Kontakt English Kontakt oss English Nyhetsbrev
Tekststørrelse-ikon
PC: Hold Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hold Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Peter Willemoes’ død

– og de glemte egdene

Av Sveinung K. Boye, historiker fra Arendal. Agderposten 11. september 2023.

På kvelden, den 22. mars 1808 stod mannskapet på det dansknorske linjeskipet «Prinds Christian Frederik», i en tapper, men forgjeves kamp ved Sjællands odde. En betydelig del av dem var egder, som hadde meldt seg frivillig da tvillingrikene ble kastet inn i Napoleonskrigen. Nå stod de mot en overmakt på fem engelske skip. Et senere maleri av denne heroiske og tragiske hendelsen kan fortelle oss mye om hvordan vi gjør fortiden vår om til kollektive minner.

Etter Slaget ved Sjællands odde, var hele agderkysten i sorg. Stiftsamtmannen Nicolai Emanuel de Thygeson kunne «med tilgivelig Vemodsblandet Stolthed», melde at «næsten hele Mandskabet bestod af Christiansands Stifts Indrollerede […]». Stiftet var stort, men på mannskapslistene var det spesielt mange egder, og mange av dem mistet livet eller ble stygt skadet mens de kjempet for fedrelandet. I dag er de langt på vei glemt. Slaget har fått en langt mer prominent stilling i den danske historieskrivningen enn i den norske, og i sentrum for denne er ikke de mange egdene, men den lille håndfullen av danske offiserer om bord.

Det var også tilfellet i 1906, da den danske kunstneren Christian Mølsted (1862–1930) skildret en scene fra slaget i maleriet Willemoes’ Død om Bord i Linieskibet Prinds Christian Frederik, under Kampen ved Sjællands Odde. Maleriet er et godt eksempel på hvordan fortiden gjøres til ladede og identitetsskapende fortellinger.

Peter Willemoes’ død
Hovedpersonen i Mølsteds maleri, Peter Willemoes, var en ung dansk offiser som var blitt folkehelt i hjemlandet etter Slaget ved Københavns red i 1801. Om bord på «Prinds Christian Frederik» var han premierløytnant, og under Slaget ved Sjællands odde fikk han en kanonkule i hodet og døde. Maleriet er av en mørk kveldsscene ved en av kanonene på det øverste dekket. Lyset fra en lanterne leder betrakterens øyne mot den døde eller døende Willemoes, som ligger i armene på skipets nestkommanderende Carl Adolph Rothe. Willemoes’ ene hånd hviler lett mot pannen, men vi ser ellers ingen tegn på den alvorlige hodeskaden. Vi ser ikke noe blod. Det unge ansiktet er fremdeles intakt, vakkert og til og med fredelig. Hans død skildres i det hele tatt ikke som voldsom og brutal, men som stille og verdig. Og rundt Willemoes og Rothe uttrykker komposisjonen ro og ettertanke. Det er som om tiden akkurat der står stille. Personene som betrakter scenen, er malt i positurer som tyder på at de beveger seg rolig. De har stoppet opp, har vendt hodene ærbødig mot Willemoes, og tar seg tid til å betrakte og ta innover seg det historiske øyeblikket de står midt oppe i, selv om slaget foregår rundt dem.

Maleriet henter åpenbart inspirasjon fra Benjamin Wests kjente, romantiserte skildring av Lord Nelsons død (1806), og jeg tror ikke det er tilfeldig at Willemoes’ unge, fredelige lik i Rothes armer også leder tankene mine mot Michelangelos Pietà i Peterskirken i Roma. For Mølsted var Willemoes død noe større enn en vanlig død. Hans ambisjon med maleriet var ikke å plassere oss på skipet, og la oss kjenne på hvordan krigen, med alt dens kaos og alle dens uhyrligheter, føles. Ei heller var den å beskrive krigens meningsløshet. Det var tvert imot dens skjønnhet og dypere mening, han malte frem. Mølsted skildret krigen som noe som skaper helter og historie, og som er større og mer høyverdig enn det meningsløse hverdagslivet. Slaget var for ham en del av Danmarks ærefulle fortid, som viser hva det vil si å være dansk. Da han lot personene rundt Willemoes og Rothe ta innover seg det historiske øyeblikket, og mettet det med mening, patos og religiøse undertoner, skapte han et ideologisk bilde av slaget, som bare er mulig med avstand i tid.

