Fiskespader i premie for fuglevingeskyttere

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
23. november 1985

«At gavne og fornøie» var et typisk mål for opplysningstidens norske borgerskaps sosiale liv. Dramatiske selskaper, musikalske selskaper, leseselskaper, frimurerlosjer, og skydeselskaper gror opp i kystbyene under høykonjunkturen sist på 1700-tallet.

Her skal vi se nøyere på en lett militært anstrøket, eksklusiv selskapsklubb med skytterlags- eller heimevernsoppgaver i Arendal. I 1786 stiftet en krets av Arendals øvrighetspersoner og handelspatrisiat et privat skytterlag eller «Skydeselskab» etter mønster av en tilsvarende organisasjon i København. Etter at selskapets lover var blitt godkjent av kronprinsen, kunne det føre den praktfulle betegnelse: «Det Kongeligt Privilegerede Arendahlske Fugle-Skydnings-Selskab». Det eksklusive medlemskap her ga innehaverne et drøyt forsprang i fornemhet vis-à-vis alle dem medlemskapets gunst ble nektet (og dét var de fleste).

Sammenslutninger av borgere i en halvmilitær selskapsklubb er et velkjent fenomen i europeisk byliv helt siden middelalderen. Skyttergilder og mange former for borgervæpninger er bl. a. udødeliggjort i de store gruppebildene som nederlandsk 1600-talls maleri er så rikt på.

Selskapet opparbeidet Skydebanen oppe i Nesheia. Her foregikk så både øvelsesskytningene, og årets clou, de festlige fugleskytningene utpå høstparten. Nye, innvoterte medlemmer måtte vise sin skyteferdighet ved skudd på en kostbart dekorert, malt blinkskive som senere med navn og dato påmalt, prydet lokalet ved selskapets fester. København Bymuseum har bevart tilsvarende skiver fra selskapet der. Aust-Agder-Museet, derimot, har bevart den aller siste fugl fra fugleskytningen, og det er temmelig enestående, for vitsen var jo å skyte fuglen sønder og sammen. Fuglen var bilthuggerarbeid i tre, og dens uhyre størrelse skulle gjøre det forholdsvis enkelt, selv med diverse forfriskninger under vesten, å ramme med de skarpe armégeværskuddene. Med utspilte vinger som var festet til kroppen med uhyre solide jernbeslag, sto den på toppen av en mast. Festet til masten likeledes av solid jern.

Ilden måtte konsentreres om jernene, for premiene gikk til dem for hvis skudd først vingene, og derpå selve fuglebeistet deiset i bakken. Deltagerne var meget opprømte, men den som følte seg utilpass eller ganske enkelt ikke var noe videre god til å skyte, hadde full adgang til å skyte ved stedfortreder. Derfor kan vi ikke alltid stole på at sølvpremiene fra Fugleskydningene beviser skarpskytterevner blant eiernes forfedre!

Den som «skjøt Papegøien» ble «fuglekonge» og vant hovedpremien. For høyre ving var premien en «fiske-Skee» dvs. en fiskespade, og for venstre vinge en tomling av sølv eller et par saltkar. Etter fullført fugleskydning ble begivenheten feiret ettertrykkelig med en aldeles overdådig middag for deltagerne, med skåltalen for kongen som aftenens hovedpoeng. Dagen derpå sto det måtelig til med såvel skyte- som arbeidsevne hos byens fornemste herrer.

Vi har bevart høyreving-fiskespadene fra 1788 og 1789, førstnevnte i Aust-Agder-Museet, sistnevnte i Arendal Bymuseum/ Kløckers Hus. De er nesten helt like, men forferdiget av hver sin mester.

