Husmannskoners dagligliv i Froland

Bak de fleste husmenn sto en driftig og utslitt husmannskone. Likevel har kvinnenes rolle i denne delen av norsk historie fått lite oppmerksomhet. Helt usynlige er de imidlertid ikke, noe Froland er et godt eksempel på.

Av Johnny Østreim, historiker og bygdebokforfatter. Agderposten 11. desember 2025.

For mer enn 100 år siden var husmennene en av de største sosiale gruppene i samfunnet. En husmann var en person som festet et jordstykke som lå under en gård. Den årlige avgiften av plassen ble som oftest betalt i form av arbeidsplikt, men enkelte husmenn betalte kun en årlig pengeavgift til gårdbrukeren. Over hele landet hørte husmannen til underklassen, men graden av fattigdom kunne likevel variere mellom de forskjellige landsdelene, mellom kyst og innland, og mellom husmenn med og uten jord. På flere av de eldste husmannsplassene i Froland eksisterte det en bunnløs fattigdom. På plassen Hollet (under Lyngroth i Froland) eide ikke husmannsfamilien det minste av løsøre, og klær og annet måtte de låne av naboene. I løpet av ti år var husene råtne og falleferdige. Selv ut på 1800-tallet måtte enkelte husmenn ty til tigging for at de og familien skulle klare seg. I tillegg til det økonomiske klasseskillet, oppstod det et sosialt klasseskille, som særlig utover 1800-tallet ble urimelig og diskriminerende. Det var for eksempel slik at de flinkeste konfirmantene skulle ha de øverste plassene på kirkegulvet. Men om en husmannssønn eller husmannsdatter var den flinkeste konfirmanten, betydde ikke det nødvendigvis at vedkommende fikk en slik plassering. For dersom en velstående gårdbruker gav et større offer til presten, kunne hans sønn eller datter få en «bedre» plass på kirkegulvet enn den dyktige husmannssønnen eller husmannsdatteren. Husmennene ble også utsatt for politisk forskjellsbehandling. Først da allmenn stemmerett ble innført for menn i 1898, kunne husmennene delta i stortingsvalg. Det finnes likevel mange eksempler på at det kunne oppstå godt samarbeid og gode tillitsforhold mellom bonde og husmann. Mange bønder ble forkjempere for demokratiske reformer, og flere bønder i Froland opprettet etter hvert legater som hadde som formål å sikre barn av husmenn og innerster en god skolegang.

Når vi snakker om husmannsvesenet, får vi ikke sjeldent spørsmålet: «Men hva med kvinnene? Eksisterte ikke de?» Begrepet «husmann» er på en måte kjønnsekskluderende ettersom det peker ut en mannsperson. Husmannshusholdningen bestod som oftest av husmannskona- og barna i tillegg til husmannen selv, men det er forsket lite på arbeidsdelingen mellom kjønnene og generasjonene på plassen. Det er også forsket lite på husmannsvesenet på Sørlandet i sin alminnelighet. Det kan delvis forklares med at Agder hadde færre husmenn enn andre fylker. Denne artikkelen tar utgangspunkt i husmannsvesenet i Froland. Kommunen hadde svært mange husmannsplasser, både i antall og per gårdsbruk.

Rettigheter og plikter for husmannskona
Husmannskontraktene kan fortelle noe om kvinnenes rettigheter knyttet til plassen. Livstidsfeste gjaldt som regel også for husmannskona, og i mange tilfeller også for barna. Derfor satt konene relativt trygt på plassen selv om mannen skulle dø. En forordning fra 1792 påbød dessuten at alle husmenn skulle ha skriftlig kontrakt. Dersom det ikke eksisterte en skriftlig kontrakt, skulle plassen regnes som festet på livstid. Annerledes var det på plasser der man fikk feste på oppsigelse. På Frolands Verk flyttet ofte husmannsenken inn til familiemedlemmer på de andre husmannsplassene når mannen døde.

Husmannskontraktene viser at det i hovedsak var husmannen selv som hadde arbeidsplikt på gårdene. I noen sjeldne tilfeller gjaldt det også husmannskonene. I Sagmyra på Jomås stod det i en husmannskontrakt fra 1877 at leien var på to ukers høstingsarbeid av en «forsvarlig mandsperson» og tre dagers skurd av et «antageligt fruentimmer». På Heldal var det pliktarbeid for konene på to av husmannsplassene. På Kroktveit var betalingen på seks «fruentimmerarbeidsdage» i kornskurden, og på Røyli var husmannskona pålagt tre kvinnearbeidsdager i året.