Øyeblikket og fortellingen
Den poetiske scenen på maleriet står da også i sterk kontrast til det jordnære øyevitnemålet til en av nordmennene som var der; mannen som, da han ble intervjuet mange år senere, hadde fått kallenavnet Gamle-Hans. Hans hevdet at han selv stod ved kanonen der scenen utspilte seg, og fortalte at Willemoes, som var liten av vekst, hadde tråkket på kanonlavetten for å kunne se over:

Men i det Samme saa gav det en Klask, akkurat som En slaar Hue på en svær Fisk i Tofta, og saa greb’n sig til Hue og skreg ligesom i: «Au Hode’ mit!» Og saa dat’n ende ned utmed Fødderne paa os! Og Næstkommanderenes [Rothe] han kom farandes bort, og saa løfted vi’n op; men han var død; for det Meste af Hovedet var skudt bort, og Hatten med!

Minnet er skjørt og upålitelig, og Hans var blitt en gammel mann da han ble bedt om å huske tilbake til episoden. Intervjueren gjorde det også klart at «nogen sammenhængende Beretning [av Slaget ved Sjællands odde] kunde han ikke give, da der var altfor mange Huller i Hukommelsen.» Likevel er det kanskje nettopp fordi han ikke tilbyr en sammenhengende beretning, at øyenvitneskildringen blir så nær. Selv om det var gått nesten et helt liv, fortalte Hans om episoden som om han stod midt oppi den, og ikke hadde fått tid til å bearbeide det han hadde opplevd. Beskrivelsen er ikke opplyst av hva han hadde fått vite senere eller hvilken mening han selv eller andre hadde tildelt den i årene som fulgte. Han avstod fra å beskrive store følelser eller å sette episoden inn i en større sammenheng. Det var det umiddelbare, sanseinntrykkene, han var opptatt av.

Det er nesten svart komikk når man setter Gamle-Hans’ usentimentale beskrivelse ved siden av Mølsteds grandiose maleri. Når jeg har latt det synke litt, er det imidlertid alvoret som sitter igjen. For selv om Gamle-Hans’ øyenvitnemål er korthugget, føles det så virkelig. Den uventede assosiasjonen til fisken – den hverdagslige lyden, som de fleste av oss kjenner – jo være et ekte minne. Og den plasserer oss der, akkurat i øyeblikket, mens Willemoes død bare er sanseinntrykk, før vi har fått tid til å tenke ut hva episoden betyr, eller hvilke fortellinger den passer inn i. I Gamle-Hans’ beskrivelse er ikke Willemoes’ død noe mer storslagent enn en sprellende fisk som gis et velrettet kakk, og deretter blir liggende stille i båten. Det er døden i sin mest usentimentale form, avkledd all symbolsk mening vi tillegger den. Tilbake står den tom og meningsløs, slik en brå død trer fram for oss i øyeblikket, før vi rekker å bearbeide den og gjøre den til en fortelling.

Husk å glemme
Kontrasten er også stor mellom den stille scenen i forgrunnen på maleriet og den dynamiske bakgrunnen. Bakgrunnen er full av bevegelse, energi og kaos. Der står mannskapet mye tettere – for tett til at det kan utspille seg stemningsfulle, ettertenksomme scener – og de kjemper for livet. De skyter, lader og veiver med armene. Men Mølsteds komposisjon gjør det klart for oss at de er en kulisse; det er ikke dem maleriet handler om. Mens Willemoes’ og Rothes trekk er tydelige i lyset fra lanternen, er det krigende mannskapet i bakgrunnen en upersonlig, grå masse, malt med grove penselstrøk. De er mørke skikkelser på avstand, skjult av kruttrøyk og tåke, helt uten individuelle særpreg og kjennetegn. Denne kontrasten er med på å lede blikket vårt bort fra dem og mot de to offiserene og scenen i forgrunnen, der «historien» – i bestemt form entall – utspiller seg.

Maleriet er en vakker skildring av en historisk hendelse, men det er også et godt bilde på hvordan fortid blir kollektiv erindring og historie. Som kunstmaler visste Mølsted at han måtte dirigere betrakterens blikk for å skape en tiltalende komposisjon, og å få maleriet til å fortelle oss noe. På mange måter gjør historikeren det samme. I et av sine essays omtaler den svenske historikeren Eva Österberg historie som «vår kollektiva förmåga att minnas, men samtidigt och lika mycket vår kollektiva förmåga att glömma» (min utheving). For å gjøre den uendelig komplekse fortiden mulig å gripe historikeren gi den form. Det innebærer at hun velger bort deler av den som mindre viktig, redigerer den, strukturerer den og gjør den til en fortelling. Historikerne lager et mangfold av forskjellige fortellinger, men når noen av disse setter seg i en kollektiv bevissthet er det gjerne fordi akkurat disse fortellingene binder oss sammen, enten som nasjon, lokalsamfunn eller i andre grupperinger, og forteller oss hvem «vi» er – eller kanskje snarere hvem «vi» ønsker å være.

