Kontakt English Kontakt oss English Nyhetsbrev
Tekststørrelse-ikon
PC: Hold Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hold Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Sjøorm sett i Tromøysund!

Av Hanne Line Hvalby, middelalderhistoriker og omviser på KUBEN. Agderposten 8. mai 2021.

Vel å merke på slutten av 1500-tallet. Likevel braker nå båt- og badesesongen løs i Arendal, og det er nødvendig å stille seg noen viktige spørsmål: Er sjøormen et dyr eller et monster? Er den katolsk eller protestantisk? Og ikke minst, er den her fremdeles?

Det er Peder Claussøn Friis – historiker, humanist, sagaoversetter, sogneprest i Sør-Audnedal og prost i Lister Len – som melder om at sjøorm er sett «nu nyligen Anno Christj 1598 udj Trumme-Sund på Agdesiden». Friis skriver dette riktignok et par år etter selve observasjonen, i det naturhistoriske skriftet Om Diur, Fiske, Fugle oc Trær udi Norrig. Han navngir heller ikke kilden, og legger bemerkningen til som et apropos mot slutten av et noe uryddig kapittel om sjøorm. Likevel har Friis fra klassisk, norrøn og religiøs litteratur, samt fra nordisk folklore, folkesnakk og nyere verker, grundig kunnskap om sjøorm langs norskekysten.

Fakta om sjøorm
Friis informerer om at sjøormens kropp er på flere hundre meter, den er minst like tykk som en tønne, og hodet er på størrelse med en jekt eller stor båt. De er raskere enn hvaler, og beveger seg hverken som dem eller ål, men opp og ned i vannet i store buktninger. Imidlertid er sjøormen kun over vann om det er blikkstille vær og solskinn. En kaptein på kongens skip skal ha sett sjøorm ved Flekkerøy en sommeraften noen år tidligere, men Friis betviler dette. Sjøormen trekker seg nemlig helt under vannflaten et par timer før solnedgang. Siden den er giftig er det umulig å spise eller lage noe av den.

Det er sett sjøorm i Mjøsa og nå altså i Tromøysund, men dette er svært uvanlig. Som regel holder de seg i fjordene vest for Lindesnes, opp til Bergen og videre til Finnmark, siden vannet der er dypt og knapt fryser til is. Friis underbygger logikken i sjøormens utbredelse, ved å vise til at store hvaler av samme grunn sjelden drar sørøstover.

Imotsetning til hvalen, jakter imidlertid sjøormen på menneskekjøtt. Om sommeren ligger den i allfarled og overrasker båtfolket. De rekker ikke rømme, men får båten slått i stykker, snappes opp og fortæres. Selv mannskapet på skip er sjanseløse når sjøormen løfter hodet over farttøyet. Friis poengterer at sjøormen ikke søler vann over bord, når den plukker folk av skipet, men gir ingen forklaring på vesenets makabre pertentlighet.

Det er ett og annet å undre seg over ved sjøormen til Friis, noe han da selv også gjør. Han er usikker på om den skal kategoriseres som fisk, dyr eller noe helt annet: På den ene side er det ikke uvanlig å se mange slike ormer i fjordene ved Stavanger. På den andre side viser det seg sjøorm i Mjøsa kun ved «Herre-schifftning» eller store riksforandringer. Friis skriver ikke mer om det, annet enn å slutte at siden sistnevnte sees så sjelden, kan i hvert fall ikke den være en naturlig orm.

 

Et fryktelig varsel
At sjøormen i Mjøsa var overnaturlig, betydde ikke for renessansemenneskene at den ikke eksisterte. Tvert imot viste slike monstre at det, i en farlig og kaotisk verden, fantes mening og årsakssammenhenger. Substantivet «monster» er da også knyttet til det latinske verbet for å «varsle». Det gjaldt bare å tolke varselet rett.

Friis har sjøormen i Mjøsa fra en snutt i Historia om de nordiska folken fra 1555 av Olaus Magnus, Nordens første historiker og kartograf, samt Sveriges siste katolske erkebiskop. Mye av det Olaus skrev i dette verket er løgn, mener Friis. Men ikke det som står om sjøorm.

