Myntfunnet i Søndeled

Karin Berg
Agderposten 16. juli 1983

Slemmestadskatten, også kalt århundrets skattefunn, vakte enorm interesse blant lokalbefolkningen da den for noen måneder siden ble vist på Aust-Agder-Museet. Det var en distriktspolitisk begivenhet at denne vikingtidsskatten først ble utstilt i Grimstad og Arendal, før den nå har fått sin permanente plass i Oldsakssamlingens «Skattkammer» i Oslo.

Den bestod av nærmere 2,5 kg gull- og sølvgjenstander. Men la oss ikke glemme de fem myntene som samtidig ble funnet (1981). Med sine seks gram synes de ubetydelige sammenlignet med vekten av det tunge, gedigne edelmetall.

I sensasjonsfasen var det likevel de gebrekkelige pengestykkene som stod i fokus for alles interesse. Det var nemlig de som kunne fortelle når skatten ble gravd ned i jorden – datidens bankhvelv. Mynter er som kjent forsynt med innskrifter – og er vi heldige, også årstall – som kan si oss hvor gamle de er. Sammenholdt med annet arkeologisk materiale og skriftlige kilder er de ikke bare viktige dateringsmidler, men primærkilder til kulturhistorien i videste forstand. Oppdages nye funn, må derfor selve funnomstendighetene og funnsituasjonen nøye dokumenteres, og alt funnmateriale innleveres (mynter eldre enn 1650, er statens eiendom). På den måten får vi opplysninger som gjør det mulig å sette funnene inn i en større historisk sammenheng.

De fleste skattefunn fra vikingtiden og senere er oppdaget helt tilfeldig, f.eks. ved barns lek, jordpløying og veiarbeid. Slik kom også myntene fra Søndeled frem i dagens lys [nesten 150 år tidligere].

Vi får vite mer om dette i museets gaveprotokoll for 1846 under No. 425. Her opplyses at bortimot 50 mer eller mindre beskadigete mynter ble innlevert av jernverkseier Carstensen. De ble «... fundne om høsten (1845) paa hans gaard Søndeled, liggende paa en fjeldrygg ikke langt fra huset, under nogle stene».

Ulike bruk ble i 1830-årene av C. H. Carstensen slått sammen til et storslått herresete med gårdstun og nyoppført hovedbygning. Etterhvert ble områder ryddet, gammel mark forbedret, det ble plantet og sådd. Kanskje ble myntene funnet nettopp under dette arbeid? – Det er et redusert antall av Søndeled-myntene som er utstilt i en av museets montre med middelaldergjenstander. I denne sammenheng er det imidlertid uten betydning å gjøre rede for at det bare er 34 stykker vi har foran oss. I det hele reiser skattefunnet endel spørsmål som vi her får nøye oss med å påpeke, ikke besvare.

De fleste norske middelaldermynter er brakteater. Det er små mynter preget bare på den ene siden og på så tynne blanketter at preget slår igjennom og vises negativt på den andre siden. Vanligvis er brakteatene uten innskrifter. Det er derimot ikke de tosidige myntene som Magnus Lagabøte og hans sønner lot prege. Myntherrens navn og myntsted kan leses. Eirik Magnusson og hans bror Håkon lot slå mynter i Oslo, Bergen og Tønsberg. Funn av slike mynter kan derfor fortelle om deres spredning og sirkulasjon.

Søndeled-myntene har to myntherrer: Magnus Lagabøte (1263–80) og Eirik Magnusson (1280–99).

Magnus lot prege penninger og kvartpenninger etter engelske forbilder. Begge nominaler er representert i funnet. I likhet med andre mynter fra hans tid er de gjennomgående dårlig bevart. Det skyldes nok i like høy grad selve pregeteknikken med dertil dårlig sølvinnhold, som selve jordsmonnet. Hans mynter er relativt sjeldne. Derfor er Søndeled-funnet av stor betydning etter som det er det eneste samlede norske funn som inneholder et større antall Magnus-mynter. I tillegg til ovennevnte nominaler slo Eirik halvpenninger. Denne type er ikke blant myntene fra Søndeled. Mer interessant er å spørre hvorfor det ikke finnes mynter slått for hans bror Håkon i funnet. Andre myntfunn, f.eks. fra Hylestad inneholder jo mynter fra dem begge.

Noe av svaret får vi ved å studere den ulike grad av slitasje på myntene, som igjen kan fortelle om deres sirkulasjonstid. Videre må understrekes at det var vanlig at en avdød regents myntstempler ble brukt av etterfølgeren en viss tid – opptil flere år. I dette tilfelle kompliseres bildet ytterligere ved at Eirik og Håkons formynderregjeringer nok ville ha et ord med i spillet og den mynthistoriske utvikling.

Alt dette fører til nye spørsmål: når ble myntene gravd ned i jorden og hvorfor?

Det er sannsynlig at myntene bevisst ble lagt «... under nogle stene» ved midten av 1280-årene.

Krig og uro anføres ofte som hovedårsaker til skattenedlegging. Den historiske situasjon på denne tid var svært utrygg. Norge var i krig med Danmark. Samtidig var det konflikt med nordtyske byer. Eller var dette en handelsmanns bortgjemte formue? Funnstedet ligger ikke langt unna Søndeled-elven – tidligere en viktig ferdselsåre. – I nærheten troner en 1100-tallskirke. Kanskje er det mulig å se en forbindelse her?

I alle fall vil det føre galt avsted å finne en bestemt forklaring. Hvor fristende det enn kan være, må vi vokte oss for å begi oss inn på gjetningens ville veier. Det føles da godt å kunne vende tilbake til det konkrete, myntene selv. De ligger her og venter på å bli tatt nærmere i øyesyn.


Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.N.6326 – AAM.N.6341, mynt.
Arkiv: PA-2065, Aust-Agder-Museets arkiv, F01/L0001.

 



Emneord:

Eldre historie,
Gjenstander,
Arkeologi,
Museum,
Arkiv,
Gårder og plasser,
Kyststrøk


Et utvalg av Magnus Lagabøte og Eirik Magnussons mynter fra Søndeled.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.