Selv om «Historien» fremdeles husker Slaget ved Sjællands odde, er det bare helten Willemoes og noen av offiserene som er blitt stående i lyset fra historiens lanterne. Der, i skinnet fra lanternen, utspiller de store historiske scenene seg. I mørket bak står de mange menige, deriblant en stor mengde unge menn fra agderkysten, som diffuse skikkelser i kruttrøyken, og danner en kontrast som leder øyet mot «de store menn.»

«Thi skal de nævnes i løbende tid [...]»
Den som oppsøker den lille kirkegården ved Odden kirke på Sjælland, rett i nærheten av der slaget fant sted, vil kunne se fellesgraven over de døde etter slaget. Der hviler garantert mange av egdene som var om bord, under en minnebauta med et dikt, som er forfattet av den store teologen og dikteren N. F. S. Grundtvig (1783–1872). Diktet lyder:

DE SNEKKER MØDTES I KVELD PAA HAV
OG LUFTEN BEGYNDTE AT GLØDE
DE LEGED ALT OVER DEN AABNE GRAV
OG BØLGERNE GIORDES SAA RØDE 

HER ER IEG SAT TIL EN BAUTASTEN
AT VIDNE FOR SLÆGTER I NORDEN
DANSKE DE VARE HVIS MØRE BEEN
UNDER MIG SMULDRE I JORDEN
DANSKE AF TUNGE AF ÆTT OG AF ID
THI SKAL DE NÆVNES I LØBENDE TID
FÆDRENES VÆRDIGE SØNNER

Diktet viser hvordan slaget, allerede kort tid etter det fant sted, var i ferd med å omformes til en patriotisk fortelling. Ironisk nok var minnediktet også et første steg mot glemselen for de menige som falt. Her er de blitt ansiktsløse symboler på patriotiske verdier og mot, og selv om diktet er til deres minne og heder, er de som individer helt uviktige. Det understrekes ikke minst av at Grundtvig skriver «Danske de vare», og, inspirert av den tyske filosofen J. G. Herder, fremhever «tungen» (altså morsmålet), folket og folkeånden. Det han unnlater å nevne i sitt nasjonalpatriotiske minnedikt, er at det var flere nordmenn enn dansker om bord.

Litteratur
- Busck, Steen. «Om Fællessang og fællesskab.» I Temp-tidsskrift for historie 10, no. 19.
- Johnsen, Berit Eide. «Kampen om linjeskipet Prinds Christian Frederik 1807–1808.» I Ola Alsvik [et. al.] (red.), I dørtrekken fra Europa. Festskrift til Knut Sprauten i anledning 70-årsdagen 22. juni 2018. Oslo, 2018.
- Tybring, Oscar. Sjøgutter fordum og nu: Historier og Fortællinger. Kristiania, 1894.
- Österberg, Eva. Folk förr: Historiska essäer. Stockholm, 1995.

 

 



DØD OM BORD: Christian Mølsteds maleri «Willemoes’ Død om Bord i Linieskibet Prinds Christian Frederik, under Kampen ved Sjællands Odde» (1906). Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg (Inventarnr. A1776). I utsnitt. Med tillatelse.


FOLKEHELT: Den unge folkehelten Peter Willemoes gjengitt av J. P. Trap. Public domain, via Wikimedia Commons.


INSPIRASJON: Benjamin Wests maleri «The Death of Nelson» (1806) var nok en viktig inspirasjon da Mølsted malte Peter Willemoes’ død. Utsnitt. Public domain, via Wikimedia Commons.


RELIGIØSE UNDERTONER: Måten Willemos ligger i Rothes armer kan lede tankene mot Michelangelos pietà i Peterskirken. Det er med på å gi scenen religiøse undertoner. Foto: Juan M. Romerod, CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons. Utsnitt.


MINNESTEIN: På minnesteinen over de falne fra Slaget ved Skjællands odde, er det bare offiserene som står med navn. Her har nok mange navnløse egder fått sitt siste hvilested. Foto: Gunnar Bach Pedersen, Public domain, via Wikimedia Commons.


I et historisk lys

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Aust-Agder museum og arkiv, Den norske historiske forening og ulike aviser på Agder. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.

Dette nettstedet benytter informasjonskapsler (cookies). Les mer her
Jeg forstår, ikke vis denne meldingen igjen