Sjøormen i Mjøsa ble sett i 1522, og Olaus er tydelig på hvilket fryktelig varsel den var: Fyrster skulle dø eller drives i landflyktighet, krig bryte løs og riket gå under. Den, eller de, ukjente forfatterne av Hamarkrøniken, som også er fra midten av 1500-tallet, omtaler likså sjøormen i Mjøsa som et ondt varsel. Skribentene midt på 1500-tallet visste da også hvor galt det hadde gått: I 1523 ble Kristian II fordrevet, i 1536 mistet Norge status som eget rike, og samme år ble landet påtvunget reformasjonen. Den nye trosretningen var lite kjent blant nordmenn og ble noe av et nasjonalt traume i tiårene fremover. For den katolske verden, samt for Norges nye, ufrivillige lutheranerne, fremstod den nye lære like unaturlig og monstrøs som ja, nettopp, en sjøorm.

 

De gjenstridige egdene
Mjøsabyen Hamar var et av stedene som rustet seg til væpnet kamp mot reformasjonen. Et annet område med sterk og langvarig motstand, var på Agder. Friis beretter i Om Tienden på Agdesiden at bøndene her rundt 1540 dro til Nednes kongsgård for å «slå i hjel alle fogder», det vil si representantene for en protestantisk, og nå mye mer kontrollerende, statsmakt. Det endte med at opprørerne ble henrettet.

I et møte i Skien i 1576 ville bøndene heller ikke godta tiende. Friis forteller at de hadde «fattet et stort hat og uvilje mot de evangeliske prester». Spesielt gjenstridige var de i Nednes len. Nettopp i dette lenet lå Tromøysund. Egdene kan derfor ha sett sjøormen her som et tegn på den nye øvrighetens tyranni og vranglære.

Friis selv kan imidlertid ikke ha ønsket å videreføre katolsk folklore. Den protestantiske prestesønnen jobbet i nesten 50 år med å innføre den nye lære, gjenoppbygge kirken og sikre dens inntekter. Hvis Friis tolket sjøormen i Tromøysund på noe vis, må det ha vært innenfor en protestantisk forståelsesramme.

Tegn i endring
Dersom det var slik at sjøorm og andre monstre varslet katolikkene om en nært foreståend protestantisk vranglære, skjedde også det motsatte. Ganske snart ble sjøormen også et varsel

for protestantene om nærvær av katolsk vranglære. For eksempel gjorde Olaus’ norske sjøorm seg bemerket blant Europas lærde, og den sveitsiske naturhistorikeren Konrad von Gessner gjengav opplysningene tre år senere, i 1558, men da i et verk med klart reformatoriske undertoner. På slutten av 1580-tallet skjedde det så noe Friis også må ha hørt om.

I 1587 ble det fanget to underlige sjødyr ved danskekysten. Den største av dem hadde latinske tegn på kroppen og krone på hodet. Dyrene ble fraktet til Fredrik II, som ble overbevist om at en kongelig person skulle dø. Skremmende nok fant et slikt «Herre-schifftning» faktisk sted: Fire måneder senere gikk han selv bort. Varselet spredte seg i Det dansk-norske riket og utover Europa, og de lærde spådde flere dramamtiske begivenheter i 1588, eventuelt i år 1600 – som var Luthers dommedagsfrist. Den katolske tolkningen sa, høyst feilaktig, at Filip II og de retttroende skulle vinne over Elisabeth I og kjetterne. Protestantiske tolkninger gikk derimot ut på at Gud ville straffe katolikkene, samt at Norden var til uvurdelig hjelp i seieren over antikrist.

Sjødyrene som startet det hele var av arten sildekonge. Denne høyst reelle, men helt ufarlige, fisken lever i alle verdens farvann, kan bli over åtte meter lang, veie mer enn 270 kilo og viser seg bare over havflaten om den er syk eller skadet. Mange sjøormfortellinger er influert av sildekongen, og det gjelder nok også for teksten til Friis.