Selskabets «Cassa Copie Bog» kan fortelle oss at gullsmed Johan Arhusiander, som nedsatte seg som mester her i 1770 og døde 1800, i 1787 leverte sukkerbøsse, fiskespade, og 2 saltkar som premier for samlet sum 24 riksdaler og 8 mark, herav arbeidslønn 8 rdl. Året etter ble premiene flottere, da fikk fuglekongen en sølvterrin som veide hele 48 lodd og kostet 28 daler, hertil kom Arhusianders arbeidslønn på 8 daler for terrinen. «En Fiske-Skee vægtig 7 1/8 lod à 2 Mark 16 Skilling» kostet 4 daler, 3 mark, hertil arbeidslønn 2 daler. Tredjepremien, for venstre vinge, var igjen to saltkar, disse kostet 2 daler, 3 mark og 12 skilling, og arbeidslønnen ble innkrevd med 2 daler, 2 mark. Premiene i 1788 kostet ialt nøyaktig dobbelt så mye som året før, og det har nok gledet gullsmeden å få oppdraget to år på rad.

Vi er inne i «den gyldne tid» – det heter i Norges Sjøfarts Historie at «hver bølge bragte en gylden daler til Norges strand» så lenge vi uhindret fikk eksportere vår trelast til de stridende parter under koloni-, revolusjons- og Napoleonskrigene. Men etter de fete år kom som kjent en rekke magre, med stillstand, krig og blokade, hunger, dyrtid og statsbankerott.

Arhusianders fiskespade viser stilblanding i typisk overgang fra barokk-rokokko til louis seize eller klassisisme. Bladets trekantform har svungen kontur, og skaftet har fiolinfasong, til og med med graverte rokokko-skjell både oppe og nede såvel på for- som baksiden.

Men perforeringen i bladet danner louis seize-stilens yndlingsmotiv, et ovalt felt, som ved gravyr er omgitt av en tung laurbærfestong, opphengt i en båndsløyfe. I ovalens speil er innprikket:

«Arendals Fugle Gevinst for Høyre Winge 1788».

I revolusjonsåret 1789 gikk oppdraget fra Skydeselskabet til den andre ledende gullsmed i byen, Friderich Minche.

Hans virksomhet som mester varer fra 1770-årene til hans død i 1804, altså praktisk talt nøyaktig samtidig med Arhusiander. Fra Minches hånd er forholdsvis meget «stort og fint» sølvarbeid bevart. Dette vil si at man har endel «korpus-arbeider» som kaffe- og tekanner, sausenebb, sukkerdrøsser, samt døpefat og lignende større arbeider fra ham. Han må ha hatt et ganske betydelig verksted. Minches viktigste arbeider er i rik rokokkostil med drevet, knekket og vridd arbeid, fint siselert, dekorert med blomster, av høy kvalitet.

Minches «Fiske-Skee» fra 1789 adskiller seg omtrent ikke fra Arhusianders, så Skydeselskabet må ha ønsket at premiene skulle være så ensartede som mulig. Men Minche gjorde slankt, moderne skaft med perlekant, i stedet for fiolinformen. Han tok 5 daler 8 skilling, pluss 2 daler i arbeidslønn. Hvordan forholdet har vært mellom Arhusianders terrin i 1788 og Minches i 1789 vet vi ikke, ingen av dem er kjent i dag.

Arhusianders stempel viser JA i skriveskrift, Minches FM enten som «trykkbokstaver» av latinsk fasong, eller som gotiske.

Fugleskydeselskabet døde bort i 1860-årene. Det ble uten særlig hell prøvd gjenopplivet fra 1909 til 1920. Vår store «fugl» stammer fra denne siste perioden.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1059, Foreningsarkiv, 1, 8, 16 og 41 (av AA 261, 264, 791 og 792).
Gjenstander: AAM.24131, fiskespade; AAM.20595, fiskespade; AAM.10951, blink fra fugleskytningen.



Emneord:

1500 til 1800,
Etter 1800,
Museum,
Arkiv,
Gjenstander,
Foreninger og organisasjoner,
Håndverk,
Kyststrøk


Papegøyeblink. Den som «skjøt Papegøien» ble «fuglekonge» og vant hovedpremien. Foto: KUBEN.


Høyreving-fiskespadene fra 1788 og 1789 er bevart i Aust-Agder-Museet og i Arendal Bymuseum/Kløckers Hus.


Nytt om gammelt. Artikkelserie.
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004.