jernverk måtte lenger inn i landet for å få kull, og bare få av de to til tre hundre gårdene, som ble forpliktet til å levere kull til verket, lå i Froland. Resten hadde allerede forpliktelser overfor Næs Jernverk og gruver ved Arendal. Skogen var altså en viktig ressurs, og den ble til dels hardt uthogd.

Sjølve hjertet på jernverket var masovnen, der jern ble smeltet ved hjelp av trekull. Når alt fungerte som det skulle, var masovnene i døgnkontinuerlig drift flere måneder i strekk og slukte enorme mengder med trekull. Det er komplisert å regne ut hvor høyt forbruket var, men da Næs Jernverk både tilvirket jern og stål, var forbruket av tømmer tilsvarende fire vogntog i døgnet.

I 1908 forsøkte geologen Johan H.L. Vogt å regne ut hvor mye skog som ble tatt ut for å holde verkene i drift. Han kom fram til at det i de beste årene, det vil si rundt 1800, kunne være tale om 300 000 m3 årlig. Dette mente han var for lite til å ødelegge skogen. «Man kan vistnok med tryghed sige, at om jernverkene overhovedet aldrig havde existeret, vilde skovene her ikke have været bedre, end de nu er.» Også Andreas Vevstad, som har skrevet om Agderskogen, konkluderte med at «koldrifta var til fordel for skogen». En nærmere titt inn i dokumentene kan gi oss en noe bredere forståelse av at dette kan være sannheter med modifikasjoner.

Økologiske feilskjær
Historiker Ingeborg Fløystad har gjort oppmerksom på at jernverkene som lå nær sjøen ofte slet med å få nok brensel, mens verk som ble etablert lenger inn i landet, og inn i skogene, hadde det lettere. Dette stemmer godt på Agders første jernverk, Barbo Jernverk, som var i nokså haltende drift fra omtrent 1646 til 1657. Verket slet med å skaffe kull til drift, noe som bidro sterkt til den tidlige nedleggelsen. Da et nytt jernverk ble etablert i Holt i 1665, Baaseland Jernverk som senere ble til Næs Jernverk, ble dette lagt lenger inn i landet. Også Mørland Jernverk ved Kjølebrøndskilen i Kragerø var i drift i svært kort tid, fra omtrent 1639 til 1645. Også her var det alvorlige problemer med å få tak i nok kull.

Mangel på skog var et stort problem for flere av jernverkene også andre steder i landet, og lenge etter at Barbo og Mørland var lagt ned. Enkelte ganger undervurderte gründere hvor mye skog det trengtes for å drive jernverk, som for eksempel ved Lilledal i Sunnhordland (1642 til 1647), Vik ved Mjøsa (om lag 1644 til 1714), Mostadmarka i Sør-Trøndelag (som var i haltende drift 1657–1670 og 1760–1872, og der skogen rundt verket var sterkt uthogd rundt 1800), Osen på Mørekysten (1761–1781), eller St. Olav på Rennebu i Trøndelag (1852–1865, der alle tresorter ble brukt, og øksa ikke sparte noen ting rundt kullmila).

Andre ganger var jernverkene så «vellykkede» at de – bokstavelig talt – sagde over grenen de sjøl satt på. Ved Norges største jernverk, Fritzøe i Larvik, var det til tider ikke bare en, men hele to masovner i drift. Trekullforbruket var tilsvarende høyt, og rundt 1800 begynte skogene rundt Larvik å bli temmelig uttynnet. Larviksgreven, som eide verket, fant ut at han ville bygge et nytt anlegg på Moholt, lenger inn i landet ved Siljan. Der var det fortsatt skog nok til trekullproduksjon, og han ville heller flytte masovnene dit enn å skipe de enorme trekullmassene til det eksisterende anlegget i Larvik.

Mest overraskende kan det nok være at det ikke var nok skog ved Øiensjøfoss Jernverk på 1800-tallet. Verket lå ved Trysil, i den norske delen av taigaen, klodens største sammenhengende skogområde. Der var det ingen som skulle tro at det kunne være mangel på brensel til masovnene og andre ovner på verket. Men det ble det. En ting var at grantørke utløste frykt for at bestanden kunne gå ned dramatisk. En annen ting var at kjøreveiene ble lengre når skogen i nærheten var uthogd, og at det ble ulønnsomt å betale bøndene for kjøringen. Sjøl om skogen var stor og ressursene nærmest uuttømmelige, var det avgjørende at det var tilstrekkelig med skog i nærheten av jernverkene.