I 1598, et tiår etter sildekonge-varselet i Danmark, og samme år som sjøorm viste seg i Tromøysund, ble en sildekonge fanget ved Trondheim. På folkemunne, eller i Friis’ egen underbevissthet, kan dyret sildekonge og vesenet sjøorm, og byen «Trundhem» og ferdselsåren «Trumme-Sund», ha blandet seg litt.

I tillegg hadde Friis vært frustrert over de fiendtlige bøndene i Nednes len. Mot slutten av kapittelet, rett før ormen dukker opp i Tromøysund, forklarer sognepresten at den allmektige Gud har utstyrt land og vann med sine besynderlige arter «for de Aarsagers Schylld, som for os er schiulte, at vij schulde bekiende hans guddommelige Visdom oc Goedhed». I dette ligger en beroligelse om at Gud har plan. Men også en formaning om å følge den. I så måte kan Friis ha tydet sjøormen i Tromøysund helt motsatt av bøndene, nemlig som en advarsel mot deres åndelige oppsetsighet.

 

Vår fantastiske fauna
Friis skrev om ormen rundt år 1600, og var nok utsatt for en rekke ulike strømninger. Det foregående århundret hadde vært preget av evige sannheter i konstant endring. 1500-tallets monstre og varsler, religionskonflikter og oppsplitting i katolske og protestantiske riker, hadde forekommet uten at verden gikk under. Samtidig åpnet renessansen, humanismen og kontakten med andre verdenshjørner for noe mer nysgjerrige sinn. Naturen og dens eksotiske vesener var ikke kun interessante som tolkningsobjekt. De var også interessante i seg selv.

Friis beskriver sjøormen som «Det grummeste oc forferdeligste Diur som i Haffuet ehr under Norriges Side», og den utøver «Ondskap mot Mennischen». Likefullt moraliserer han mye mindre over den enn Olaus. Faktisk kan Friis’ naturhistoriske tilnærming minne mer om moderne zoologi. Han fyller sidene med sjøormens generelle fysiologi, geografiske utbredelse og møte med mennesker. Når dyr som hval, ål og sildekonge eksisterer, er det da heller ikke så utenkelig med sjøorm.

Kanskje er det derfor bare en helt naturlig, gigantisk, giftig og menneskeetende sjøorm – som kanskje opptrer i flokk – vi har å gjøre med i Tromøysund. Skulle du møte på den, anbefaler Friis å ro mot solen eller spre beverlukt i vannet, det liker den ikke. Heldigvis mener han at den ikke har blitt her lenge, men isteden «haffuer giffuet seg nord i Haffuedtt». Vi får håpe den har holdt seg der.

Kilder
Friis, Peder Claussøn. «Om Diur, Fiske, Fugle oc Trær udi Norig». I Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis. Redigert av Gustav Storm. 1-138. Christiania: Den norske historiske forening, 1881.

Friis, Peder Clausen. «Om Tienden på Agdersiden». I Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis. Redigert av Gustav Storm. 221-241. Christiania: Den norske historiske forening, 1881.

Magnus, Olaus. Historia om de nordiska folken. Gidlunds förlag, 2010.



Sjøorm som advarer mot protestantisme. Olaus Magnus’ egen tegning av en norsk sjøorm som eter sjømenn, Historiae de gentibus septentrionalibus fra 1555. Gjengitt fra den svenske oversettelsen fra 1976. KUBEN.


Sjøorm som advarer mot katolisisme. Hentet fra Konrad von Gessners verk, Historiae animalium fra 1551–1558. Wikimedia commons.


Tegning fra 1800-tallet av sildekonge strandet på Bermuda. Kanskje ikke så rart at et slikt skummelt utseende ga opphav til fortellinger om sjøorm? Wikimedia commons.


Portrett av Peder Claussøn Friis, utført av Peter Reimers (1570-1626). Valle kirke, Vigeland. Wikimedia commons.


Kanskje skjuler det seg fortsatt sjøorm i dypet av Tromøysund? Foto: Hanne Line Hvalby.


I et historisk lys

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Aust-Agder museum og arkiv, Den norske historiske forening og ulike aviser på Agder. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.

Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her
Jeg forstår, ikke vis denne meldingen igjen