«Skurden var eit typisk kvinnearbeid», mintes husmannssønnen Ragnvald Berli fra Åmli da han skrev om sin barndom i boken Agder i nær fortid (1984). Dette bekreftes i Siv Randi Kolstads hovedfagsoppgave om husmannsplassene på Namdalseid i Nord-Trøndelag på slutten av 1800-tallet. Vasking av ull etter saueklipping var noe husmannskonene i Namdalseid deltok i. Arbeidet med kuene hjemme på husmannsplassen var også et «kvinneyrke», skrev Ragnvald Berli, og la til at «bare foringa kunne kvinne og mann vere jamgode om.» Til stell av kuene trengtes mye vann, og vannbæring var en av husmannskonas daglige arbeidsoppgaver. Hver ku trengte omtrent 30 liter vann per dag. I tillegg skulle det bæres vann til matlaging, vasking og personlig hygiene.

Når mannen var borte
Ifølge folketellingen fra 1865 hadde nesten halvparten av husmennene i Froland et arbeid utenfor selve husmannsplassen. De jobbet da gjerne som tømmerhuggere, tømmerfløtere, verksarbeidere, gruvearbeidere m.m. Når de i tillegg hadde pliktarbeid på gårdene, kunne det skape store utfordringer hjemme på husmannsplassen. Dersom det stod i kontrakten at husmannen hadde x antall dager pliktarbeid på gården i slåttonna, måtte dette gå foran husmannens egen slått. Mye av onnearbeidet på husmannsplassene ble derfor gjort i sene kvelds- og nattetimer, og da var gjerne konene og barna involvert i arbeidet. Vi kan lett forestille oss at dette er en beskrivelse som passer best for de større husmannsplassene på Østlandet, men når vi leser Ragnvald Berlis beskrivelser fra en husmannsplass i Åmli, er det grunn til å tro at dette også er dekkende for mange av husmannsplassene på Agder. For som han skrev: «Sjølv om ikkje plassen var så stor, så var han arbeidssam. Det tok tid å få høyet slått mellom stein og steinrøysar, stuttorvs-slått som det var. For minsteparten av jorda var som regel oppbroten. Korleis skulle vel ein husmann fått tid til det?»

I Nordland vokste den såkalte «fiskebondeindustrien» frem ettersom lofotfisket tidlig ble et kommersielt fiske. Denne økonomiformen gjorde at kvinnene hadde hovedansvaret både for jordbruksvirksomheten og husholdningen mens mennene var ute og fisket. Også på Sørlandet var det mange kvinner som styrte hjemme på gårdene og småbrukene mens ektemennene seilte i utenriksfart. Dette fenomenet var imidlertid ikke så utbredt på husmannsplassene i Froland. Det ble riktignok rekruttert en del sjøfolk fra husmannsplassene og småbrukene i Froland, men det var mest blant unge, ugifte menn.

Tok kvinnene jobb utenfor husmannsplassen?
Hvor vanlig var det at husmannskonene tok seg arbeid utenfor husmannsplassen? Einar Hovdhaugen hevdet at husmannskonene ofte skaffet seg en ekstrainntekt ved å spinne for gårdene. Vi finner i liten grad dekning for påstandene i de lokale folketellingene fra 1865 og 1875. Enkelte husmannsenker tok seg diverse dagarbeid, men stort sett var det husmannsdøtre og tjenestepiker som drev med sying og spinning. Skal vi feste vår lit til Siv Randi Kolstads funn, bestod kvinnearbeidet hjemme på husmannsplassen av en lang rekke oppgaver som måtte gjøres om hverandre og parallelt og gjentas hver dag. Dette bestod som allerede nevnt av matstell, vannbæring og vasking, klesstell, barnestell, omsorg for eldre og syke, samt fjøsarbeid. Da var det naturligvis begrenset hva hun kunne påta seg av ekstraarbeid. Grunnen til at husmannskonene hadde så mange arbeidsoppgaver, skyldtes at det var færre å fordele arbeidsoppgavene mellom på husmannsplassene. På småbruk og husmannsplasser skilte manns- og kvinnearbeid seg mindre fra hverandre enn på store gårdsbruk.

Kilder
Oveland, Ellen I. K. og Johnny Østreim. (2025). Husmannsvesenet i Froland. Bind 1: Hurvedal-Tveiten. Tvedestrand: Bokhuset Forlag.

Østrem, Nils Olav. (2022). Ein kort introduksjon til husmannsvesenet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.