Skogshusholdning for å sikre bærekraft
Utfordringen med å drive bærekraftig skogshusholdning ble tydelig i Agder allerede tidlig på 1700-tallet. I 1715 sendte allmuen i Søndeled inn en klage til øvrigheten. Bøndene påpekte at eieren av Egeland Jernverk ved Risør, Albrecht Ginheimer, krevde for store leveranser av trekull. Etatsråd og stiftbefalingsmann (amtmann) Henrich Adeler tok saken alvorlig og skrev at jernverkseieren startet regnestykket i feil ende. Ginheimer hadde funnet ut at han kunne ha masovnen i ni måneders døgnkontinuerlig drift og krevde at bøndene skulle levere brensel til det. Istedenfor, mente Adler, burde Ginheimer framover ta utgangspunkt i hvor mye den enkelte bonden og husmannen kunne hogge av trevirke og så sette næring etter tæring. Adler påpekte at det var nødvendig med «granskninger og forfaringer» av og i skogen for å finne ut hvor mye jernverksdrift «skoven udi længden kan udholde og efter gaardens og vejens lejilighed med førsel og kjiørsel kan frembringe».

Men slike «granskninger og forfaringer» – eller systematisk kartlegging som vi ville sagt i dag – fantes det ikke fram til første verdenskrig. En visste ganske enkelt ikke hva som var den årlige hogsten og tilveksten i skogen, eller om forholdet mellom hogst og tilvekst var bærekraftig.

Ut fra skogkrisen kom de første tilløp til skogforvaltning på nasjonalt nivå. Fra og med 1720-tallet kom det en rekke med skogforordninger, og på 1730-tallet ble den første ordningen med lokale skogoppsynsmenn opprettet. To ganger, i 1739 og 1760, opprettet kongen et Generalforstamt – en skogadministrasjon med sete på Kongsberg som skulle føre oppsyn med skogene og skogbruket, og spesielt forebygge den fryktede uthogging av skogen. Myndigheten levde imidlertid bare i henholdsvis 7,5 og 11 år. Etter at det siste forsøket på å opprette en skogforvaltning på 1700-tallet hadde slått feil, oppsto det et vakuum – det var uklart hvilke forordninger som gjaldt og hvem som hadde ansvaret. For trelasthandlere og jernverkseiere var dette en situasjon der de kunne konkurrere om skogressursene.

Først mer enn hundre år senere tok staten tak i skogforvaltningen igjen, og rundt første verdenskrig kan en si at den var godt i gang. Bare der hvor myndighetene, som regel i motsetning til næringslivsaktørene, lyktes med å etablere en rasjonell, bærekraftig bergverks-, vann- og særlig skogforvaltning, kunne jernverkene drive stabilt over lengre tid. Men på denne tida hadde de fleste masovnene i Norge sluknet for lengst. Den siste, på Nes Verk ved Tvedestrand, hadde blitt «blåst ned» i 1909.

Samtidig med driften av jernverkene, fortsatte omformingen av skogen for øvrig: En del av jernverkseierne ble svært rike, bygde hager og parker i tråd med skiftende moter, sjølsagt til rekreasjon, men også som representasjonsobjekter og symboler for sosial distinksjon. Også dette er en del av jernverkenes miljøhistorie. Og den er ikke skrevet ennå.



Masovnen var senteret i de gamle jernverkene. Med enorme mengder trekull ble malm smeltet til jern. Christian August Lorentzen, En Bâtiment d’une Fonderie de Fer. Foto: Haakon Michael Harriss/Norsk Folkemuseum.


Kullmilebrenning ved Østigard Ljøstad på Vegårshei ca. 1905. Foto: Ukjent/Asbjørn Moland.


Tømmerfløting ved Prestefoss i Gjerstad på begynnelsen av 1900-tallet. Foto: Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN.


Elever fra landbrukshøgskolen i Ås på bestandsnotering og taksering i Nittedal 1912. Fotograf: Jørund Midttun. Statsarkivet i Kongsberg. Digitalarkivet.no.


I et historisk lys

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Aust-Agder museum og arkiv, Den norske historiske forening og ulike aviser på Agder. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.

Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her
Jeg forstår, ikke vis denne meldingen igjen